På ville veier

Jeg er god med kart og kompass, og i mange terreng er jeg en kjentmann. Jeg kan spørres og involveres når nye mål skal nås, kan være med på å bære tungt og hjelpe andre frem. Det vansk­eligste er når andre durer i vei uten nødvendig innsikt og hjelp fordi de tror de «vet best».

Jeg har altså stor tro på involvering. Tidlig i prosessene. Det gir inspirasjon og arbeidsglede, maner til ansvar, og gir best resultat. I arbeidet med nasjonal helse- og sykehusplan er mange blitt involvert, landet rundt. Informasjon er hentet inn, ideer er lansert, noen gode, noen dårlige, men de kan bli diskutert i store og små sykehus og i de mange organisasjoner. Forhåpentligvis får man en god prosess og en fornuftig Stortingsbehandling til slutt.

Så dukker det altså opp andre store og små saker der myndighetene drar avgårde på ville veier. Ja, jeg blir skikk­elig forskrekket og lurer på om jeg ­hører og ser rett. Som når Regjer­ingen foreslår en prøveordning med at kommuner skal kunne overta drift av dist­riktspsykiatriske sentre (DPS), altså vesentlige deler av spesialisthelse­- tjen­esten innen psykisk helsevern. Med hud og hår. Et voldsomt virke­middel, uten å spørre spesialisthelsetjenesten det angår. Her skyter man spurv med kanoner. Mer om dette skriver jeg lenger bak i denne utgaven av Overlegen.

Eller når HOD og Helsedirektoratet vil bedre spesialistutdanningen og for­- korter utdanningstiden, samt vil la leger i spesialisering i indremedisin gå vakt i deler av spesialiseringen uten spesialist i bakvakt. Høringsrunden ga nærmest ingen endring. Jeg kan virkelig ikke skjønne at disse tiltakene er til det beste for pasientene. Mistanken går heller i retning av at tid og penger spart er den største verdien i tiden.

Jeg tror både Helse Sør-Øst og OUS hadde sett annerledes ut hvis de ansatte var blitt lyttet til i tide og ikke overmakten hadde føltes så stor. Hvor mye ressurser har ikke rent ut i havet?

Jeg får i økende grad melding fra ansatte landet rundt som blir mer og mer lei av at så mye synes å kunne omsettes til penger og effektivitet. Der andre legger rammer, gir rettigheter uten medfølgende resurser, vil måle og styre. Men uten å lytte eller til­rettelegge godt nok for oss på gulvet, der det viktigste skjer, i møtet med pasient­ene, det Høie kaller «sannhetens øyeblikk».

I saken med kommunalisering av DPS-er er oppdraget gitt av HOD til Helsedirektoratet i et brev «unntatt offentlighet». Men Legeforeningen fikk det på anmodning. I oppdraget står det: «… gir kommunen råderett over ressursene i DPS med frihet til å organisere tilbudet i sammenheng med kommunale tjenester».

Dette kan bli en katastrofe for en del av spesialisthelsetjenesten som skal «prioriteres». Dette er et så stort grep at her burde åpenhet og medvirkning vært stor fra første stund. Eller ville HOD la Helsedirektoratet utrede en forsøksordning «under radaren» og dermed unndra seg involvering og nødvendig kritisk søkelys i tidlig fase? Slik skal det ikke jobbes. Det vekker bare motkrefter. Og motkreftene vil komme. •