Hva nå med den norske arbeidslivsmodellen?

Kjerneverdiene den nordiske modellen gir oss som innbyggere er den grunnleggende sikkerheten vi finner i de offentlige velferdsordningene, offentlig ­finansiert helsetjeneste og utdanning. Den gir oss et samfunn som møter og løser kriser, som er omstillingsdyktig, som gir oss et høyt velstandsnivå, gode velferdstjenester, høy sysselsetting og et høyt utdanningsnivå i befolkningen. Den norske arbeidslivsmodellen har lang tradisjon for samarbeid, felles ­ansvar og høy grad av tillit mellom arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og myndigheter.

Historien om utviklingen av offentlig sektor i Norge er en historie om samarbeid mellom organisasjoner og myndigheter som har hatt klare felles mål om gode tjenester av høy kvalitet til det beste for befolkningen. Medlemsorganisasjonene i Akademikerne har på sine ulike faglige områder lang tradisjon på å være med å ta ansvar for samfunnsut­viklingen.

De siste årenes teknologiske utvikling har ført til mange store omstillingsprosesser i norsk arbeidsliv. Dette vil fortsette og vi må være forberedt på ytterligere omstilling i et arbeidsliv preget av ny teknologi, nye utfordringer og nye løsninger. Dette vil kreve mye av både arbeidstakere og arbeidsgivere. Når samfunnet er så omskiftelig skal vi være veldig takknemlige for at vi har den norske arbeidslivs­modellen som basis for dialogen mellom arbeidslivet og myndighetene. Samtidig er det heller ikke noen tvil om at modellen er under press.

I høst gjennomførte Akademikerne tidenes lengste sykehus- streik. I skrivende stund er ikke resultatet fra Rikslønns­nemnda klart, men streiken i seg selv ble et symbol på manglende tillitt mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette lar seg neppe løse i en lønnsnemnd. Det vil kreve en ny dialog der begge parter innstiller seg på å gjenopprette tilliten og ­diskutere seg frem til løsninger som er til det beste for alle.

• Kollektive avtaleveien – Kjernen i streiken dreide seg om den kollektive avtaleveien, tillit og ansvar. Dette er et av to hovedspor vi som fagforening har i den norske arbeidslovsmodellen.
• Kunnskap og faglig autonomi – Det andre hoved­sporet vi som akademikerfellesskap er opptatt av er det som dreier seg om kunnskap og faglig autonomi.

Disse to sporene er uløselig knyttet sammen. Trygge­ ­rammevilkår er en forutsetning for å utøve god faglighet. Våre forventninger til ledelse handler i stor grad om hvordan det legges til rette for at faglig kunnskap skal få virke. Faglig integritet og kunn­skapsbaserte beslutninger er nødvendige forutsetninger for at kompetanse skal virke, og faglig autonomi og opplevelsen av reell innflytelse på oppgaveløsningen fremmer innovasjons- og omstillingsevne. Det er nettopp det akademikere tilbyr – og det vi vet norsk arbeidsliv trenger i fremtiden.

Faglige utfordringer, fagmiljø og faglige hensyn skiller seg ut som viktigere enn andre forhold i de fleste spørreundersøkelser rettet mot akademikere og deres arbeidsliv. Arbeids­- livet er en vesentlig arena for å møte og løse utfordringer og kriser. Politisk vanskelige saker løses i brede forlik. Vi som organisasjoner er med på å gjøre politisk vanskelige saker mulige, eksempelvis gjennom en koordinert lønnsdannelse som skjer både lokalt og sentralt, gjennom omfattende endringer i pensjonsordningene, og gjennom IA-samar­beidets utvikling av reglene om sykefravær.

Jeg er av den bestemte oppfatning at vi ikke er på vei bort fra den norske modellen. Faktisk er den norske modellen mer tiltrengt enn noen gang. Men vi må ikke gå i den fellen at vi skal bevare ting akkurat som de alltid har vært, når morgendagens arbeidsliv ser helt annerledes ut en gårs­dagens. Vi må tvert imot tørre også å utvikle modellen i takt med tiden vi lever i og utfordringsbildet fremover.

Ord som medbestemmelse og kollektive rettigheter er, og skal være en naturlig del av alle arbeidsforhold i Norge. Når vi opplever at dette er under press, er det grunn til bekymring. Samtidig må det også være lov å diskutere på ­hvilket nivå disse rettighetene skal overholdes. For Akademikerne er de lokale kollektive hensynene svært viktige. Vi mener at arbeidsgivere og tillitsvalgte lokalt er best rustet til å løse utfordringene på sine arbeidsplasser. Da kan man skreddersy lokale løsninger som gir best mulig ressursutnyttelse for alle parter og sikre best mulig tjenesteproduksjon.

Det er ikke selvsagt at den norske arbeidslivsmodellen har evig liv. Vi må jobbe for å sikre at den har en fremtid, og vi må utvikle de tema og løsninger vi legger inn i modellen. Det er i dag mange utfordringer som må møtes av de politiske partiene og organisasjonene sammen, og Akademikerne vil være en konstruktiv og fremtidsrettet part.