Den moderne Legerollen:

Stilt overfor personvern
og byråkrati

Den siste tiden har det pågått en viktig debatt om farlige pasientsituasjoner knyttet til manglende oversikt og registrering av medisinsk teknisk utstyr, som f.eks. pacemakere. Debatten har, svært betimelig, glidd over i en bredere ­problemstilling knyttet til at vi opplever et stadig økende personvernbyråkrati som trumfer viktige fagmedisinske hensyn. Dette kan i sin tur betraktes som utslag av en trend. Ikke bare i helsevesenet, men også innenfor skoleverk, politi m.fl.; en generell byråkratisering rundt primæroppgavene i samfunnet.

Av Johan C. Ræder, overlege/professor dr.med.,
OUS avdeling for anestesiologi / UiO

I utgangspunktet er dette helt legitimt og ønskelig i et velstående samfunn, et økende byråkrati skal sørge for større sikkerhet, bedre kvalitet og mer rettferdige ordninger innenfor sin sektor. Det er imidlertid grunn til å stille spørs­- mål ved deler av denne utviklingen bort fra fag-styrte beslutningsprosesser. Som leger ser vi dette konkretisert når våre pasientmøter, vår forskning og vår undervisning vanskeliggjøres ved at vi må bruke mer og mer tid på skjemaer, søknader, rapporter og ikke-faglige møter. Problemene forsterkes ved at de byråkratene vi skal samhandle med, får større og større makt, har liten eller ingen helsefaglig bakgrunn og sitter langt unna vår utøvende virksomhet.

Man kan av og til undre seg over om man ikke betaler uforholdsmessig mye, i forhold til mulig gevinst. Eks­empelvis har forskningsjuks ført til en rekke nyansettelser knyttet til forskningsadministrasjon og forsk­ningsovervåking. Det er usikkert om det er blitt reduksjon i forskningsjuks i Norge av dette, men klinisk forskning er definitivt blitt betydelig tyngre å gjennomføre, med 5-10 forskjellige instanser som skal godkjenne og overvåke selv det enkleste prosjekt. Når det gjelder datasystemer har angivelig pasientsikkerheten ved flere anledninger vært i kritisk fare og Datatilsynet har boltret seg med bøter og krigstyper. Så vidt vites, har ikke en eneste norsk pasient lidd konkret overlast av disse hendelsene. Det har imidlertid ført til at personverninstanser som skal komme med råd, mange steder har fått vetorett og uinnskrenket makt. Det har blitt krav om super-kryptering av alt som smaker av data knyttet til klinikk eller forskning, samt informerte under­- skrifter for innhenting av alle mulige typer opplysninger. Dette skaper store problemer for sikkerhet og kvalitet i selve pasientbehandlingen, samt i forskning og undervisning. I denne sammenheng: Har noen spurt befolkningen om hva de synes? Vi lever i et samfunn med uhemmet overvåking via kameraer i det offentlige rom og via spor fra vår selvvalgte bruk av kredittkort og internett. Vi er i andre sammenhenger pålagt plikter fordi samfunnets nytteverdi er satt som første prioritet: eks. militærtjeneste, plikt til å hjelpe folk i nød, plikt til å melde fra om mulig skade/kriminalitet mm. Kanskje burde det være slik, som det var noen år tilbake, at man som pasient i det offentlige helsevesen forutsettes å samtykke til godt regulert forskning og undervisning, dog med uforbeholden rett til å be om å bli fritatt fra dette?

Byråkratiske systemer har en iboende tendens til å vokse, dels for å betjene seg selv og sitt indre liv, dels for å få økende makt og betydning utad. Man arbeider for å få ansatt flere inn i sitt byråkrati, noe som betyr økte krav og mere arbeide for de man skal betjene. En del av det byråkratiet utfører eller ber oss om, kan med rette betegnes som «pseudoarbeide»; det har egentlig ingen reell nytteverdi for samfunnet.

Som fagmedisinere er det viktig at vi står opp for vår etikk og vårt fag overfor dette. Pasientens sikkerhet må gå foran personvern, når disse to kommer i konflikt. Kanskje vi også skal engasjerer oss i den viktige, overordnede debatten: I et samfunn med færre barn, færre hender i betalte jobber bør det kanskje prioriteres bort en del helse-byråkratiske stillinger og bestemmelser? Hvis det også er slik at det finnes mange uløste og økende oppgaver innenfor nødvendige tjenester direkte knyttet pasienter og omsorgstrengende, kunne flere få et mer meningsfylt arbeide der.