Vi skal vinne til slutt!

Vi frykter ikke Rikslønnsnemnda. I verste fall blir den starten på en lang kamp vi må vinne, for sykehusene kan ikke driftes godt i vedvarende strid.

Rikslønnsnemnda skal fastsette gjeldende tariffavtale for perioden 1. mai 2016 til 30.04. 2018. Saken som brakte partene dit, er særdeles viktig for legene, men den er viktig langt utover våre rekker. Den dreier seg om vi kan ha tillit til samarbeid eller ikke.

Saken inneholder også interessant jus, som kanskje ender med en tilsynelatende tapende og vinnende part i første runde. Sider ved saken vil kunne ankes og gi en langvarig strid i rettsapparatet.

Streiken viste at det hele dreier seg om et stort alvor i sykehusene. Som ikke løses i nemnda, men må finne sin løsning mellom partene både sentralt og lokalt, bygge på tillit og ende med en avtale. Veien bør ikke bli lang.

Det handler om store veivalg og verdivalg i kompetansebedriftene sykehus og i arbeidslivet i det offentlige. Ikke avgrenset til kollektivt vern, forståelse av en konkret avtale eller råderetten over legenes fritid.

Vi står overfor valg som kan samle kreftene for fremtiden, eller splitte og lede til langvarig konflikt som ikke gagner noen, aller minst pasientene.

Streiken viste også at arbeidsgiversiden har et stort problem, og de må tørre å finne en vei ut av uføret. Det skjer ikke av seg selv. De må vise aktiv og konstruktiv handling. Først fra de fire RHF-direktørene samlet, som gruppe. De må ta sitt nasjonale ansvar, fordi uroen er nasjonal og de er de øverste ansvarlige i linjen, i hvert fall så lenge helse­ministeren ikke griper inn.

Spekter er i dette sakskomplekset bare et verktøy for de fire regionale direktørene Vorland, Slørdahl, Nilsen og Lofthus. Nå trenger vi bevis på at direktørene legger opp til andre virkemidler enn dem som egger til strid.

Uansett utfall av saken i Rikslønnsnemnda kommer vi til å vinne den store kampen til slutt fordi:

Vi står trygt på verdiene som bygget og fortsatt skal bygge samfunnet for fremtiden.

Vi står for reelt samarbeid og medbestemmelse, har alltid tatt stort ansvar. Vi vil fortsatt gjøre det.

Vi har den brede støtten i fagbevegelse og i folket.

Arbeidsgiverne kan ikke til stadighet være på kant med dem som har den livsnødvendige kompetansen i sykehusene. Opplevelsen av overstyring langt utover styringsretten vil bare fortsette å vekke motkrefter.

Ensidig nytolkning av avtaler som Spekter har gjort, ­provoserer, uthuler avtaleverk og svekker tillit.

Våre tillitsvalgte og medlemmer føler dyp uro og har en sterk kampånd.

«The proof of the pudding is in the eating», i hverdagen på sykehusene. Og der må vi erfare at de øverste lederne handler i tråd med det som er en bærekraftig forvaltning av den viktigste ressursen i sykehusene, de ansatte. Det handler om å få de ansatte med seg til å yte sitt aller beste for fellesskapet.

Fortsatt gjelder, og vil gjelde: Vi gir oss aldri!

For å si det med lok-fører Janne Lisesdatter Håkonsen i Norsk Lokomotivmannsforbund, og flere før henne: «Det går bra til slutt. Og går det ikke bra, så er det ikke slutt!»