Kjære kolleger

Det som tas opp i Overlegen handler ofte om arbeidsforholdene i sykehusene, og et viktig aspekt er forandringene som setter sitt preg på hverdagen. Noen endringer er viktigere enn andre og går inn til beinet av rolle og beting­elsene for å utøve profesjonsoppgavene. Slike endringer er viktig å sette søkelyset på og det er også interessant å se om det er utviklingslinjer. Historien er vi midt opp i og det er ikke lett å se slikt – uten å ta et skritt til siden.

Fagligheten står under press og det rapporteres om fryktkultur fra mange foretak – man må si det er grunn til bekymring! En ny trend i personal­politikken har banet vei for et nytt begrep: «Hard HR»! Hvordan forstår HR sin oppgave da? Årsplaner som har som mål å spare inn mest mulig på lønnsbudsjettene, mens de selges inn som «ressursplanlegging», innføres stadig flere steder. Utvidet åpningstid ved sykehusene, som er et politisk mål, medfører gjentatte angrep på vår status som dagarbeidere og er et utslag av «styring og kontroll»- modellen som er vår tids løsen. Viljen til å beskytte sine ansatte – arbeidsgivers «omsorgsplikt» er et begrep i AML som ikke lenger er så lett å få øye på som før; dette savnes bare mer i en tøff mediehverdag der man ikke bare fort kan bli offer for vanlige medier, men også i henges ut i de sosiale.

Det er i det hele tatt forunderlig at arbeidstager og – giver synes å stadig lettere komme på kant. En kan henvise til forrige nummer av Overlegen som presenterte noen enkeltsaker som illustrerer denne foruroligende utviklingen, og som på nytt har vært framme i DN s bredt anlagte artikkel om fryktkulturen som beskrives i flere norske sykehus. Dersom noe slikt eksisterer og får anledning til å utvikle seg, er det neppe mulig å tenke seg at det ikke også vil gå utover pasientene på flere måter.

I det daglige er det de mange ikke tilstrekkelig godt planlagte prosesser og omorganiseringer som sliter på og forstyrrer driften. Det er stadig noen sjelsettende organisasjonsprosesser på gang, og IKT løsninger med åpenbare mangler innføres uten tilstrekkelige forberedelser, enn si motforestillinger. Man lesser stadig nye oppgaver over på legene – som merkantilt personell før bedre tok seg av. Krav til dokumentasjon øker stadig, man dokumenterer flere steder, arbeider stadig tyngre ved hver «arbeidsstasjon» – alt for å øke pasient- sikkerheten. Hensikten kan være god, – men kan det bli for mye, må det være lov å spørre? Det er i hvert fall sikkert at vi bruker vanvittig med tid på disse oppgavene – og dermed nødvendigvis mindre på pasientene.

Det vil si – enn så lenge bruker man fremdeles tid på pasientene med ­kompensatorisk ubetalt overtid. Men, hva når man etter hvert skal jages hjem med nedskårne tjenesteplaner? Hvordan blir det med kontinuiteten, kompetansen og opplæringen? Det er en gåte hvorfor er man ikke mer bekymret for at man kan ødelegge etablerte fagmiljøer og strukturer som fungerer godt – oppe i alle endringer – man bare forutsetter at det selvsagt ikke må gå utover kvalitet eller ­sikkerhet.

Det kan virke som man vil ha legene «på plass», man operasjonaliserer det faglige arbeidet og gjør oss til turnusarbeidere uten å diskutere hva det gjør med fagmiljøene. Åpne kontorlandskap kan sees på som uttrykk for det samme – «clean desk». Å kunne bygge nye sykehus uten, eller med svært få kontorer til legene kan tenkes å være en symbolsk milepæl realisert ved de to siste sykehusnybyggene her i landet, Kalnes og AHUS. 24-timers streiken i England er verdt å merke seg, for den kan vise hva som er på vei her i forleng­- elsen av retningen vårens forhandlinger kan ta. Man utvider normalarbeidstiden og definerer leger som «ressurs» som hentes fra lageret dit den trengs; da blir det jo nesten ikke overtid og legen «trykkes godt ned i setet». •