Nedbyggingen av våre sykehus må stoppes

– mennesket er ingen Toyota

Nylig presenterte direktør Stig Slørdahl i Helse Midt-Norge en visjon om ­framtidas helse­tjeneste. Det skal være pasientens helsetjeneste (som om det var noe nytt), og tjenesten skal være god, tilgjengelig og forsvarlig. Dessverre går den faktiske utvikling i motsatt retning. Dette er åpenbart for alle som har sin gang på St Olavs hospital som vakthavende leger og sykepleiere. Sykehuset er regelmessig overfylt, det er ikke nok plass til pasientene. Det er noe fundamentalt galt med våre lederes virkelighetsoppfatning.

Selvsagt må vi arbeide smartere og utnytte resursene så godt som mulig. Mye har da også skjedd: Ligge­tiden er kortere, Dagkirurgisk virksomhet øker, pasienter med mistenkt infarkt eller slag har raskere forløp gjennom systemet, eldre med lårhalsbrudd behandles raskere, bare for å nevne noe. Utviklingen tilsier at vi kan klare oss med noe færre sykehussenger enn tidligere. Men nedbygningen av norske sykehus er nå helt ute av kontroll. Antallet somatiske sykehussenger er halvert på 30 år. Vi hadde over 20 000 senger, nå er tallet 10000. Vårt eget sykehus i Trondheim har over 200 færre senger enn det gamle. Få land i europa har så få sykehussenger som Norge i forhold til folketallet. Synes folk dette er OK? Denne strategien er åpenbart utarbeidet av byråkrater i departementet assistert av overbetalte konsulentfirmaer. Finn Skårderud omtalte disse som «De Usynlige «i en kommentar. Meget treffende. Vi aner ikke hvem de er og kan ikke stille dem til ansvar ved neste valg. Slik er det dessverre alt for ofte – de store beslutninger treffes i de lukkede rom. Kanskje man skal lytte litt mer til de som har skoene på? Da Bjarne Håkon Hansen lanserte samhandlingsreformen sa han at det for framtida skulle bli vanskeligere å komme inn på sykehus, og hvis man kom inn skulle man hurtigst mulig ut. Slik har det også blitt. De som i dag går på vakt på gulvet blir innpodet at man om mulig skal snu pasienten i mot­- tag­elsen og unngå innleggelse, og samtidig se etter pasienter som kan skrives ut så fort som mulig. Disse hensyn synes å ha sterkere fokus enn det å yte best mulig omsorg for hver pasient. Pasientene rammes hardt. Her er noen eksempler:

En trebarnsmor på 46 år ble sendt ut av sykehuset fordi det ikke var plass. Hun hadde sterke smerter som krevde morfinbehandling. Dette skulle hun ta hjemme i påvente av ny innleggelse og operasjon. Hun døde hjemme pga morfinoverdosering.

En tvillingmor var i begynnende fødsel. Det stoppet opp og hun ble sendt hjem fordi det var fullt på avd­elingen. Neste dag, da hun kom tilbake, var den ene tvillingen død.

En mann med magesmerter og tegn på manglende tarmfunksjon, ble liggende i ti timer i mottagelsen før han døde.

En ettåring i Oslo var dårlig og hadde pustevansker. Foreldrene forsøkte tre ganger å fortelle sykehuset at de var bekymret, ungen var dårlig. Tre ganger ble de sendt hjem. Etter tredje gang døde barnet hjemme. Det er nærliggende å spørre om disse dødsfallene kunne vært unngått hvis det hadde vært plass i sykehuset.

Beleggsprosenten ved norske sykehus ligger i dag omkring 95%, ved St. Olav ofte over 100%. Europeisk forskning viser at med en beleggsprosent over 90 vil forekomst av alvorlige komplikasjoner og død blant pasientene øke fordi «det går for fort i svingene», man makter ikke å yte forsvarlig helsehjelp. OECD har definert et belegg på 85% som den øvre forsvarlige grense. Vi har passert denne grensen og er på vei utfor bakke. De som betaler den høyeste prisen er de eldre med sammen­satte og uklare lidelser. De skreddersydde høyeffektive pasientforløp passer best for de som har en lidelse i ett organ og som ellers er ­rimelig friske. Et økende antall pasienter er ikke slik, og eldrebølgen har bare så vidt startet, Det vi ser i dag vil bli verre hvis ikke det tas drastiske grep. Helsetilsynet advarte mot nedbygningen av sykehusene allerede for 15 år siden. Senere har de dessverre forsømt sin oppgave som uavhengig kontrollør av tjenestens kvalitet og forsvarlighet.

I en kronikk i Aftenposten i fjor ga direktør Nils Kvernmo uttrykk for bekymring over utviklingen. Han er åpenbart klar over problemet. Men hvorfor ikke bruke litt mer kraft på å protestere overfor myndighetene og si fra at nå er grensen for uforsvarlighet nådd. Det kan synes som lydighet overfor overordnet myndighet veier tyngre enn lojaliteten overfor pasient­ene.

Den negative utviklingen startet for alvor da foretaksreformen kom i år 2001 under slagordet New Public ­Management (NPM). Offentlige tjen­ester skulle i større grad drives etter industrielle /forretningsmessige prinsipper (blant annet Toyotas LEAN- prinsipper). Produksjonen og den ­økonomiske grunnlinje er blitt alle aktiviteters mål. Også språket påvirker oss umerkelig. Det snakkes i økende grad et økonomisk språk når beslut­ninger om pasienter treffes. Mennesket er blitt marginalisert. Man synes å ha glemt hvorfor vi egentlig er her – for å yte god helsehjelp til våre pasienter. I England, hvor NPM først ble lansert, har det nå kommet krisesignaler fra Røde Kors, som hevder de er på vei mot en humanitær katastrofe pga nedbygningen av helsevesenet. Vi er ikke langt unna her hjemme. Krisen er også under utvikling også i våre naboland. NPM ble innført fordi man ønsket mer kontroll over pengebruken. Man mente at en grense var nådd for hvor mye penger som kunne brukes på helse. Men dette er da et politisk spørsmål? Vi ligger bare midt på treet i Europa når dert gjelder andelen av BNP som brukes på helse. Med unntak for Island har vi forøvrig det laveste skattetrykket i Norden.

Enhver endringsprosess må starte med å få etablert en felles virkelighetsforståelse og en forståelse av hvorfor en endring er nødvendig. Tar man ikke dette på alvor er prosessen dømt til å mislykkes. Her har våre myndigheter sviktet totalt. Mennesket er ingen Toyota. Helse og lidelse kan aldri lønne seg økonomisk.