Redaktørens spalte:
Kjære kolleger
Arild Egge, red
Valg er oftest vanskelige og prioritering handler om valg. Det er ikke feil å forsøke å redusere vanskelige valg til enklere problemstillinger – for å få tak på dem. Forenkling og generalisering er edle strategier i forskning. Medisinske behandlingstilbud er selv forskningsbasert og nå har vi også fått en akademisk tilnærming til prioriteringsproblematikken.
Utgangspunktet for prioriteringsdebatten er en felles erkjennelse av at de økonomiske ressurser er endelige også i vår økonomi. Medisinen utvikles stadig, grenser flyttes og flere pasienter kan behandles. Folk lever lenger, er friskere og har forventninger om fortsatt god helse. Medisinsk praksis skaper langt på vei selv forventningene og utfordringens omfang.
Alle kan ikke behandles for alt, så langt når ikke ressurser eller kapasitet og det må gjøres valg. Men kan man makte å lage føringer der man virkelig setter grupper opp mot hverandre – basert på konstruerte verdimål som prøver å objektivisere en forskjell på en persons livskvalitet og utsikter til så og så mange QUALYs mot en annens? Det er klart et forsøk på å løse floken, men skaper vi annet enn «tilsynelatende rettferdighet»?
Legeetisk er prioritering et gammelt problem, det fokuserer først og fremst på hva som er til det beste for individet.
Hva er god legepraksis i en bestemt situasjon, overfor den enkelte – alle hensyn tatt i betraktning? På den andre siden skal legen også ha hensynet til andre pasienter med i sin vurdering når ressurskrevende behandling velges. Vi har alle erfaring med disse utfordringer og vet at dette er en del av lege-pasient forholdet. Avgjørelser blir til i dynamikken i denne prosessen og alle forsøk på å lage «flytskjema» for, eller vektpoeng for gevinstutsikter i denne prosessen, kjennes på sett og vis fremmed for den som befinner seg «ved sengen».
Denne utgaven debatterer prioriteringsspørsmålet med utgangspunkt i NOU-rapporten som kom før jul og vi har allerede sluppet til Erik Nord som gikk offensivt ut mot Norheim utvalget i forrige utgave. Det har gitt litt innspill. Nå slipper utvalget til sammen med andre som fordyper seg i ulike sider ved denne vanskelige debatten. Problemet er aktuelt i det daglige og i de større perspektiver. Kompleksiteten forbyr «banalisering», samtidig som forenkling er nødvendig for å finne fram til de beste løsninger.
Mister vi noe når vi forsøker å operasjonalisere beslutningsprosesser som er av en slik karakter som behandling av syke og deres evt vektede diagnoser? At lønnsomhetsperspektiv i vid forstand og kalkulering av «gevinst» – mest mulig helse pr krone legges til grunn, er vel ikke uventet . Et tredje Prioriteringsutvalg måtte dessuten komme med noe nytt og må jo sies å være i takt med tiden.
Eller – kanskje er dette bare en måte å gjøre det lettere for oss selv på – ved å lage metriske systemer og algoritmer for de umulige problemstillinger? Prioritering har fra samfunnets side i gode tider ikke vært ordentlig på bordet. Men likevel er dette kjerneproblematikk for legen – vi tar hele tiden behandlingsvalg der vi skjeler til pasienten, pårørende, ressurser og samfunn mer eller mindre bevisst. Alle beslutninger er selvsagt ikke gode og vi trenger påminnelser som denne rapporten og debatten i kjølvannet, men kan nettopp prioriteringen skje på noe annet nivå enn mellom lege og pasient i et samfunn rikt som vårt? Hvor presserende er det å tvinge fram føringer, retningslinjer for hva som skal behandles?
Forut for denne meldingen har vi over år fått en kraftig utbygging av pasientrettigheter, – hvor kompatibelt med disse er de nye prioriteringsføring- ene? Vi har fått gode innlegg som løfter mange sider ved debatten. Om dette engasjerer, inviterer Overlegen til å delta med innspill senere. •