Kjære kolleger

Fremmed i eget hus – hvordan det? Tap av autonomi, NPM, budsjettstyring, surrogatmål, godt nok-medisin, endring av spesialistutdanning overført til Regionene selv – med mildt sagt vage mål, helårsplaner med overgang til turnus­arbeiderstatus – hvor er vi på vei?

Meningen med dette nummerert er å peke på at dette synes å være et generelt problem andre yrkesgrupper også sliter med, noe som kanskje kan være en trøst – dog mager. Politiet presses til kreative løsninger på sine dokumentasjonskrav som er kjent fra pressen i kjølvannet av en doktorgrad fra Politihøyskolen med tittel som denne utgaven. En god bekjent i Skattetaten beklaget seg over alle skjemaer som måtte fylles ut for registrering i det daglige – og kursene han måttet delta på for å beherske skjemaene! Om man i skatte­etaten besværer seg over skjemavelde, er det kanskje kommet for langt?

I Danmark taper NPH modellen terreng – det fungerer dårlig og man søker nye løsninger. NHS i England er på retrett i forhold til målstyring – hvorfor er det slik at myndighetene i vårt land synes å være fortsatt «på stigende kurve» i forhold til modellen?

Ett forhold er et økende rapporterings- og dokumentasjonstrykk, linjeledelse og top-down styring i kompetansebedrifter. Et annet er dårligere IKT løsninger enn man skulle kunne forvente i høyteknologiske virksom­heter som sykehus. Dokumentasjon og rapportering blir tyngre enn den kunne ha vært ved innføring av umodne pasientadministrative- og kliniske systemer – ikke lettere. Drømmen er antagelig at vi med DIPS kan gjøre alt selv og redusere behovet for sekretærer. Legeforeningens oppfølging av medlemmene med spørre-undesøkelser viser en entydig trend over de siste 15-20 år: Vi bruker stadig mer tid til dokumentasjon, og vi har passert 50% og bruker altså mindre enn halvparten på direkte pasientkontakt. Er ikke dette en vekker? Hva skal til?

Det som er langt mer alvorlig er at fag og kompetanse synes å bety stadig mindre som premissleverandør for ­viktige endringer som skjer. Våre synspunkter «høres», men er bare ett av mange hensyn som må tas. Vi omgis stadig mer av juridisk og merkantilt kodespråk og virkelighetsforståelse. Budsjettfokuset – som også er viktig – trumfer fag gang på gang ved at rød bunnlinje medfører investeringsstopp; eksemplene er svært mange på at ­ønsker om anskaffelser skyves fra år til år – med direkte følger for fagutvikling og kvalitet og pasientsikkerhet!

Senter for metodeutvikling er et eksempel på hvordan fagutvikling kan byråkratiseres. I noen situasjoner der nye metoder kan legge beslag på store ressurser og ved prioriteringsspørsmål av prinsipiell art er det ikke vanskelig å se den viktige ideen bak en slik ny «vurderingspost» – men når det uttales at ingen ny metode skal innføres uten å ha vært gjenstand for en lett eller tung prosedyre med rapport og konklusjon, minner det oss om at fagutviklingen ikke er et rent faglig anliggende lenger. Dette kan bli en hemsko, og fagmiljøet kan lett passiviseres om dette fører til uventet motstand over tid. Allerede vet vi at en slik kontrollprosess vil ta tid – klinisk initiativ kan komme til å bli erstattet av «faglig apati» og Senteret blir det som innfører ny behandling? Ja, det lyder fremmed.

De mange lag fra topp til bunn og krav til linjedisiplin, hemmer helt klart impulser fra dem som står sammen med pasienten som ikke får, som blir strøket, som må vente osv – opp til dem som kan gjøre noe vesentlig med både organisering og ressurstildeling. Det er ikke overdrevet å si at signalene blir betydelig dempet; modellen faciliterer ikke dialog, men det er vel heller ikke meningen. Det er ikke slik at det ikke forekommer dialog, men denne styringsmodellen der toppledelsen ser noe annet enn det pasienter og fagfolk ser, må kunne karakteriseres som risikabel og suboptimal i beste fall. Man må håpe på at fremtiden vil bringe en oppvurdering av informasjonen om tingenes tilstand i «the value zone» – der verdien skapes. Andre styringsmodeller har valgt å legge mest vekt på denne sonen som er der bedriftens virkelige ide realiseres – i et sykehus møtestedet mellom pasient og lege.

Mens vi jobbet med dette nummeret fikk jeg i en samtale høre i forbindelse med arbeidet med en Årsrapport: «Av og til får jeg følelsen av at vi sitter litt langt unna dere som driver selve tjenesten».

Det er kanskje ikke for sent?