Kjære kolleger

Ideen for dette nummeret var å fokusere på det som fungerer. «Dei vil alltid klaga og kyta» – for å si det med Aasen, og redaksjonen kjenner selv på tendensen til å dyrke det negative. Vi har etter­spurt innlegg som kunne vise organisasjonsendringer som opplagt var til det bedre – og selvsagt finns det gode eks­empler. Det kan kanskje ta litt tid å erkjenne at endring man først var skeptisk til, skulle vise seg å være fordelaktig og at det slett ikke medførte dårlig pasientbehandling – vår første og største bekymring. Vi er ikke skeptiske til endringene – der vi selv som fagfolk styrer – det er som det skal være, det er medisinsk utvikling. Endringer som starter «andre steder», har vi større problemer med – og må vel erkjenne at det kan være innslag av reflektorisk negativisme når det ikke er vår ide, eller vi ikke har vært med i prosjekt­fasen. En kan ikke se helt bort fra det. Vel, vi har hatt litt motbakke likevel i arbeidet. Gjenspeiler det at det faktisk er få eksempler?

Vel, vi vet jo at spesialisthelsetjenesten hver dag presterer på operasjonsstuer, intensiver, visitter, i akuttmottak, laboratorier og «over hele fjøla». Fastleger og prehospitale tjenester fungerer sammen med sykehusene i et helsevesen som rangeres høyt internasjonalt – så tjenestene som leveres er antagelig ikke problemet. Det er mer systemet det fungerer innenfor og retningen på utviklingen som alt i alt gir oss mest grunn til ­bekymring. Og derav den litt svake responsen?  På mange måter er helseforetakene dysfunksjonelle organisasjoner og det er den enkelte helsearbeiders fortjeneste at tjenesten fungerer bemerkelses­verdig bra. Foretaksmodellen som kom som et svar på kostnadsoverskridelser og som legger opp til fokus på å få kontroll på budsjettene – blir først og fremst målt på dette. Røde tall gir sanksjoner – mye mer enn om man leverer en dårlig tjeneste; røde tall gir investeringsstopp – «dere får heller ikke i år dette utstyret», uavhengig om dette går utover sikkerhet eller kvalitet og utvikling. Vi har brukt 17 år på å få mobil CT til intensiv – et rent pasientsikkerhetsanliggende; dette er «de røde talls lov». En organisasjon som ikke sorterer bedre enn det, er på vei til å miste sitt fokus. Det finns veldig mange eksempler, men dette gir et godt bilde av hvordan dette ser ut nedenfra – det er det vi kan uttale oss om, vi som hevdes å ikke kunne se det store bildet.

Kostnadsfokuset medfører fusjonering i smått og stort, for å skape nye «robuste enheter», «samhandling på tvers» osv. Dette medfører et evig pågående omorganiseringsarbeid – under mottoet: «En organisasjon som ikke er i beveg­else, står stille». Dette får man ikke engang lov til å være uenig i, uten å være endringsuvillig. Det er tøffe tak som skal til for å nå ambisiøse budsjettmål og derfor må kostnadene ned. Vi utsetter IKT- vedlikeholdet fra i fjor og året før der ett år til. Driver en på den måten ender man i vår digitaliserte medisinske hverdag fullstendig i en håpløs utgangsposisjon for den eksplosive teknologiske utviklingen som står foran oss. Kalnes er naturlig nok i en god posisjon når det gjelder digitaliser­ingsgrad – det skulle bare mangle, men det er like viktig at alle sykehusene når samme «ranking» som dem, selv om de ikke har nye bygninger!

Personell er den største «utgiften» og holdes derfor nede også der det er åpenbart at nøkkelen til kapasitetsøkningen man er blitt enig om på et annet møte enn budsjettmøtet, er flere folk. Dette gjelder patologisk nok ikke for administrasjonen. Sykepleiere leies heller inn enn å utvide den faste staben. Kan man tenke seg at leger også i større grad kan leies inn i takt med behovet i fremtiden? Det er mye som kan skje også i vår relativt beskyttede hverdag – selv om midlertidige kontrakter og innleie etter behov først og fremst er blitt vanlig i byggebransjen. Vår utgave av dette er kanskje at overleger gradvis fases ut og at man sitter med den mer timide gruppen legespesialister?

Det kanskje mest foruroligende er byråkratiets involvering i faget. Som pekt på tidligere utvikles organisasjonen til også å skaffe seg legitimitet til å interferere i konkrete faglige avgjørelser – man skulle ikke tro det, men slik er det blitt. Bildet av en bedrift med budsjett i bedre balanse kommer kanskje tydeligere frem, men sykehuset for den som trenger hjelp, når han trenger det – blir mindre tydelig når juristen og økonomen har 2 av 3 hender på rattet også i behandlingsvalg?

Hvor fungerer det? Mange steder og Traumeteamet ved UUS, Forsinket akuttkirurgi ved AHUS og det nye Kalnes får være de gode eksemplene vi fikk frem denne gang. •