Oppgjørets time
Direktører og styreledere som ikke får ryddet opp i fryktkultur og annen ukultur, kan ikke fortsette. Men problemet stikker dypere.
Av Overlegeforeningens leder Jon Helle
Oppslagene i media de siste uker om ulike varianter av fryktkultur i sykehus, må få konsekvenser. Media har ikke kjørt saken på lettvint vis. Mange ulike aktører står frem. Beskrivelsene er ikke øyeblikksbilder, men uttrykk for noe som har pågått lenge, åpent eller skjult. Ikke bare mot enkeltpersoner, men det er noe som rammer mye bredere. Ringvirkningene er alvorlige noen steder. Ledere kan karakteriseres eller kategoriseres på mange ulike måter. Når ytringsfrihet og fryktkultur er tema, har vi tre typer:
- De som aktivt stimulerer til kritiske ytringer for å finne de beste løsningene
- De som passivt aksepterer motstand
- De som over tid setter inn ulike typer sanksjoner, åpne eller subtile, mot dem som ytrer seg kritisk
Den siste typen ledere hører ikke hjemme i sykehusene, som er en av hjørnesteinene i det norske samfunnet.
Ikke alle ansatte rammes direkte av fryktkulturen. Tillitsvalgte, som fronter de ansatte og deres synspunkter, møter nok størst problemer. Men også erfarne mellomledere opplever det samme. Det er all grunn til å takke de som står på, og står fram, på vegne av fellesskapet på jobb eller for helsetjenesten og pasienttilbudet. Ofte henger disse forholdene sammen.
Vi skal ikke skjære alle over en kam. Mange ledere fungerer veldig godt. Legeforeningen deler hvert år ut sin lederpris. Vi mottar mange, veldig godt begrunnede forslag. Gjennom lederprisen har vi ønsket, og lyktes med, å vise fram gode forbilder på ledere som leder på en utmerket måte; Ledere som får de ansatte med seg, ikke mot seg. Og som likevel, og kanskje derfor, klarer å holde seg innenfor stramme rammer og utvikler virksomheten til beste for samfunnsoppdraget. Også helseministeren har brukt vinner av prisen som eksempel til etterfølgelse.
For å komme til bunns i problemet, må følgende skje: Maktbalansen mellom styreledere og administrerende direktører må noen steder rettes opp. Noen steder synes administ- rerende direktør å ha for stor makt over styreleder, som har den formelle makten. Direktøren legger ofte premissene for styrets diskusjoner og behandling av saker. Styrene må få bedre informasjon om hva som foregår i virksomheten og også om hvordan sentrale verdier etterleves. Hvis man ikke har en sterk styreleder og et kompetent styre med god takhøyde, der de ansattes representanter blir hørt, kan leder lage rom for å handle i skyggen for det styret ser. Og når fokus er på budsjett, ventetider etc., er det mye som kan være usynlig for styreleder.
Der mange piler peker i samme retning, må ledelsen fratre. Der leder selv ikke vil treffe rett beslutning, må styret gjøre det. Og ordner ikke styret opp, må eier skifte ut styret. Vi kan ikke akseptere den belastning ansatte utsettes for over tid. Og som kan gå utover pasientsikkerhet på både kort og lang sikt. Nye koster må inn, uten bindinger. Alle ledere og styrer i sykehus-Norge bør gå i seg selv og ta puls og blodtrykk på egen kultur. Noen vil kunne frikjenne seg selv, andre må starte et gjennomgripende arbeid.
I tillegg må alle i lederlinjen, fra Storting og regjering og nedover, finne mer ut av hvorfor det har kunnet bli slik. •