I dagens helsevesenmaskin ser vi at alle nivåer smykker seg med glansete brosjyrer der det står skrevet om «visjoner». Dette er nok velmente forsøk på å bringe oss i pakt både med samfunnets og medisinens idealer. Men man kan nok lure på om tiden og pengene som investeres i dette er så vel anvendt. Det kunne vært interessant å teste ut empirisk om slike visjoner har noen som helst betydning for praktisk adferd. For de av oss som startet i medisinen for over 50 år siden virker visjonene fremmede, vi visste hva vi skulle gjøre.

Jeg er ikke motstander av normer, jeg har selv arbeidet hardt med å revidere de etiske regler for leger. Egentlig tror jeg ikke man kommer så mye lengre enn disse i beskrivelsen av forholdet mellom lege, pasient og samfunn. I tillegg har vi et godt lovverk. Derfor er det underlig at vårt felles helsevesen trenger så mange visjonsvarianter.

Hva er «oppdraget»?

Jo, det er blant annet:

1. Å drive god medisin på pasientene. Vi må ikke underdiagnostisere eller underbehandle, men heller ikke overdiagnostisere eller overbe- handle. Vi må kommunisere godt med våre pasienter og søke å utvikle våre evner til dette. Vi må holde oss faglig oppdaterte på eget initia­- tiv, blant annet med regelmessig lesning. Vi må administrere oss selv fornuftig for å være til størst mulig nytte.
2. Vi må bidra til å utdanne kolleger, medarbeidere, studenter og befolkning. Som overordnete leger har vi et spesielt ansvar for yngre kolleger.
3. Vi må lære oss å lede innen vårt ansvarsområde, men også ta ledelses- ansvar for helheten i helsetilbudene og for det nasjonale og internasjonale tilbud.
4. Vi må bidra både til faglig og organisatorisk utvikling og ta ansvar for den sosiale og geografiske fordeling av tilbudet innen vårt ansvarsom­råde.
5. I likhet med sykehusene har vi en individuell plikt til å drive forsknings og utviklingsarbeid.

Dette er den ideale fordring. Enhver må velge sin profil for hvor innsatsen skal legges ut fra sin rolle i systemet. Men det kan være bra for de fleste av oss å meditere litt over hele listen en gang i blant, for å unngå kikkertsyn. Kanskje bør jeg revidere mitt eget oppdrag?

Historien

Helt siden Hippokrates har denne oppgavebeskrivelsen sannsynligvis stått rimelig klar for alle leger. Tenk på de mange legene som satte seg selv i fare under eksperimenter (Forsmann), eller som uten nøling dro med seg familien til den ytterste øy eller mest perifere sykehus. Tenk på overlege Wennevold som gikk en-delt vakt på Nordfjordeid sykehus fra 1940 til 1948. Tenk på Semmelweis. Alle disse har kjent sitt oppdrag.

Et oppdrag i endring

Det som vi hittil har kalt samfunnsoppdrag, ble nok tidligere tenkt på først og fremst på som oppdrag fra pasientene eller folket. Denne forandring av termin- ologi er et uttrykk for at samfunnet, det vil si politikere og administratorer, i stadig økende grad betrakter seg som en part som skal regulere forholdet mellom lege og pasient(1). Vi får ordrer om hvilke medikamenter vi skal bruke og om hvordan vi skal prioritere, ikke sjelden på tvers av våre egne idealer.

Hittil har nok det meste av dette foregått med et rimelig hensyn til legenes autonomi og faglighet. Men historien har jo mange eksempler på at leger, f.eks. i fengsel eller i det militære, er blitt beordret til å gå på akkord med sin samvittighet. Disku­sjonen om legers reservasjonsrett overfor aborthenvisninger illustrerer dette. Selv om jeg personlig mener slik reservasjon både er dum og gal gyser jeg ved tanken på at leger skal tvinges til å utøve sin legegjerning mot sin samvittighet. Legens egen moralske og kanskje faglige vurdering har vært satt til side for å innfri en rettighet. Hva skjer når det blir ved- tatt politisk en rett til aktiv dødshjelp og vi blir kommandert til å utøve dette?

Det kan se ut som om både myndigheter og pasienter mer og mer ser på oss som funksjonærer. Etter hvert begynner vi selv også å se oss som dette. Det letter oss for en del av ­ansvarsbyrden. Men noe har gått tapt på vegen.

Kanskje er det slike trender som ligger bak en tilsynelatende økende faglig initiativløshet blant yngre norske leger. Drivkraften til å starte opp nye faglige metoder, sette i gang ny forskning på de viktige spørsmål og til å organisere nye tiltak som kan spre tilbud til hele befolkningen, ser ut til å være svekket. Hundrevis av nye leger klorer seg fast i sentrale byer, mens distriktene står halv- tomme.

For 40 år siden dro en gjeng 30-40 åringer nordover og startet det medisinske fakultet i Tromsø (2). Kunne det skjedd i dag?

Et styrende trekk er utviklingen av et tungt administrativt sjikt leger mellom oss og politikerne, som representerer folket. Dette sjikt befolker bl.a. direktorat, departement og helseforetak. Disse mangler ofte kompetanse, både klinisk og vitenskapelig, og vil aldri kunne gjennomføre oppdraget. Likevel er det i stor grad de som styrer skuta. Mange av disse kunne trenge en tur på landet. I hele helsevesenet ser vi en økende vekt på kommandolinjer og bruk av formell, i motsetning til reell, autoritet. Da er det ikke rart at vi tror at noen har tatt oppdragsbyrden fra oss.

Konklusjon

Ingen kan være i tvil om hva oppdraget fra folket består i. Dette oppdraget må ikke tolkes for snevert, vi har alle ­ansvaret for helheten.

Fortsatt har vi og bør ha hoved­ansvaret for å innfri oppdraget. Vi kan ikke sette oss ned og vente på politikere og administratorer. Vi må være for­beredt på å kunne forsvare vår faglige og etiske autonomi. Den etisk bevisste lege må fortsatt få tolke sitt samfunnsoppdrag.