Et sted der det fungerer…

Som klinikktillitsvalgt for overlegene ved Ringerike sykehus har jeg fått en -forespørsel fra tidskriftet «Overlegen» å si om sykehuset  under ledelse av direktør Per Bleikelia er så bra som man får inntrykk av i aviser og andre media. 

Av Lars Thoresen, Ringerike sykehus

Først litt fakta og historikk:

Ringerike sykehus har rundt 85 000 innbyggere i sitt nedslagsfelt. Sykehuset ligger i utkanten av Hønefoss by i Buskerud fylke. Ringerike sykehus har vært og er et stort lokalsykehus med akutt funksjoner innen kirurgi, ortopedi, gynekologi/fødsel, indremedisin, anestesi, radiologi og ­laboratorie tjenester. I 2016 behandlet vi på Ringerike ­sykehus 13000 innlagte og 51000 polikliniske pasienter.

Helseforetaket Vestre Viken som ble opprettet i 2009 omfatter foruten Ringerike sykehus, Kongsberg, Drammen og Bærum sykehus. Med opprettelsen av Vestre Viken ble sykehusstrukturene vesentlig endret og ledelsen lokalisert til Drammen sykehus. Ringerike sykehus gikk fra å være sykehus til å bli klinikk. Vi sto etter opprettelsen av Vestre Viken foretak igjen med et «sykehus» uten leder.

Vårt viktigste anliggende var å få stedlig ledelse tilbake på Ringerike og på høsten 2011 snudde ledelsen i Vestre Viken etter press fra flere kanter. Stedlige direktører ble ansatt ved hvert sykehus i foretaket og Per Bleikelia ble ansatt som direktør ved Ringerike sykehus.

Per tok de ansatte med begeistring fra han begynte i sin stilling i februar 2012. Med stort engasjement og involvering av ansatte har han snudd pessimisme til optimisme på sykehuset. Han kaller seg tilrettelegger, men at han også er sjef med «stor S» er det ingen tvil om. Han jobber mye, er ofte å se på sykehuset på ettermiddagene og i helgene. Han er uformell i stilen og lett å komme i kontakt med.

­ Ingen tvil om at dette er et godt sted å jobbe og det er ­generelt god stemning blant de ansatte. Vi føler oss trygge på våre arbeidsplasser og at sykehuset fortsatt er under utvikling.
Lars Thoresen

Han er svært dyktig på strategi og informasjon. Allmøter holdes flere ganger i året med aktuell status og fremtidige planer. Han fremfører budskapet med inn­levelse og entusiasme og han har formidlingsevner og resultater som gjør at vi tror på han. Han tar seg daglig runder rundt i sykehuset, prater med folk og hører deres meninger. Jeg får inntrykk at ingen sak er for liten eller for stor for ham. Han rydder papir på golvet og får skiftet ut slitte ­møbler og gulv når det er behov. Han vil at det skal se rent og ordentlig ut for pasientene og for de ansatte. Han er oppmerksom på mennesker som han møter enten de er ansatte, pasienter eller pårørende. Han hilser og spør hvordan det går og plukker gjerne opp ideer på sin ferd gjennom sykehuset. Han er på fornavn med mange av de rundt halvt tusen ansatte.

Vi ser at han jobber hardt for vårt sykehus og vi vet at han kjemper kamper som er nødvendig innad og utad for å styrke sykehuset. Alle tillitsvalgte involveres med møter hver 14 dag med direktør og nærmeste ledelse. Vi har fått tydelig signaler på at han ønsker seg engasjerte medarbeidere og tillitsvalgte som sier fra og tør utrykke sine meninger. Jeg får det inntrykket at han stiller strenge, men ikke urimelige krav til ledere på de ulike avdelinger på sykehuset. Jeg ser resultater i form av en gradvis styrkning av sykehuset og vårt tilbud til befolkningen. Å holde budsjett er viktig for ham og innenfor den økonomiske ramme er hans hovedmål god kvalitet på pasientbehandlingen.

Sengekapasiteten er økt siste årene. Nye leger og syke­pleiere har blitt ansatt. Siste 2 år er det på medisinsk a­vd­eling ansatt en onkolog, en hematolog, samt en overlege i indremedisin i mottak. Det er opprettet et professorat tilknyttet det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Innehaver av stillingen er ansvarlig for forskning ved sykehuset og undervisning av medisinstudenter. Nytt medisinsk utstyr anskaffes der det trengs både på medisinske og kirurg­iske avdelinger. Ved kirurgisk avdeling planlegges oppgradering til en toppmoderne scopi operasjonstue. De ligger allerede langt fremme nasjonalt innen laparascopisk kirurgi. MR ultralyd fusjonsbiopsier av prostata er etablert. I den sammenheng må også nevnes en sterk og aktiv venneforening av sykehuset, samt Ringerike Sanitetsforening som hvert år gir gaver i millionklassen til medisinsk utstyr og annet som kommer pasientene på sykehuset til gode. ­Mottakelsesavdelingen inkludert observasjonsposten er nylig bygd ut og pusset opp for flere titalls millioner kroner med blant annet smitterom i mottak og innkjøp av Gene Expert sin PCR baserte hurtigdiagnostikk av mikrobiologiske agens. Neste prosjekt som står for tur er en oppgradering av kvinne/barn klinikken. Røntgenavdelingen skal utvides og fornyes og ny moderne CT skal kjøpes. En sprengt poli­klinikk trenger sårt utvidelse og skal utvides/oppusses i løpet av de neste årene. Per har store ambisjoner og virker ikke å vike fra sine planer for Ringerike sykehus som et robust og fullverdig lokalsykehus med fokus på kvalitet. I Ål kommune ligger Hallingdal sjukestugu (HSS) hvor det i 2016 er bygd ut et toppmoderne lokalmedisinsk senter med CT maskin. Dette innebærer blant annet raskere igangsetting av trombo­lyse ved hjerneslag for Hallingdal beboerne.

Jeg er overbevist om at vi sparer penger på en liten, men effektiv ledelse på vårt sykehus. Meg bekjent har vi ikke hatt konsulenter eller konsulentfirmaer til noen prosjekter på sykehuset i Per Bleikelia sin virketid. Hvert år arrangeres 2 store budsjettmøter hvor sykehusets egne ledere, mellomledere og tillitsvalgte samles på et lite lokale nær sykehuset til en kostnad i få hundre kroners klasse. Det serveres ­nøktern, men god mat. Pers mantra er at alle penger skal gå tilbake til pasientbehandling, derfor vil han ikke bruke penger på hoteller, dyre middager og lignende luksus for lederne. Han har en gang invitert en avdeling på sykehuset som slet tungt en periode til middag på et lokalt hotell for å muntre dem opp. Det tror jeg var velinvesterte penger.

Han sier overbevisende i mange sammenhenger at det er i møtet mellom lege og pasient at helse oppstår og at alt må legges til rette for at dette skal bli et godt møte. Alle ansatte på sykehuset er viktig i jobben for å legge til rette for god pasientbehandlingen. Enten man er renholder eller rør­legger skal man jobbe med det for øye sier Per. Han er troverdig og han gjør det med stor faglig ledelsestyngde og med stadig lovord om de ansatte og den innsatsen de legger ned.

Er så alt gull og grønne skoger? Ja, for sykehuset, for ­styringen og økonomi, for kvalitetsparametre som over­holdes og for utviklingen og optimismen på sykehuset. ­Ingen tvil om at dette er et godt sted å jobbe og det er ­generelt god stemning blant de ansatte. Vi føler oss trygge på våre arbeidsplasser og at sykehuset fortsatt er under utvikling. Vi har korte liggetider og til tider stort arbeidspress. Kort liggetid sier noe, etter min mening, om at vi får utredninger og behandlinger raskt i gang og skrevet pasienter fort ut og det er jo i og for seg bra, men det sier ikke nødvendigvis noe om kvalitet på arbeidet. Med stort tempo og høyt arbeidspress er det tøffe dager for mange av de ansatte. Det er stadig korridorpasienter. Legesykemeldingene har i alle fall på medisinsk avdeling vært økende og nærmer seg andre ­ansattegrupper på sykehuset. Dette må nok også sees på i lys av en gradvis holdningsendring blant nye grupper leger og er vel i bunn og grunn et sunnhetstrekk og ikke sykdomstrekk. Det bør være legitimt å være syk som lege. Men flere borte fra jobb gir mer arbeid til de som er på jobb, som igjen gir større slitasje. Det kan fort bli en dårlig sirkel, for vikarer for de syke legene har vi jo ikke. Overtidsjobbing er normalt blant legene, spesielt på medisinsk avdeling, hvor det ikke er uvanlig å se halve arbeidsstokken sitte 2-3 timer etter ­arbeidstidsslutt flere ganger i uken for å gjøre ferdig dagens arbeide. Denne ­ekstra innsatsen har mange av overlegene mer eller mindre stilltiende godtatt tidligere av ren plikt­følelse til pasientene, men nye overleger og LIS har nok et mer moderne syn på arbeidslivet og ønsker seg i ­større grad hjem til normal tid. Vi trenger ganske enkelt enda flere ­l­eger. Enkelte LIS hos oss har sluttet på grunn av hardt ­arbeidspress og noen tror jeg har opplevd et ­arbeidsmiljø som kanskje ikke var ivaretagende nok i sin travelhet.

Som lege må man levere god kvalitet og ha struktur på sitt arbeide, men det er ikke enkelt å strekke til på alle felter med stadig økende krav både faglig og administrativt. IKT systemene utvikles, men kurs og opplæring er det for lite tid til. Et stadig økende prosedyre/retningslinje basert system er krevende å holde seg oppdatert på. Med retningslinjer innført har «systemet sikret seg» ved pasientskader mens legene står igjen med ansvaret. I administrasjonen snakker man om «høy produksjon» når vi har mange innlagte pasienter og «lav produksjon» når det er få innlagte. Å snakke om produksjon er fremmedgjørende for mange av oss som jobber med alvorlig syke mennesker. Man kan også få et inntrykk av at legene i økende grad «blir sett i kortene» av administrasjon/ledelse om hvordan vi jobber og hvor mye vi «leverer», altså hvor «produktive» vi er. Den faglige integriteten står slik sett under press for et system som teller og måler ditt arbeide. Men i møte med pasienten står vi som før ofte alene med alt ansvaret.

På Ringerike skjer fra tid til annen også medisinske feil med skade på pasient og meldinger til fylkeslege/helsetilsyn, med utfordrende, ofte langvarige prosesser for de ­involverte. Men mitt inntrykk er at de involverte legene får god støtte av ledelsen de gangene det skjer. Det er bra og nødvendig.

LIS er nok heller ikke alltid så fornøyd med den litt spede veiledningen de får fra overlegene selv om supervisjonen tror jeg jevnt over er god. Overlegene skylder med rette på at tiden ikke strekker til i en travel hverdag. Som overleger får man sjelden tid til faglig fordypning i faget sitt eller forberedelse til undervisning på jobb. Til det er det for mye å gjøre. Dette gjøres hjemme på kveldstid eller i helgene.

Flere av de overnevnte forhold har noe med måten spesialist- helsetjenesten er organsiert på og at vi er underbemannet i forhold til alle oppgavene som skal utføres. Mange av utford­- ringene med blant annet stort arbeidspress og mye overtidsjobbing er en realitet på mange avdelinger på de fleste norske sykehus.

Disse forhold er jo også et ledelsesanliggende å forsøke å gjøre noe med, men i begrenset grad kan man vel «legge skylden på» vår direktør for det.

Jeg vet at de som jobber her er stolte av sin arbeidsplass og har stor tiltro til Per Bleikelia som direktør og respekt for alt det han klarer å få til. Som tillitsvalgt for overlegene på Ringerike sykehus har jeg en god dialog med vår direktør og ledelsen for øvrig og jeg er optimist med tanke på frem­tiden for sykehuset. Jeg ser at Ringerike sykehus er på rett kjøl med en meget dyktig leder som har fortsatt store ambisjoner etter 5 år i stillingen. Han er flink til å inkludere de ansatte og tillitsvalgte og fremstår som en leder som oppriktig gjør sitt beste for de ansatte og for pasientene. Vi ­innser at vi har vært veldig heldig som har Per Bleikelia som sjef og tilrettelegger. Vi håper derfor vi får beholde ham i mange år til.

Og bare så det er sagt- han er ikke til salgs !