også kalt Kirurgiskandalen

Tidligere generalsekretær i Redaktørforeningen, Nils Øy, har vært en av disse. Han mener at det er ­sykehus og leger som har mest å lære av dommen. Redaksjonene har lite å lære, mener han. Øy var sakkyndig medie-vitne for AN i både lagmannsrett og Høy­esterett, og karakteriserte ANs dekning som «forbilledlig». Når det var hans vurdering, er det selvsagt vanskelig for ham å realitetsorientere seg etter en enstemmig Høyesterettsdom, som for en nøytral leser levner AN liten ære. Journalisten får i ær­bødige ­vendinger rett og slett underkjent det journalistiske arbeidet. Når sjef­redaktør Hanssen i AN noe senere stiller seg bak Øy, viser det at noen absolutt har noe å lære. For eksempel at man må bruke viktige opplysninger redaksjonen sitter på når disse er nødvendig for å balansere dekningen.

Litt om medisinske forhold og sakens gang

Jeg kan ikke ta alle sakens opplysn­inger her, og for spesielt interesserte kan det oppfordres til å lese Høyesterettsdommen og de medisinske rapportene som er tilgjengelige i saken. Men tilbake til sommeren 2009. Kunda og en annen lege på Nordlandssykehuset opererte en kvinnelig pasient på 60 år på grunnlag av sterk mistanke om kreft i bukspyttkjert­elen (pankreas). Det er bred faglig enighet om at det er riktig å operere på såkalt medisinsk indikasjon, altså uten på forhånd å vite sikkert om det er kreft, men det er omstridt hvordan inngrepet bør foretas. Ved operasjonen ble deler av buk­spyttkjertelen, milten, tolvfingertarmen, galleblæren og en mindre del av portvenen fjernet. Prøver som ble tatt under operasjonen viste at pasienten ikke hadde kreft, men det ble påvist «intraductal mucinøs neoplasi med lett dysplasi» (såkalt IPMN). Dette er en svulstform som har stor risiko for å utvikle seg til kreft. Det hører med til historien at denne type kreftoperasjoner grunnet funksjonsfordeling skulle skje ved UNN. Pasienten hadde en lang­varig kronisk betennelse i buk­spyttkjertelen. Hun fikk alvorlige ­komplikasjoner, og ble senere sendt til UNN og Rikshospitalet. Både Kunda selv og pasientens ektefelle meldte derfor saken til Helsetilsynet. Det ble oppnevnt sakkyndig, hvor det senere ble konkludert med at det er indikasjon for kirurgisk behandling (pasienten skulle altså opereres), og at utredningen var i samsvar med medisinsk praksis. Når det gjelder selve operasjonen stilte den sakkyndige noen kritiske spørsmål ved valgene som ble gjort. Videre ­mente den sakkyndige at det ikke var forsvarlig å utføre denne type inngrep ved Nordlandssykehuset.

Sommeren 2010 hadde AN en artikkel­- serie som startet den 26. juni, og som angivelig skulle ha fokus på bruddet på funksjonsfordelingen når det gjaldt operasjoner av bukspyttkjertelkreft. Den aktuelle pasienten stod sentralt i dekningen, og det er vanskelig å gjengi med ord dekningens helhetsinntrykk, da bildebruk, overskrifter og layout er viktige elementer. Men det ble på avis­ens førsteside skrevet: «ØDELA HELSA til frisk kvinne», «Ble ødelagt av sykehuset», «Dette er historien om hvor veldig galt det kan gå.». At AN ikke fremstilte saken på en adekvat måte viser også utsagnet: «Sykehuset hadde utført en kreftoperasjon, som medførte store komplikasjoner, uten å vite sikkert om det var kreft». Under et bilde av pasienten sto: «I et år lå hun på sykehuset etter kreftoperasjonen, en operasjon hun ikke skulle hatt fordi hun ikke hadde kreft». Her må det legges til at AN hadde lest den sak­kyndige rapporten, som jo konkluderte med at det var medisinsk indikasjon for inngrepet. Dette unnlater AN å fortelle. Pasienten skulle således opereres, men altså ikke på Nordlandssykehusetpå grunn av funksjonsfor­delingen. Det ble også sagt at pasienten var «frisk», noe som i beste fall er en halvsannhet da pasienten jo hadde en kronisk betennelse i organet. AN ville ha en uttalelse fra Kunda, men han viste til at saken var under behandling av Helsetilsynet. Videre kom det frem i Høyesterett at journalisten også hadde Kundas skriftlige redegjørelse til Helse­tilsynet tilgjengelig på publiseringstidspunktet, men som AN valgte å ikke bruke. Det var flere uttalelser i dekningen som forsterket det bildet som AN ønsket å tegne, nemlig at dette var en enorm sykehusskandale. Det var få ny­­an­serende opplysninger. Oppslagene var samlet så ille at folk på gata i Bodø lurte på om sykehuset (eller «de utenlandske legene») hadde fjernet friske organer for å selge disse på det illegale markedet. Politiet startet etterforskning på bakgrunn av ANs artikler. Klinikksjefen og sykehusdirektøren måtte gå av. Kunda og den andre involverte legen måtte slutte. Kunda flyttet til Danmark. Pasienten fikk erstatning av NPE. AN ble klaget inn for PFU, men frikjent 14. desember 2010. Senere har medlemmer av PFU gått ut i Aftenposten og moderert sin vurdering, og indikert at resultatet kunne blitt et annet dersom PFU hadde hatt mer informasjon tilgjengelig på avgjørelsestidspunktet.

Faktapåstander krever bedre belegg enn verdivurderinger. Pressen har også et sterkt vern for videreformidling av andre anklager, men må likevel foreta en forsvarlig journalistisk vurdering av det som skrives.

Legeforeningen ble på et tidspunkt kontaktet av Kunda. Vi vurderte at oppslagene ikke ga et korrekt bilde av saken. Det ble nedsatt et advokatteam som skulle vurdere videre oppfølgning. AN ble kontaktet, med ønske om dialog om en beklagelse og eventuelt en mindre kompensasjon for de store belastninger Kunda hadde blitt påført. AN avviste ethvert forsøk på en slik dialog. Terskelen for å gå til søksmål mot aviser i denne type saker bør være høy, da få når frem med erstatningssøksmål. Legeforeningen tok likevel etter en helhetsvurdering ut stevning på vegne av Kunda den 4. juli 2012, altså drøye to år etter de første oppslagene. Den 11. mars 2013 avsa Salten tingrett dom, hvor Kunda fikk erstatning og saksomkostninger. Saken ble av AN anket til Hålogaland lagmannsrett, som 9. des­ember 2013 frikjente AN og tilkjente avisa saksomkostninger. Saken ble deretter anket inn for Høyesterett ved ekstern advokat, hvor den slapp inn i sin helhet. Kun et lite mindretall av saker som ankes slipper inn til behandling i Høyesterett. Legeforeningen sendte også inn et prosesskriv til be­lysning av såkalte allmenne interesser. Legeforeningen var blant annet bekymret for at legenes taushetsplikt ville kunne uthules dersom lagmannsrettens dom ble stående. Etter vårt syn var lagmannsrettsdommen meget svakt fundert på flere punkter.

Nærmere om Høyesteretts dom

Høyesterett kom til at avisen ikke bare hadde fremmet alvorlige anklager mot Kunda som var usanne, men AN hadde heller ikke tilstrekkelig «faktisk forankring» for uttalelsene. Faktisk forankring betyr forenklet at mediene noen ganger kan skrive usanne ting, men likevel slippe unna hvis kildene tilsier at de kunne skrive som de gjorde. Ytringsfriheten står sterkt, og dette gjelder ikke minst aviser som har ­viktige samfunnsoppgaver, men dette må balanseres mot andre menneskerettigheter, i dette tilfellet vernet om æren. Høyesterett delte vurderingen i tre hoveddeler; hvordan skal utsagnene tolkes, om utsagnet er ærekrenkende og om det er rettsstridig.

Når det gjaldt tolkningen av utsagnene, kom Høyesterett til at ANs leder den 28. juni 2010 gjenspeilet ANs ­h­ovedbudskap: «Friske mennesker er blitt operert uten grunn. Livsviktige organer er fjernet og pasienter er påført ubotelig skader og store komplikasjoner…. Legene opererte før de visste om hun hadde kreft. Det hadde hun ikke. Hun var helt frisk. De to utenlandske overlegene har utført operasjoner de aldri skulle ha gjennomført.»

Den alminnelige leser vil på den bakgrunn oppfatte det slik at legene hadde gjort grove feil ved – uten grunn – å ha operert friske personer og påført dem ubotelig skade ved å fjerne viktige organer, slo Høyesterett fast. Når AN i tillegg hadde navngitt legene, var det klart at anklagene var rettet direkte mot legene. Høyesterett mente at det var klart at uttalelsene var egnet til å skade Kundas «gode navn og rykte».

Utsagnene var således ærekrenkende. Men dette er ikke nok for at AN kunne dømmes.

Det neste trinnet er å vurdere om ærekrenkelsen er rettsstridig. Det er her menneskerettighetene kommer inn for fullt og beskytter ytringsfriheten langt på vei. Det er en bred vurdering av ulike momenter som skal foretas. Det er omfattende rettspraksis fra den Europeiske menneskerettighetsdomstol og Høyesterett som må iakttas. Høyesterett sa naturlig nok at saken vedrørende funksjonsfordelingen ­hadde stor offentlig interesse. Det er alle enige om. Likevel er det slik at pressen må opptre profesjonelt, og med redelighet og god tro. Det ble også vektlagt at det ikke må stilles opp for strenge skranker, fordi pressen ikke må hemmes i sin rolle som «public watchdog». Jo mer alvorlig anklagen er, ­desto bedre må det faktiske grunnlaget være for at avisa kan trykke en anklage. Det skilles også mellom faktapåstander og verdivurderinger. Faktapåstander krever bedre belegg enn verdivurder­inger. Pressen har også et sterkt vern for videreformidling av andre anklager, men må likevel foreta en forsvarlig journalistisk vurdering av det som skrives. Det var blant annet her avisen feilet grovt. Høyesterett kommer til at beskyldningene var alvorlige. Etter vårt syn innebærer det anklager om meget alvorlige straffbare forhold når en lege anklages for å fjerne friske organer uten grunn. At det er uenighet om hvordan operasjonen skal foretas er etter min vurdering mindre interessant for sakens juridiske side, så lenge det er klart at pasienten skulle opereres. Da blir uansett oppslagene grovt feilaktige. Spørsmålet så blir jo naturligvis om redaktør og journalist kunne fanget opp dette. Det kunne avisa. AN satt på den sakkyndiges rapport, som konkluderte med at det var indikasjon for inngrepet. Høyesterett slår også fast at pasienten ikke var frisk, slik AN skrev. Hun hadde en kronisk betennelse i bukspyttkjertelen og hadde vært under oppfølging i flere år forutfor operasjonen. Videre var det utvilsomt feil at spiserøret var koblet fra. Det skjedde ved en senere operasjon. ­Høyesterett slår også fast at pasienten hadde samtykket til operasjonen, selv om dette samtykket i ettertid er bestridt av AN. AN tok heller ingen ­forbehold i sine artikler. De slo på­standene opp som sannheter, også på lederplass. AN prøvde å gjøre et stort poeng ut av at Kunda ikke ville uttale seg til avisen om saken. Det ble av ­Høyesterett ikke ansett som avgjørende, da AN allerede hadde den skriftlige redegjørelsen han hadde sendt til til­synet. I den skriftlige redegjørelsen kunne AN finne opplysninger om hvordan Kunda vurderte saken. AN unnlot dermed å ta med viktig informasjon, som kunne balansere opp­slagene. AN ga ikke «an overall picture of balanced news reporting». Journalisten fikk også ganske sterk kritikk: «Hun har følgelig etter mitt syn enten unnlatt å ta med informasjon hun ­kjente til, eller viet den sakkyndige rapporten for lite oppmerksomhet». Altså hadde journalisten bevisst utelatt opplysninger eller ikke fått med seg poengene. Høyesterett legger stor vekt på at AN ikke brukte opplysninger i den sakkyndiges rapport i sin helhetsvurdering. Jeg legger også her til at AN hadde fått hjelp av en lege, som de ikke ville navngi på tross av oppfordringer, til å oversette de medisinske termene til mer allmenn norsk. Men Høyesterett mente at rapporten uansett var forståelig for ikke-medisinere på de viktige punktene. Kunda blir etter dette tilkjent kr 400.000 i erstatning og saksomkostninger, som er helt i samsvar med tingrettsdommen. Dommen i Høyesterett var enstemmig.

Avsluttende merknader

Det er skjebnens ironi at AN i sin ­streben etter journalistisk anerkjenn­else sendte inn sin dekning av saken til SKUP (journalist-pris som henger meget høyt), hvor det blant annet fremgår – etter journalistens egen formulering – at historien var «nesten for utrolig til å være sann». Ikke fikk AN SKUP-pris, og historien var heller ikke riktig. Kunda og hans kone var over lang tid meget sterkt preget av saken. Saken drev Kunda og hans ­familie ut av landet. Det er jo verdt å reflektere over at de som hadde ansvaret for lovbruddene som ble begått i Avisa Nordland fremdeles jobber som før. Avisene pleier jo å være raske med å bidra til at andre som begår lovbrudd i sitt arbeid, må fratre. Vi mener det må være rom for feil, og heller lære av dem enn å kreve noens avgang. Siste ord er muligens ikke sagt. AN vurderer nå å bringe saken inn for den Europeiske menneskerettighetsdomstol. Også sett i lys av at partene i saken var enige om at rettspraksis fra Høyesterett etter 2001-2002 er i tråd med EMDs praksis, skal det mye til før AN oppnår noe med et slikt fremstøt. Noen flere advokatutgifter vil nok påløpe. En total kostnad på ca kr 5 millioner (?) så langt synes ikke å skremme AN. Det som nesten er for utrolig til å være sant – for å bruke ANs egen term­inologi – er at AN fremdeles ikke helt synes å ta inn over seg at det er ikke oppslag om brudd på funksjonsfordelingen de er dømt for; det er beskyldninger om at Kunda opererte pasienten uten grunn, og lemlestet henne for livet.

Avslutningsvis nevner jeg at Kunda ikke fikk noen reaksjoner fra Helse­tilsynet, og operasjonen av pasienten ble betegnet som forsvarlig. •