«Vi slåss som løver, men ble ledet av esler»

Legestreiken dreide seg om betydningen av kollektive avtaler med en arbeidsgiver som ikke har demonstrert annet enn pengekynisme i forholdet til sine ansatte. At en bred fagbeveg­else stod oss last og brast er ingen overraskelse. Dernest signaliserte streiken også en dyp ­mistillit til våre arbeidsgivere for hvordan de ivaretar sine ansatte og pasientene.

Kjære ledere: Hvor stor lojalitet tror dere at dere skaper ved å få oss til å føle oss brysomme når vi bruker mer tid på pasientene enn standardisert pasientforløp tillater? Når dere av økonomiske hensyn ønsker at sykepleiere skal jobbe hver annen helg og leger må ta igjen vakter de var borte fra mens de hadde ferie? Når vi i årevis bruker defekt ultralydutstyr til å sikte oss inn på dyptliggende blodårer hos barn? Når dere med splitt og hersk teknikk ønsker å knuse våre fagforeninger og gjøre oss til leilendinger?

Overskriften er et sitat fra et av Krimkrigens blodige slag hvor engelskmennene gikk på et braknederlag. Resignasjonen skriver seg fra soldater som i kampens hete er overlatt til seg selv ledet av et halsstarrig og egenfortreffelig elitært ­offiserskorps ukjent med krigens brutale virkelighet.

Dagens helsevesen er i overført betydning snart likedan. Leger og sykepleiere som jobber med pasientene opplever økende avstand til en ledelse som ensidig definerer virkeligheten ut fra tall og endeløse rapporter. Det hele er en fremmed­gjøring og avsporing fra den humane tradisjon et helsevesen må basere seg på. I sin tallkynisme henviser våre ledere til syvende og sist til det oppdrag de er gitt fra politikere. Disse har derimot gjennom Helseforetaksmodellen sluppet tømmene på det samfunnsoppdrag et godt helsevesen er. Oppdraget er ute­lukkende budsjettbalanse, og pasientene er minimalisert til faktorer i en likning utledet i en merkantil virkelighetsforståelse. Vetle Lid Larsen har rett når han peker på den avhumanisering og teknifisering som visker ut enkeltindividet i vårt helsevesen, og man må nærmest til kommunisten Arthur Koestlers roman «Mørke midt på dagen» hvor han skildrer stalinismen for å spore lignende ­kynisme og forakt for enkeltindividet. Helsevesenet utarmes av et ensidig penge­- fokus som er i ferd med å føre oss inn i en ideologisk krise med mangel på neste­- kjærlighet. I lys av vår offentlige rikdom må de som bygde opp velferdsstaten snu seg i graven i ren forakt.

Albert Einstein hevdet at om ingeniørene skulle stått for utviklingen så ville vi hatt perfekte parafinlamper, men ingen elektrisitet. Altså i mangel på ambisjoner og visjoner vil det eksisterende alltid være godt nok. Ville helsevesenet anno 1970 , som jo var eventyrlig sammenlignet med hva det var i 1926, vært godt nok i 2016 ? Vil helsevesenet anno 2016 være godt nok på min hundreårsdag i 2062? Neppe. Legg så til denne manglende framtidsvisjon en forvitring av dagens ­pasientsikkerhet så kan vi kanskje fremme et håp om at helsevesenet om ti år er like bra som det var for tyve år siden.

La oss bare håpe at vi ikke ender på nivå med den elendighet Florence ­Nightingale forsøkte å gjøre noe med under Krimkrigen.