Kommunalisering» av DPS er en dårlig ide

Regjeringens forslag om å overføre DPS-ene fra helseforetak til kommune er som et jordskjelv å regne. Særdeles mye skal klaffe om dette skal komme pasientene til gode i det lange løp.

Av Overlegeforeningens leder Jon Helle

Regjeringsplattformen fra Sund­vollen høsten 2013 inneholdt ­Høyres forundringspakke: Regjeringen vil «gi kommuner som har kapasitet og kompetanse ansvar for distriktspsykiatriske sentre» (DPS). Mange ristet ­forskrekket på hodet. Noen sentrale departementsfolk jeg spurte visste ikke hva dette var, hvor ideen kom fra, eller sa bare at det ikke hadde noen høy ­prioritet. Man kunne tro ideen var ­døende allerede.

Så feil kan man ta. Noen må ha jobbet ivrig i det stille med ideen, for den dukket opp i Statsbudsjettet for 2015 («mulig prøveordning med kommunal drifting av DPS»). I et brev «unntatt offentlighet» fra HOD til Helsedirektoratet datert 19.12.14, som Legeforeningen ba om og fikk, står det at regjeringen ønsker en forsøksordning med over­føring av driftsansvaret for DPS-ene til noen forsøkskommuner som ønsker å prøve ut en slik ordning. RHF-ene fikk så i januar oppdragsdokumentet der det står at en slik forsøksordning «skal iverksettes».

Jeg tviler på at forslaget skaper ­entusiasme. Forankringen må være et sted i det blå.

Intensjonen er bra: Mer koordinerte tjenester, bedre samhandling og mer effektiv ressursutnyttelse. Bedre overganger og helhet i behandling for pasientene er også utmerket.

Men hvorfor velge et så dramatisk virkemiddel? Kommunene skal ha råderett over ressursene med frihet til å organisere tilbudet, ha ansvar for budsjett og økonomisk resultat, arbeidsgiveransvar, ansvar for å forvalte og prioritere samlede ressurser etc. Dette forslaget innebærer dermed å flytte en stor del av spesialisthelsetjen­esten vekk fra HF-ene til kommuner, mens RHF skal beholde det formelle «sørge-for»-ansvaret. For DPS skal fortsatt være spesialisthelsetjeneste. Dette blir en slags halvannen-linjetjen­este. Eller bare et nytt tjenestenivå med et krevende hybrid-design? Kan dette være et forsøk mot et fremtidig ett-nivå-helsetjeneste? Det er i så fall noe vesentlig prinsipielt her som ­Regjeringen må være åpen om.

Noen må ha hatt en drøm, eller et behov som skal løses, og satt seg ned ved skrivebordet og tegnet et nytt kart fjernt fra virkelighetens verden. Og funnet ut at man skal skyte spurv med kanoner, altså bruke et virkemiddel som er betydelig overdimensjonert. Da blir jo undringen ekstra stor. Er dette regjeringens satsing på kommunepsykiatri? Bare flytte brikker, overføre en stor «pakke» med kompetanse og ­penger fra sykehus til kommune så man slipper å tilføre ressurser? Vanne ut spesialisthelsetjenesten for å bøte på udekkede kommunale omsorgsbehov? Blir det bedre eller mer samordnet behandling av dette? En ting er i hvert fall sikkert: Det skaper mer byråkrati, uklare ansvarsforhold, mye usikkerhet og utrygghet med høy risiko i et fagfelt under oppbygging, med rekrutteringsbehov og som etter sigende skal «prioriteres». Og hva med norske kommuners kjølvannsstripe når det gjelder forvaltning og utvikling av spesialistkompetanse? Med ordfører og rådmann i spissen?

Ideen kommer ikke fra spesialist­helsetjenesten. Vi vet at pasientene våre trenger mer enn de får: Flere spesialister, kvalitativt god og tilpasset behandling, bedre somatisk oppfølg­ing, bedre samhandling mellom ressurs­- ene, bedre tilrettelagte bolig og sysselsettingstiltak. For å nevne noe. De trenger ikke oppsplitting av spesialist­helsetjen­estene og svekking av spisset kompetanse.

DPS skal være et hovedfundament i psykisk helsevern Hva er så et DPS? DPS i store kommuner (de som er mest utsatt for kommunaliseringen) er nærmest som småsykehus å regne og en del av universitetssykehusene, med sengeposter med vaktordninger for leger, poliklinikker med stor spiss- og breddekompetanse og til dels også høy spesialiseringsgrad, gruppebehandlingstilbud, flere ambulante team og nært samarbeid med sykhusavdelinger både innen akutt, langtids, sikkerhetspsykiatri og somatikk. Og samhandlingsflater overfor kommuner, NAV og fastleger. DPS-ene har fagutviklingsen­- heter, deltar i forskning og har leger med dr.-grader. Og DPS-ene er den delen av spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern som behandler det største antallet pasienter. Er det da fornuftig å fjerne denne fra spesialisthelsetjenesten? Og vil et slikt grep bedre fagutvikling og kvaliteten i behandlingen og bidra positivt til rekrutteringssvikten av spesialister?

Forslaget fra regjeringen skal være en forsøksordning som skal evalueres forskningsmessig. Og det er et prinsipp vi er for. Pilotering er en god ide. Men her blir det lagt opp til så omfattende omorganisering og byråkratisering og med en så stor innsats at det vil kunne bli vanskelig å reversere, uavhengig av hva evalueringen konkluderer med. Er en forsøksmodell i det hele tatt egnet? Vil forslaget skape flere problemer enn det løser?

Statssekretær Anne Grethe Erlandsen sier på Psykologforeningens nettside at det er en forutsetning for forsøksordningen at det fins kommuner av en viss størrelse som har et brennende ønske om å lette overgangen mellom sykehussektoren og kommuner for personer med psykiske helseproblemer.

Hva så med den andre part i dette forsøket, nemlig DPS-ene? Og HF-ene og RHF-ene? Skal alle parter få lov til å ønske å være med eller ikke? Vi vant til å tenke at det er prinsippet om «informert samtykke» som gjelder ved deltakelse i forsøk. Kan det i det hele tatt tenkes at noen DPS stiller seg positiv? Hvis ikke, skal man bruke tvang? Hva slags incitamenter legges inn? Hva om DPS-ene overhodet ikke tror på modellen?

Psykologforeningen er også skeptisk, hvilket kommer klart til uttrykk i presidentens blogg i Dagens Medisin i januar. Han kaller forslaget en typisk skrivebords-ide.

Vi mener at de gode målene må ­kunne nås mye bedre på andre måter. Det finnes mange gode eksempler på gode samhandlinger mellom nivåene. Ett av dem er ACT-teamene. De utgjør et forpliktende samarbeid mellom DPS og kommune for personer med alvorlig psykisk lidelse og fungerer veldig godt der de er etablert. Mange DPS har også bestrebet seg på godt samarbeid med andre aktører og har i mange år besøkt fastlegene. Man burde i større grad utvikle eksisterende muligheter og lære av de beste og mange gode erfaringer fremfor å rokke ved hele fundamentet. Store omorganiseringer har veldig store omkostninger, som regel mye større enn ansvarlige er villige til å erkjenne.

Så kan man spørre Helse- og omsorgsdepartementet med ministeren i spissen: Kan han ikke spørre pasientene og fagfeltet om målene kan nås på bedre måter og med mindre ressursbruk og risiko? Hva kan vi få til felles innen og mellom våre eksisterende strukturer? Hva trenger vi som virkelig monner? Hva med å vise handlekraft og satsing med andre metoder enn reformer og omorganisering? Ønsker HOD innspill? Kommer eventuelt saken på høring? Eller skal fenomenet «forsøksordning» være en metode for å unngå brysom, men nødvendig medbestemmelse?

Slik saken nå er presentert, vekker den bare motkrefter. Sterke motkrefter. Vi spesialister ville helst brukt kreftene og ressursene på god pasientbehandling og virkningsfull utvikling av helsetjenesten, og ikke kamp mot luftige ideer på ville veier. •