QUEST BACK – PENSJONSALDER

Overlegen har hatt en ny spørrerunde blant Of’s medlemmer – denne gangen om tanker knyttet til pensjonsalder.

Mye har endret seg i spesialistens hverdag de siste årene; faglig selvsagt, men også arbeidsoppgaver og legens posisjon i organisasjonen – endring i autonomi bare for å nevne de mest tidstypiske endringene. Har dette gjort noe med kollegenes tanker om egen pensjonsalder? Legene har lang tradisjon for å arbeide lange dager og stå lenge i jobben; ser vi noen endring i dette mønsteret? Er det flere som tenker på å si at «nok er nok» – tidligere? Tap av autonomi og fag som viker for økonomi gjør at mange uttrykker at man ikke kjenner seg igjen i organisasjonen – er det da mer nærliggende å tenke på å trekke seg tilbake og prioritere annerledes enn tidligere generasjoner kolleger?

Kanskje er det helt feil når en tenker på interessen for å heve øvre aldersgrense for leger. En kan ikke trekke noen konklusjoner på bakgrunn av våre beskjedne undersøkelse, men den kan kanskje pilotere en mer grundig kartlegging senere i regi av Legeforen­ingen/Of?

Undersøkelsen ble sendt ut til 9469 personer og 3729 besvarte den (39%). 3123 sa de var yrkesaktive (84%), 309 var pensjonister, 297 var delvis pensjonister. Kun de helt eller delvis yrkesaktive besvarte resten av undersøkelsen, 44 % kvinner og 56% menn og 21 % var under 44 år, 66% mellom 45 og 64 år – 11% var 65-74 år. Nittifem prosent var i kliniske stillinger, resten i akademiske posisjoner.

Med utgangspunkt i din nåværende arbeidssituasjon – når vil du pensjonere deg?

Trettien prosent svarer 67 år, til sammen 40% vil gå av ved 62 eller 65, 20% vil stå til 70 og 10% vil ikke gi seg før 72. For alternativene 62, 65 og 67 er det hele tiden noen prosent flere kvinner enn menn som svarer dette, kjønnsforskjellene er litt mer markante og menn svarer oftere at de vil gå for alternativene 70 eller 72.

Også med utgangspunkt i din nåværende arbeidssituasjon, har ditt syn på pensjons­- alder endret seg i løpet av de siste 5-10 årene?

Grafen (7a) viser at drøyt halvparten benekter dette. En tredjedel (34%) ­svarer bekreftende til at de har endret oppfatning og vil gå av tidligere – litt flere kvinner enn menn. Litt mer enn 10% har kommet til at de faktisk vil stå lenger i jobben, igjen flest menn. En effekt av at 70 åringer nå er de nye 60 åringer – som er i bedre form?

Hvis man ser det siste spørsmålet i lys av aldersgrupper, så er det kanskje ikke så mange sensasjonelle funn. Grafen viser at gruppen som ikke har endret syn (rundt 55% av respondentene) er nokså jevnt fordelt. Blant de som vil pensjonere seg tidligere, er det bare den eldste gruppa (65-74 år) som skiller seg ut – de er meget få. Forholdet er helt omvendt i den gruppa som ønsker å stå lengst mulig – 30% av de eldste vil stå lenger mot bare 10% i de øvrige alders­klasser.

Vi forsøkte å få et inntrykk av hva som hadde betydning for beslutningen – gå av tidligere?

Her rangerte man de oppførte mulige grunner på en skala fra 1-5 (5 mest ­viktig). Egen helse og høy vaktbelastning var klart mindre vektlagt enn «endringer i arbeidsbelastning» knyttet til dokumentasjon, rapporter og økende byråkrati. Endringer i autonomi er såpass mye av et faktum at det er den nest høyest rangerte årsak til å ville gå av tidligere enn man så for seg på et tidligere tidspunkt i karrieren(graf 8).

For de som trakk den omvendte konklusjonen – vil jobbe lenger – ­rangeres God helse og Arbeidslyst ikke uventet høyest. Ellers er man i denne «positive gruppen» også tilfreds med egen arbeidskapasitet, arbeidsgivers evne il å tilrettelegge og at man opp­lever vaktbelastningen som aksept­abel.

I redaksjonen har vi ingen sikker oppfatning av hvor vanlig det har vært tidligere med å endre sin plan om pensjonsalder, men at mellom 30- og 40% av de som har svart på undersøkelsen sier at de har tenkt å gå av tidligere – det synes overraskende høyt. Det kan selvsagt være andre forklaringer – som at tidligere var 67 eller høyere normen, mens det nå er mer akseptabelt å gå av tidligere. Mange bekrefter dog ­hypotesen om at relativt store grunnleggende omorganiseringer med følger for legerollen er det som får dem på slike tanker – i disse svarene. Kan det derfor likevel være at omveltningene i arbeidslivet gjør at et større antall kolleger faktisk ønsker å trekke seg tidligere? Legene er en entusiastisk yrkesgruppe med tradi­sjon for å stå ­distansen ut. En ­adferdsendring er et alvorlig tegn.

Vi fikk ellers inn 404 «Fritekstkommentarer» som er kategorisert og skal få en grundigere gjennomgang. Særlig mange kommentarer går på «Ledelse», Arbeidsmiljø/Arbeidsbelastning» – og fritidsaspekter. Informasjonen som ligger her er naturlig å gjennomgå og som sagt tidligere skulle kanskje Legeforeningen gjøre en større «Pensjon­sundersøkelse» på et senere tids­punkt? •