Fersk i hvit frakk

Jeg hadde ikke vært lege i mer enn tre måneder da jeg fikk æren av å overta som redaktør for Yngreleger.no, medlems­magasinet til Yngre legers forening. Jeg er født på 90-tallet og er blant foreningens yngste rent aldersmessig – og blant de minst erfarne. Fra tidligere hadde jeg noe journalistisk og ­redaksjonell erfaring fra blant annet Aftenposten og Terrengsykkel.no, så jeg har ­kanskje mer journalistisk erfaring en den jevne lege. Det var med ærefrykt jeg tok over stafettpinnen 01.01.19.

Ville jeg klare oppgaven jeg hadde blitt valgt til? Var jeg for uerfaren? Uerfaren eller ei, jeg hadde blitt valgt. Nå må jeg gjøre mitt beste. Mitt mål er at Yngreleger.no skal være en plattform der unge leger får ytre sine meninger, en arena der de kan dele opplevelser fra sine legeliv og samtidig en nettside der man finner informasjon om arbeids- liv – som fersk lege er det ikke like lett å forstå hvilke lover og regler som gjelder, slik at man vet når man kan stille spørsmålstegn ved det arbeids­giver gir deg rett i fanget. Tiden vil vise hvordan det går. Noen vil være enige, noen vil være uenige. Noen vil synes det er bra, noen vil ikke synes det er bra. Som redaktør må man tåle motstand. Om jeg har ryggrad nok, vet jeg ikke.

I midten av januar ble jeg kontaktet av redaktøren i OVERLEGEN. Kunne jeg tenke meg å skrive noe for dem? Selvsagt. Å få henvende seg til de mest erfarne, de om oppleves som sykehusets levende leksikon, er stort. Vi som er unge leger har enorm respekt for dere. Vi gjør stort sett som dere sier – hadde en overlege sagt «Alle ferske LIS1 skal bukke når de kommer inn til morgenmøtet», hadde vi gjort det. Selv om vi gjør som dere sier, er det ikke sikkert vi alltid er enige. Noen sier fra, ikke alle. Kjære overleger, la oss som er unge og uerfarne komme med innspill. Kanskje kan dere lære av oss? Målet er at vi skal arbeide sammen som et best mulig team – det tjener ikke bare pasienten, men også oss som kollegaer.

I løpet av min første måned som redaktør, har det vært en pågående debatt om overlegers behandling av unge kollegaer. Det har kommet frem at enkelte overleger behandler ferske leger dårlig, selv om dette kun gjelder et mindretall. Som fersk LIS1 vet jeg at man ofte er usikker og helt avhengig av hjelp fra mer erfarne kollegaer. Å ringe bakvakten skal ikke være noe man frykter, det skal være en støtte. Husk at vi jobber sammen. Vi blir gode av å bygge hverandre opp, ikke bryte hverandre ned. Gi heller ros enn ris.

I denne utgaven av OVERLEGEN fokuserer redaksjonen på det faktum at det er en økende søking til Villa Sana, særlig blant yngre leger og leger i primærhelsetjenesten. Vi har hørt om leger som er utbrent før de er 40 og leger som gruer seg til å gå på jobb. Jeg spør meg: Hvordan kan drømmen man hadde som ung om å bli lege, ende slik?

Etter seks år med studier, kunne jeg senke skuldrene i slutten av juni da jeg ble uteksaminert fra Universitetet i Oslo. Legelivet ventet! Endeling kunne jeg bære den hvite frakken som lege. Det skulle vise seg at frakken til tider har vært tung å bære.

Siden jeg startet å jobbe som lege har jeg erfart at man som lege skal jobbe sammenhengene, gjerne i 19 timer. I løpet av disse timene skal man være lege (ta opp journaler, gå visitt, tolke røntgenbilder og blodprøvesvar, skrive epikriser til den store gullmedalje, ha pårørendesamtaler), man skal være sykepleier (ringe hjemmesykepleien i kommunen for å finne ut om pasienten har hjemmesykepleie, i så fall hvor ofte og hjelp til hva) og man skal være sekretær (kode alle diagnoser og utførte prosedyrer, legge inn takstkoder – hvis ikke får ikke avdelingen betalt, sende sykemeldinger og legeerklæringer i konvolutter til riktig adresse). To armer og to ben er ikke nok, og vakten er for kort. Flere ganger har jeg gått hjem med følelsen av å ha masse ugjort, selv etter å ha sittet flere timer overtid.

Følelsen av å ikke strekke til, er ­vel­kjent.

Er det min feil? Er det jeg som ikke jobber raskt nok? Det er lett å ta ansvaret på egne skuldre, er det riktig? Kan det tenkes at dette er et resultat av en ­arbeidsgiver som overlater stadig flere arbeidsoppgaver til legene – både legeoppgaver og «ikke-lege»-oppgaver? På et tidspunkt klarer man ikke løpe raskere. Da sier det stopp.

Jeg har tro på at pendelen vil snu, men da må vi stå sammen og si fra.

Vi studerte medisin for å lære å trøste, lindre og av og til helbrede de syke – ikke for å sitte foran en PC-skjerm.