Legers samfunnsoppdrag – hva er det? Juridisk kan det forståes som samfunnets forventninger i vid forstand, uttrykt gjennom blant annet lovgivning. Stortinget vedtar lover og departementet kan gi forskrifter gjennom delegert lovgivning. I tillegg til å vedta lover skal Stortinget sørge for skatteinntekter for staten og beslutte fordelingen av dette i form av bevilgninger. Når Stortinget vedtar en pasient– og brukerrettighetslov og helsepersonellov, så er det for å stille krav til både leger og andre med ansvar for aktiviteten i helsetjenesten. Lovgivning blir brukt i stadig større grad innenfor flere samfunnsområder, for å «styre» tjenester. Når legetjenester finansieres av samfunnet er det også et uttrykk for samfunnsoppdrag.

En annen tilnærming er å se selve «legegjerningen» og «legeyrket» som et samfunnsoppdrag fordi det er viktig i samfunnet og et «gode» som må fordeles. Tidligere var det flere grupper som ble «fordelt» og pålagt oppgaver i lovgivning. For helsetjenesten har legefordelingsordningen vært en hindring for tilrettelegging. Ledelsen har vært avhengig av NR nummer og disse ble fordelt etter søknad. Det har ikke vært som i resten av samfunnet, at ledelsen selv vurderer behovet for ansatte. Det har ført til noen uheldige effekter, blant annet at ledelsen er tjent med å ha leger som yter mer enn 100% og manglende tilrettelegging i livets ulike faser. Livsfasepolicy benyttes av arbeidsgivere som ønsker å investere i virksomhetene og i egne medarbeidere – og målet bør være at medarbeidere ønsker å bruke seg selv i arbeid mer enn det som følger av styringspers­pektivet. Alder har da mindre betydning. Med utfordrende oppgaver, ­eierskapsfølelse, trygghet og forutsigbarhet, kan leger gjøre nytte for seg langt utover aldersgrenser som er satt. Og ta samfunnsansvar.

Legefordelingsordning er nå opp­hevet, men var et uttrykk for at nor­male mekanismer innen arbeidslivet ble satt til side. At fastleger i forskrift er pålagt legevakt, er den siste «rest» av tidligere tiders «fordelingstankegang»- og kanskje noe av forklaringen på at legevakter mange steder ikke er modernisert. Leger er så vant med å tenke samfunnsoppdrag at de gjerne ikke reagerer på dette, men i resten av samfunnet tar arbeidsforhold utgangspunkt i en arbeidsavtale. Avtale betyr frivillighet/enighet, etter at vilkår er diskutert. Arbeidsavtalen inngås etter utlysning, søknad og ansettelsesprosess, ikke etter pålegg.

Legerollen har vært i endring, men det er noen kjennetegn ved legeyrket som fortsatt er i behold.

Leger flest tar yrkesrollen og fagut­øvelsen alvorlig. Det legges et personlig og faglig engasjement i yrket med lange arbeidsøkter og lite fravær. Leger gjør normalt mye ut av sitt arbeid og er i kontinuerlig fagutvikling gjennom hele yrkeslivet. Og i yrkeslivet er leger mer tilstede enn de fleste. De har lavt sykefravær og er lenge i arbeid i arbeidstimer og tid, ofte uregistrert ­arbeidstid. Sykelønnsstatistikken forteller en del om legerollen. Det gjør også arbeidstidsordningene og at de kan fravikes slik at leger arbeider inn egne ferier med 100 timers uker, slik vi så i 2013 ved flere avdelinger i OUS. Da hadde det riktignok vært en rettssak om lovligheten i bruken av såkalte «hjelpeplaner». Arbeidsgiver valgte å ta en konflikt mot egne ansatte og vant frem. Denne avgjørelsen kan heller ikke arbeidsgiver være fornøyd med. Ja, arbeidsgiver kan vedta egne planer for sommeren, men slik de er innrettet er arbeidsgiver avhengig av en avtale med legene – om å fravike reglene for arbeidstid i arbeidsmiljøloven. For hvordan hadde planene sett ut uten de vide unntakene fra loven i den sentrale avtalen (A2)? Siste ord er ikke sagt i denne saken. Flere enn oss bør stille spørsmål ved de faktiske kostnadene av slike tvister.

Med innflytelse på eget arbeid og arbeidssituasjon kan legers engasjement opprettholdes, i motsatt tilfelle vil vi trenge mange flere leger til å dekke opp det samfunnet forventer at leger skal gjøre. Alle som er opptatt av strategisk ledelse gir medarbeidere innflytelse på drift og utvikling av ­virksomheten. Medarbeidere har en kunnskap som må benyttes som grunnlag for beslutninger. Da får man motiverte medarbeidere som føler «eierskap» for resultatene i virksomheten.

Dyktige og interesserte fagpersoner har ingen grenser for engasjementet, heller ikke med alder. Legeidentiteten forsvinner ikke med alder, men ­springer ut fra engasjement, stolthet og ønsket om å bidra i samfunnet. Leger er leger hele livet. Det blir ­derfor en svært brå slutt når aldersgrenser for arbeid slår inn, for mange helt uforståelige aldersgrenser. For å kunne ha autorisasjon må man være under 75 år. Etter dette må det søkes om lisens. Det var kanskje en riktig grense for 30 år siden, men med ut­vikling av levealder og helse må slike grenser revurderes. Med dagens ­regjering og politiske ledelse er det sannsynlig at grensen endres. Og da er ikke det viktigste argumentet at man skal rekvirere legemidler til seg selv og nærmeste familie, men for å kunne arbeide som lege.

I arbeidslivet er det en 70 års grense, men så kan bedriften ha egne interne aldersgrenser. Denne 70 års grensen betyr at den ansatte ikke har rett å stå i arbeidsforholdet lenger. Men har rett til pensjonsytelser som skal kompensere for tapt arbeidsinntekt. Det betyr ikke at leger over 70 år ikke kan tilbys arbeid. Det kan skje på fulltid, deltid eller ved oppdrag som næringsdrivende.

Bedriftsinterne aldersgrenser er som regel på 67 år. Det har vært reist spørsmål om bedriftens rett til å sette slike aldergrenser. Høyesterett slo fast i den såkalte Gjensidige dommen – at det hadde bedriften under visse vilkår. Det betyr ikke at bedriften ikke kan velge å videreføre arbeidsforholdet til en 67 åring. Det er altså i dag ingen hindringer for å ansette personer som ­mottar pensjon. Men det er antagelig for lite brukt.

Spørsmålet om ansatte skal ha en rett til å stå i stilling utover pensjons­alder vil få betydning for hvordan pensjonen innrettes på sikt. Regjer­ingen har varslet at den vil vurdere disse forholdene med mål om at flere kan stå i stilling lenger. For leger er det i dag store utfordringer med at halvparten av sykehuslegene er i midlertidige stillinger og at leger i gjennomsnitt er 42 år før de får første faste jobb. Det betyr at midlertidige stillinger brukes under hele spesialiser­- ingsløpet. Dette må arbeidsgiver gjøre noe med innen nærmeste fremtid. Det er ingen rettslige hindringer for at leger over pensjonsalder benyttes utfra av­delingens/sykehusets behov, men det er ingen plikt etter aldersgrensen.