Tragisk, men nødvendig

Eller for å låne en definisjon fra Norges fremste helsedirektør gjennom tidene, Torbjørn Mork: «Å prioritere handler om å forsømme noens velbegrunnede behov for tilgang til offentlig helsetjenester til fordel for andre medisinsk hjelpetrengende med et enda større behov». Det er fortsatt mange mennesker i dette land – både i og utenfor helsetjenesten – som lever i den villfarelse at det ikke er nødvendig for oss å prioritere. Norge er jo et av verdens rikeste land. Dette innlegg representerer ikke et forsøk på å overbevise slike drømmere. Ei heller er hensikten å berømme Norheim-utvalget for klar tale og klare kriterier, snarere tvert i mot. Utvalget skriver «at prioriteringer bør søke målet ’flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt’; bør følge av klare kriterier; bør gjøres systematisk, åpent og med brukermedvirkning; og bør gjennom­føres med et helhetlig sett med effektive virkemidler». For å oppnå dette foreslås at dagens tre overordnede kriterier for prioriteringer, nyttekriteriet, alvorlighetskriteriet, kostnads-effektivitetskriteriet, erstattes av helsegevinst-­kriteriet, ressurskriteriet og helsetapskriteriet. Utvalgets tredoble påstånd er at disse kriteriene er klarere enn de gamle, at de er lettere forståelig for folk flest og at de bedre lar seg anvende på ulike beslutningsnivåer.

Det kan godt være at de tre sistnevnte kriterier fungerer som sådan i hodet på kalkulerende helseøkonomer og ­prioriteringseksperter som har forlest seg på Norman Daniels & Co, men det er knapt tilfelle blant folk flest, verken i eller utenfor helsetjenesten. Og for de som jobber i helsetjenesten og foretar prioriteringsbeslutninger hver eneste dag, og det med utgangspunkt i fag- og livsnære kriterier, må de nye kriteriene med fokus på gevinst og tap fortone seg nokså luftige, for ikke å si utopiske. I tillegg kommer den symbolske mening som begrepene tap og gevinst målbærer, nemlig at ikke bare er livet et lotteri, men nå også livet som bruker av helsetjenester! For nå skal ikke bare mitt syke liv veies og måles med hensyn til alvorlighet, og nytte og kostnader av nødvendige medisinske tiltak; nå skal den medisinske innsatsen her og nå avhenge av hva prioriteringsekspert­ene klarer å spå seg fram til hva denne innsats vil gi meg av gode leveår og forminsket helsetap sett i et livsløps­perspektiv.

Dette representerer en form for ­økonomisk nytale som helt og holdent ser bort fra det faktum at det er ingen i denne verden som besitter den ­krystallkulen som ville gjøre det mulig prospektivt å skue et menneskes totale livsløp. Kanskje er det derfor her på sin plass å minne om salige Søren Kierkegaards utsagn: «Vi lever forlengs, men forstår baklengs». Kriteriene for helsetap og helsegevinst er formulert og tenkt operasjonalisert på måter som forutsetter innsikter som til nå har vært forbeholdt astrologer, spåkoner og andre foranskutte lyn. Jeg har tillit til at de fleste leger og andre helsefaglige beslutningstakere vil ha seg frabedt denne nytale, ikke for å verge seg mot de prioriteringsvalg som tragiske sett er nødvendig å foreta, men for å hegne om sin faglige integritet og for å kunne møte pasienters behov for hjelp og støtte også i situasjoner hvor slike forsømmelser rammer nettopp disse pasientene. •