Høies nasjonale sykehusplan er uferdig og har store mangler!

Selv om jeg er medlem av redaksjonskomiteen for Overlegen, skriver jeg nå bare på vegne av meg selv. Overlegeforeningens og Legeforeningens holdning til nasjonal helse- og sykehusplan kommer frem av innlegget på Stortingets høring om saken, se link nederst på siden.

Av Arne Laudal Refsum

Som leder av Overlegeforeningen i perioden 2007-2011 var jeg med på å fremme kravet om en nasjonal sykehusplan i 2010. Dette gjorde vi på bakgrunn av en Soria Moria regjeringserklæring som hadde lovet at ingen (lokal) sykehus skulle legges ned, men politikerne tømte sykehusene for innhold i stedet. Utstrakt funksjonsfordeling gjorde at sykehus mistet oppgaver, samtidig som medisinsk og teknologisk utvikling førte til sentralisering. Den gamle inndelingen i lokalsykehus, sentralsykehus og regions/universitetssykehus hadde ikke lenger noe mening. Organiseringen i regionale foretak hadde ikke lenger politisk legitimitet, og skiftende regjeringers forslag til statsbudsjett som ble vedtatt av Stortinget frarøvet fagfolkene arbeidsro til å behandle pasientene og utvikle fag og tjenester, alt fokus var på å holde (urealistiske) budsjetter.

Akuttkirurgi:

Nedleggelse av akuttkirurgi ved noen få sykehus har tatt nesten all oppmerksomhet, og man kan lure på om dette er lagt ut for å unngå fokus på andre deler av planen. Legeforeningen krever at sykehus med akuttfunksjon skal ha indremedisin, kirurgi, anestesi, lab og røntgen. Samtidig slår foreningen fast at vaktlagene bør minimum bestå av 6 leger, og man ser farene ved fagmiljøer som opprettholdes av vikarstafetter. Spørsmålet blir da : Dersom et sykehus ikke klarer å opprettholde et godt nok faglig grunnlag til fortsatt å opprettholde akuttkirurgien, må da også akutt indremedisin legges ned? Her sier Høie at da kan man fortsette med indremedisin, mens Legeforeningen sier at vi må ha begge deler, som hovedregel. Høie kunne ha gått rundt denne problemstillingen (som Legeforeningen har gjort) ved å stille opp kvalitetskrav til aktiviteten. På en måte må man si at Høie er modig som tar denne fighten, men jeg lurer jo litt på hvorfor?

Organisering:

Sykehusene skal deles inn i regionssykehus (universitetssykehus), stort akuttsykehus (gammelt sentralsykehus?), akuttsykehus (gammelt lokalsykehus?) og sykehus uten akuttfunksjon. Vi kan merke oss at Helse Sør- Øst organiseringen i områdesykehus og sykehusområder ikke er tatt inn i denne organiseringen. Høyre gikk før valget inn for å fjerne de regionale helseforetakene, men ministeren nøler med denne avgjørelsen, og har nedsatt Kvinnsland-utvalget som skal se på fremtidig organisering. Det at denne avgjørelsen ikke er tatt før fremleggelsen av sykehusplanen svekker planen vesentlig og må kalles en alvorlig mangel ved hele planen. Ministeren kommer, slik jeg ser det, allikevel med noen signaler om hvordan dette blir. Det varsles en sterkere nasjonal styring og samordning, og Helsedirektoratets rolle skal styrkes. Samtidig skapes det et klarere skille mellom departementet som politikkleverandør og direktoratet som fagforvalter. Man kan godt se for seg at dette enten er forløper for et sykehusdirektorat, hvor det blir en sterkere kontroll av at sykehusene følger de nasjonale styringssignal- ene. Les Dagens Medisins gode lederartikkel «Reform eller revolusjon?» om dette, se link nederst.

Nedleggelse av akuttkirurgi ved noen få sykehus har tatt nesten all oppmerksomhet, og man kan lure på om dette er lagt ut for å unngå fokus på andre deler av planen. Arne Laudal Refsum

Fag og kvalitet:

Det skal utvikles gode nasjonale kvalitetsmål, og disse skal være «ferske» og offentlige. De skal også inneholde pasientopplevd kvalitet. Det er regjeringens mål å sertifisere sykehusene, og denne sertifisering, og ordningen skal ha som mål at den skal skape pasientsikkerhet og kvalitet og reduserer uønskede hendelser og pasientskader. Sertifiseringen skal ikke innebære mer rapportering, kontroll og byråkrati. Den må ikke vri oppmerksomheten mot dokumentasjonskrav og prosedyrer og ikke stjele tid fra pasientrettet aktivitet. Nasjonale kvalitetskrav skal innføres, og disse skal overvåkes av Helsedirektoratet, som også skal få ansvar for å godkjenne nasjonale og regionale behandlingstilbud og behandlingstjenester. Jeg oppfatter dette som et skritt for å overflødig gjøre det regionale nivået, og bane vei for et sykehusdirektorat. Jeg tror også at opprettholdelse av akuttkirurgi kunne vært håndtert via en slik godkjenning, og undrer meg derfor over måten ministeren har valgt å håndtere dette på.

Ledelse:

Legeforeningen har etterlyst et tydelig krav om stedelig ledelse. Sykehusplanen trekker frem viktigheten av de pasientnære lederne, som skal bli mer opptatt av pasientens opplevelse. Det er ikke små krav som stilles til den pasientnære lederen: I tillegg til pasientopplevelsen skal man stå for en god og tydelig ledelse, man skal stille krav og følge med på kvalitet og pasientsikkerhet, man skal være åpen og det skal være trygt å melde fra om uønskede hendelser, og alle disse feltene skal også eies av de ansatte. Det skal jobbes i team, og leder skal passe på at ansvars- forholdene i team er klart definert. Sitat:» Departementet har de senere årene stilt krav tiløkt kvalitet og effektivitet når det gjelder pasientbehandling, kvalitet på behandlingen, pasientsikkerhet, ventetider, fristbrudd, organi- sering av pasientforløpene, samt organisering, planlegging og styring av personalressursene.» Dette skal gjøres via et strategisk ansvar, et driftsansvar, et personalansvar og et kommunikasjonsansvar, (se side 50 i planen), og selvfølgelig i tråd med de styringssignalene som er gitt og innenfor de økonomiske rammene. Alt er rimelige krav, men er dette overkommelig for en avdelingssjef på en klinisk avdeling, i tillegg til den daglige driften med pasienter inn og ut, ansettelser, personalsaker, budsjett, innkjøp og ikke minst møter?

Investeringer:

Det foreliggende forslaget til sykehusplan mangler helt en grundig gjennomgang av status for bygninger og medisinsk teknisk utstyr, og hva som på et mer eller mindre objektivt grunnlag er behovet for de nærmeste årene. Regjeringen varslet en slik gjennomgang i regjeringserklæringen, og helseminister Høie gjentok dette i et intervju jeg hadde med ham i 2013: «Nasjonal sykehusplan vil gi en større oversikt på dette området, og Stortinget vil da ha fått dokumentert behovet. Da har de et grunnlag for å fatte vedtak, det har Stortinget ikke hatt til nå. Nå vet egentlig ikke Stortinget hva behovet er.» Jeg stilte oppfølgingsspørsmålet: «Tør du vise status for sykehusbygg for Stortinget?» Høie: «Alternativet er fryktelig dårlig. Vi må synliggjøre status for Stortinget, og da kan Stortinget gjøre det de er best på, nemlig å foreta prioriteringer og bevilgninger». Jeg vil hevde at den fremlagte sykehusplanen frarøver Stortinget denne innsikten, og dermed muligheten til å ta ansvar for situasjonen. Legeforeningen har i en årrekke hevdet at de økonomiske rammene for sykehusene er for små. Kravene til aktivitet (inklusive redusert ventetid og ingen fristbrudd) har tvunget sykehusene til å nedprioritere investeringer i bygninger og medisinskteknisk utstyr. Dagens nye sykehusbygg bygges for små, og blir dermed tunge å drive effektivt og de gir dårlig arbeidsmiljø for de ansatte.