president i Den norske legeforening

Marit Hermansen

JA! jeg trives som president i Legeforeningen, sier Marit Hermansen, et halvt år etter at hun overtok vervet etter Hege Gjessing. Jeg lærer noe hele tiden, og jeg møter stor velvilje og hjelpsomhet til å være en god president, enten det er fra tillitsvalgte eller fra sekretariatet i foreningen.

Foto: E. Stenberg

Marit Hermansen, f. 1964 ble cand.med. ved universit­etet i Bergen 1992. Etter turnustjenesten har hun erfaring fra sykehus med 6 måneder ved Barne- og ungdoms­- psykiatrisk avdeling ved Haukeland og 6 måneder ved indre­- medisinsk avdeling Kongsvinger sykehus. Hun har etter dette jobbet i primærhelsetjenesten i hjemkommunen Grue i Solør etter dette, både som fastlege og som kommuneoverlege. Sammen med mannen driver de en gård («du får skrive at det er mannen min som driver den»), og de har 3 barn. Hun har vært leder for allmennlegenes fagmedisinske forening og hun har sittet 2 år i sentralstyret før hun ble valgt ved akklamasjon i mai 2015.

Er manglende erfaring fra sykehus et problem for deg i rollen som president?
Man ønsker seg jo alltid mer erfaring, men som allmennlege har jeg jo hatt bred kontakt med sykehus, og som leder av en fagmedisinsk forening har jeg jo hatt mye kontakt med de andre fagmedisinske foreningene. Jeg blir godt informert av de tillitsvalgte fra Ylf og Of.

Nasjonal Sykehusplan, – hva tenker du om dette med funksjonsfordeling og eventuelt tap av akuttkirurgi, i forhold til sykehusstruktur ved Sykehuset Innlandet som jo består av Lillehammer, Gjøvik, Tynset, Elverum og Kongsvinger?
Jeg opplever Kongsvinger som et godt fungerende lokalsykehus som alltid har levd under «trusselen» om funksjonsfordeling. Det virker nå som om de puster lettet ut, mens det pågår en egen prosess for resten av Sykehuset Innlandet. De har klart å drive sykehuset med en blanding av fast bemanning og gode vikarstafetter. På denne måten klarer man å opprettholde god kompetanse, samt at det er godt samarbeid med sykehusene i Hamar og Elverum. Dersom et sykehus bare hadde vært drevet med vikarstafett, må det gi grunnlag for å vurdere om en funksjon kan opprettholdes. Behandlingen av den enkelte pasient kan være god nok, men det vil ikke være noen til å drive fagutvikling, vedlikeholde prosedyrer eller drive kvalitetskontroll.

Jeg ønsker at vi skal være en solid og forutsigbar samarbeidspartner. Utgangspunktet i Norge er 3-partssamarbeidet mellom arbeidsgiver, arbeidstager og myndighet og vi må bygge videre på dette. Marit Hermansen

Helseminister Bent Høies forslag til Nasjonal Sykehusplan foreslår å fjerne akuttkirurgien ved noen sykehus, noe som har vakt mye diskusjon. Legeforeningen har jo vært veldig tydelig på at sykehus med akuttfunksjon skal ha både medisin og kirurgi. Men ser du ingen problemer med størrelse på sykehuset/volumet av aktiviteten og kvaliteten på behandlingen som blir gitt? Med andre ord: Er det ikke en sammenheng mellom volum og kvalitet?
Det som er viktig er at pasientene må ikke stilles overfor valget mellom god kvalitet eller nærhet. Vi må klare å gi god kvalitet, ved å styrke de mindre sykehusene ved å tilføre oppgaver, vikarer eller ambulering slik at legene opprett­holder volum og kompetanse.

Blir ikke dette i konflikt med vårt tidligere standpunkt om at ambulering skal være frivillig?
Her må vi helt klart bygge på frivillige ordninger. Prinsippet i arbeidslivet er at partene får til enighet, og dette vil være et godt utgangspunkt.

Før valget i mai 2015, hvor du ble valgt til president og Jon Helle til visepresident, hadde Dagens Medisin en vurdering av at disse valgene varslet en tøffere tone fra Legeforeningen. Hva tenker du om dette nå, har det vært nødvendig å være tøff?
Marit Hermansen tar en liten tenkepause før hun sier: Nei, men tydelig. Det er helt nødvendig at jeg og Legeforeningen er tydelig, enten det gjelder nasjonal sykehusplan, spesialistutdanning og spesialiststruktur eller primærhelsemeldingen. Her er det godt å ha med seg den fagmedisinske aksen og fint å ha med seg Landsstyrets tydelige signaler for primærhelsetjenesten og akuttberedskap. Det er andre som må bedømme om dette er en tøffere tone. Jeg er mer opptatt av å være tydelig. Så nei, mer tydelig enn tøff. Men jeg kan være tøff om jeg må.

Tapet i arbeidsretten omkring gravide legers rett til vaktfritak har avslørt en betydelig forskjell i virkelighetsoppfatningen mellom Legeforeningen og Spekter. Hvordan ser du på denne utfordringen?
Jeg ønsker at vi skal være en solid og forutsigbar samarbeidspartner. Utgangspunktet i Norge er 3-partssamarbeidet mellom arbeidsgiver, arbeidstager og myndighet og vi må bygge videre på dette. Vi må altså komme til enighet, og ikke bare tro på styring, styring og styring. Vi får løst svært mange av helsevesenets utfordringer og behov ved ansvarsfølelse og frivillighet, og jeg skjønner derfor ikke det store behovet for styring. Men dette er et område jeg er spent på. Helse­ministeren har jo signalisert behovet for god ledelse.

Det bygges nye sykehus i Norge som allerede fra åpningen er for små. Ahus var modell for det nye sykehuset i Østfold, som har korridorpasienter allerede fra første dag. Hva vil Legeforeningen gjøre med at det er størrelse/kvadratmeter som blir den styrende faktoren i sykehusdrift og ikke fag/kvalitet?
Her er jeg veldig glad for at pasientombudene i Oslo og Akershus har vært så tydelige. Vi må ha et tett samarbeid med Sykepleierforbundet, og vi må bruke våre internasjonale nettverk. Diskusjonen rundt åpningstid har lett for å glemme at det er dyrt å ha personell ut over kvelden. •