Denne oppsummeringen fra Tuva K. Hertzbergs avhandling står for Arne Laudal Refsums syn på hva som er de viktige aspektene å trekke ut fra avhandlingen og representerer ikke verken hele innholdet eller nødvendigvis Hertzbergs syn på hva som er det sentrale.
Å være lege eller jobbe som lege?
Utfordrer ønsket om å være en god lege balansen mellom jobb og hjem? Er profesjonens egne normer med på å gi leger følelsen av at de ikke er gode nok leger? Hva er godt nok? Yngre leger snakker om å jobbe som lege, mens overleger snakker om å være lege, hvor dette beskrives som en livsstil. Er denne tiden forbi?
Av Arne Laudal Refsum
Redaksjonskomitéen, Overlegen
Tuva Kolstad Hertzberg har disputert med en avhandling utgående fra Modum Bad og Avdeling for medisinske adferdsfag ved UiO i 2018. Avhandlingen ønsker å studere legerollen og hvordan legerollen utfordrer det å få til en god balanse i livet. Internasjonale studier har vist høyere nivå av stress knyttet til «jobb og hjem balansen» blant leger enn i befolkningen ellers. Hun beskriver i sammendraget utviklingen av legeprofesjonen, og hvordan profesjonen stadig utsettes for ytre grensesetting, redusert individuell autonomi, og også redusert kollektiv autonomi. Samtidig er det slik at profesjonen selv stiller tydelige forventninger til medlemmer av profesjonen. Disse forventningene settes under press av organisatoriske endringer som finansieringsordning (ISF/DRG), foretaksorganisering, omorganiseringer, effektiviseringstiltak, og mindre tid til den enkelte pasient pga produksjonskrav. Mange finner det vanskelig å opprettholde kvalitet og verdighet i pasientbehandlingen (forventninger til legerollen) og ivareta god helse for seg selv/personalet. Det kollektive samholdet innen legeprofesjonen kan gjøre leger mer motstandsdyktige overfor stress, men kan også presse legene til å innordne seg.
En viktig utfordring for leger i Norge, hvor ofte begge parter i et forhold jobber er stress i forbindelse med balansen mellom forpliktelser på jobb og forpliktelser hjemme.
Hertzberg har intervjuet 48 leger, hvorav 22 var LIS og 26 overleger fra indremedisin, kirurgi og psykiatri. 56% var kvinner. Erfaringen som lege varierte fra 3-44 år. Intervjuene har vært både gruppeintervjuer og individintervjuer.
Faglig dedikasjon
Gjennom disse intervjuene fremkom faglig dedikasjon som et sentralt tema for at leger skulle oppfatte seg selv og kollegaer som gode leger. Faglig dedikasjon viser en lege ved høy tilstedeværelse på jobb, og ved å ha stor arbeidskapasitet, som igjen defineres ved viljen til å strekke seg langt, jobbe overtid og jobbe effektivt. Overlegene opplevde det å være lege som en livsstil, mens LIS i større grad så på det som en jobb. Det å være faglig god fremsto som en grenseløs og livslang prosess, med få beskrivelser av hva som er godt nok.
Hvilke utfordringer er det så legene opplever ved å være faglig dedikerte? Legenes beskrivelse av dedikasjon i denne studien sammenfaller i følge Hertzberg med faglitteraturens beskrivelse av dedikasjon som en følelse av betydning, entusiasme, inspirasjon og stolthet. Men når legen strekker seg langt og tilbyr høy grad av tilstedeværelse og jobber hardt og effektivt kan det være en fordel og en ulempe, både for pasient og for legen selv.. Legen får samlet den erfaring som trengs for å bli den gode legen, mens pasienten nyter godt av den dedikerte legens kompetanse. Hertzberg stiller spørsmålet: Er det alltid til pasientens beste at legen har høy grad av tilstedeværelse, jobber hardt og effektivt, eller kan man tenke at en lege som setter grenser basert på egne behov like gjerne kan være til pasientens beste? Hun har ikke noe klart svar, men skriver: Det er viktig med bevisstgjøring innad i profesjonen om ulike sider av disse idealene, og utad til pasienter og samfunn om hva disse begrepene betyr i praksis.
Forskjell på generasjonene:
Det at enkelte overleger var tydelige på at profesjonen ikke måtte være en sutrekultur ble oppgitt som årsak til at LIS ikke meldte fra om utfordringer med å være tilstede. Dette kan ha sammenheng med at støtte fra overlegene assosieres med mulighet for videre engasjement. Det er de yngre legene som har begynt å utfordre denne profesjonskulturen. Skillet går på alder og ikke på kjønn. Flere av legene opplevde at man ikke kunne være syk. Fravær pga sykdom handlet om hvordan den enkelte håndterte det å være syk, selve sykdommen ble underordnet. På den måten individualiseres ansvaret for fravær, og leger med fravær kan bli sett på som ikke dedikerte nok. Hertzberg skriver: Profesjonskulturen ser ut til å opprettholde forestillingen om at det å ta hensyn til egen familie ikke er forenelig med det å være god lege. Her ble generasjonsskillet spesielt tydelig. Mens LIS hentet sosial støtte fra besteforeldre og andre, og samtidig stilte krav om å gå (hjem) når regulær arbeidstid var over, opplevde overlegene at deler av pasientansvaret ble skjøvet over på dem. Overlegene ble sittende mellom barken og veden, og ble sittende med ansvaret for ugjorte oppgaver.
Balanse i livet som den gode lege:
Det er krevende å få til balansen mellom forpliktelsene og forventningene til å være en god, faglig dedikert lege, og forpliktelsene utenom jobb. Utfordringene gjøres til et personlig anliggende for den enkelte lege. Når det knytter seg klare normer til det å være en dedikert lege, mens det er uklare normer knyttet til det å være en god forelder. Hertzberg setter Spekterstreiken i 2017 og den etterfølgende seieren i Arbeidsretten inn i denne sammenhengen: Det er sannsynligvis første gang i historien, også internasjonalt, at legene fikk rettslig støtte for betydningen av å ha et privatliv.
«Er det alltid til pasientens beste at legen har høy grad av tilstedeværelse, jobber hardt og effektivt, eller kan man tenke at en lege som setter grenser basert på egne behov like gjerne kan være til pasientens beste?»
Livsstil eller jobb:
Flere av overlegene som deltok i fokusgruppeintervjuene representerte synet på legerollen som en livsstil, mens LIS snakket om legeyrket som en jobb. Dette kan skyldes en alderseffekt, altså at dagens yngre leger vil sosialiseres inn i rollen som livsstil etter hvert, men det kan være at vi står overfor en endring i profesjonens normer for hva som er viktig. Noen mener at den yngre generasjon har byttet ut idealet om altruisme med egne interesser, altså en mer egoistisk tilnærming, når de legger mer vekt på privatliv og familie. Strukturen med oppdelte vaktdøgn, og kortere arbeidstid kan føre til at yngre leger føler seg mindre personlig ansvarlige for pasientene, og mindre forpliktet til jobben som lege.
Jobb-hjem stressbalansen:
Ved å følge 2 kohorter av leger, som har studert med 6 års mellomrom, fant forskergruppen noe overraskende at legekohort 2 (den yngste gruppen) opplevde mindre jobb-hjem stress 10 år etter studiet enn legekohort 1, den eldste gruppen. Dette til tross for at man kompenserer for at den yngste kohorten jobber færre timer pr uke, og flere jobber deltid. Her kan selvfølgelig velferdsordninger som full barnehagedekning og gode fødselspermisjonsordninger ha betydning
Ledelse:
Legene i studien ga uttrykk for at ledelsen i større grad burde la medisinskfaglige vurderinger styre, i stedet for kostnadseffektivitet og produksjonskrav. For noen leger er ledelse et naturlig steg i karrierestigen, men det oppleves av flere å kunne true legeidentiteten. Å beholde legitimiteten som leder krevde fersk klinisk erfaring, men det å kombinere klinikk og ledelse ble for mange en umulig spagat. Funnene i studien tyder på en viss ambivalens blant legene i forholdet til det å lede og å bli ledet. Forfatteren finner en diskrepans mellom legenes store grad av selvstendighet og selvledelse, og samtidig en forventning om at ledelsen skal se og dekke deres behov.
Tuva K Hertzberg skriver mot slutten av avhandlingen: Det er viktig at profesjonen reflekterer over idealer og normer som vanskeliggjør en god balanse, og diskuterer hva som kan være godt nok. Dette vil være nødvendig for å kunne ivareta hensyn til egne behov. Ivaretagelse av egne behov kan også ha stor betydning for god kvalitet i pasientbehandlingen.