Intervju fagdirektør Marta Ebbing (HELSE BERGEN, Haukeland universitetssjukehus)

• FOKUS:
• PASIENTSIKKERHET
• REGIONSYKEHUSFUNKSJON
• FORSKNING
• OVERLEGERS ARBEIDSFORHOLD
• LIS UTDANNING

Litt om deg – hvem er du ?

Jeg er lege med grunnutdanning ved Universitetet i Bergen, turnus og assist­entlegetid på Stokmarknes, og spesialisering i indremedisin og hjertesykdommer ved Haraldsplass diakonale sykehus og Haukeland universitets­sjukehus. Doktorgrad i klinisk epidemiologi ved Hjerte­avdelingen på Haukeland universitetssjukehus. Også til sammen ti års ­erfaring fra helseforvaltningen; ­assisterende fylkes­lege i Hordaland 2001-2003 og leder og fagdirektør for helseregistre i Folkehelseinstituttet 2011-2018.

Hva gjør en fagdirektør ?

Jeg er først og fremst leder for en stor avdeling med ca. 150 medarbeidere med høy faglig kompetanse som jobber for å fremme pasientenes helsetjeneste ved tilrettelegging for forskning og innovasjon, faglige retningslinjer, ­utdanning og opplæring, kvalitet og pasientsikkerhet. I tillegg jobber vi med våre IT-verktøy og e-helse, virksomhetsstatistikk og helsetjenesteutvikling.

Hvorfor ville du bli Fagdirektør på Norges nest største sykehus ?

Jeg er veldig glad for å ha vendt tilbake til klinikken, selv om jeg ikke lenger er brukende til pasientbehandling. Det er et fantastisk samfunnsansvar vi har fått ved regionsykehuset – hvor vi skal sørge for gode og rettferdige tjenester til vår befolkning, og for at tjenestene utvikles basert på forskning, innovasjon og utdanning av helsepersonell, og gi pasientene og pårørende medvirkning gjennom åpenhet, inkludering og ­opplæring. Og så hadde jeg lyst til å jobbe for og med vår administrerende direktør, som jeg er veldig imponert over.

Hva er forskjellen på hva du gjør og hva fagdirektøren i Helse-Vest gjør – hva samarbeider dere om og hva har du ansvaret for ?

Jeg har ansvar for saker som angår Haukeland universitetssjukehus, og regionsykehusfunksjonene spesielt, mens Baard-Christian Schem (fag­direktør i Helse Vest) har ansvar for saker som angår det regionale helseforetaket. Jeg leder en stor avdeling, og er ­medisinsk­- faglig rådgiver for administrerende direktør ved Haukeland universitetssjukehus, mens Baard-Christian først og fremst er medisinskfaglig rådgiver for administrerende direktør i Helse Vest. Jeg er systemeier for viktige ­kliniske systemer som DIPS og ­MEONA ved Haukeland universitets- sjukehus, mens Baard-Christian er prosjekt- og systemeier for den regionale kliniske IKT-porteføljen. Når det gjelder nye legemidler og behandlingsmetoder har vi også forskjellige roller; Baard Christian gir råd i saker som skal opp i Beslutningsforum, mens jeg behandler konkrete søknader fra kliniske avdelinger ved Haukeland universitetssjukehus om bruk av legemidler og metoder som er til metodevurdering. Baard-Christian har ansvar for regional strategi og ­ut­viklingsplan, for samordning av praksis og retningslinjer på tvers av alle foretak­ene og for funksjonsfordelingssaker. Videre har han ansvar for oppfølging av avtalespesialister og private som yter helsetjenester etter kontrakt med Helse Vest RHF. Vi samarbeider tett, spesielt om de regionale funksjonene for forsk­ning og innovasjon, og møtes regel­messig i regionale fagdirektørmøter.

Som fagdirektør – hva er dine tre viktigste fokusområder for Haukeland i 2019 ?

Pasientsikkerhet, e-helse og forskning og utdanning. Jeg mener at alle tre områdene henger sammen; for å ha god pasientsikkerhet trengs gode og bruker- vennlige IT-verktøy – altså e-helse, og for å gi den beste kvaliteten på behandlingen trengs god forskning og utdanning.

Haukeland som regionsykehus på Vestlandet – hva tenker du er viktig for at vi skal kunne forvalte denne funksjonen på en best mulig måte ?

Gode medarbeidere, god ledelse og riktige systemer og verktøy. Evne til samarbeid, fleksibilitet og kontinuerlig forbedring og utvikling. For at vi skal kunne holde regionsykehusflagget oppe og yte topp tjenester til vår befolkning, må vi være serviceinnstilte. Det betyr å samhandle på tvers i sykehuset, med andre sykehus, med fast­legene, med pleie- og omsorgstjenestene i kommun­ene og avtalespesialistene. Så må vi være gode og krevende kunder av Helse Vest IKT, Sjukehusapoteka Vest og Sykehusinnkjøp. Vi må gjøre Helse Vest til et sterkt regionalt helseforetak. Og vi må samarbeide med universitets- og høyskolemiljøene, instituttsektoren og innovasjonsmiljøene i Bergen og ellers på Vestlandet.

Rambøll-undersøkelsen (DNLF) og Forbedringsundersøkelsen (HF) viser at leger i sykehus opplever et høyt arbeidspress, har liten autonomi, og opplever liten mulighet til å påvirke eller styre sin egen arbeidsdag. Hva tenker du om denne utviklingen ?

Jeg er ikke mest bekymret for at leger rapporterer høyt arbeidspress – jeg tror leger flest liker å jobbe hardt og mye. Men at de rapporterer liten autonomi og liten mulighet til å påvirke eller styre sin egen arbeidsdag er bekymringsfullt. Det er klassiske tegn på fremmedgjøring som kan redusere legene til «produksjonsarbeidere» uten indre motivasjon eller arbeidsglede. Legene er i en unik posisjon overfor andre mennesker – med muligheten til å virkelig gjøre en forskjell for folks liv og helse. Dette må vi aldri glemme, og legene og deres ledere i sykehuset må sammen finne gode løsninger for å ikke skusle bort dette utgangspunktet.

Ryggraden i pasientbehandling på ett sykehus er overlegene/spesialistene – hva mener du kan gjøres for at arbeidshverdagen deres blir bedre?

De må få bedre verktøy til å få jobben gjort, til å henge med i den faglige utviklingen og til å gjøre de riktige prioriteringene. De må lett kunne få tilbakemelding på egen innsats, ved oppdatert statistikk og analyser.

Leger bruker stadig mer av sin arbeidstid på ikke-pasient arbeid og «plunder og heft» IKT-verktøy: trøblete E-resepter, E-journaler som ikke
kommuniserer med E-kurver, dialogmeldinger med kommunehelsetjenesten, osv. E-helse er ditt ansvar, hvordan tenker du at legenes arbeidshverdag
kan av-byråkratiseres ?

Vel, kravene til dokumentasjon og kommunikasjon og samhandling ligger der – i lover og forskrifter som vi må følge. Til sammen er det ment at dette skal bidra både til kvalitet og pasientsikkerhet. Så vi kommer ikke utenom. Men systemene kan alltid forbedres. Som regionsykehus er det viktig at vi tar føringen for å få de viktigste systemene til å virke – for eksempel DIPS og elektronisk kurve (MEONA). Da må vi være gode sparringpartnere for Helse Vest IKT og andre IKT-­leverandører, og klinikerne må stille opp som brukere av IT-systemene i programmer og prosjekter. Lederne må da legge til rette for at klinikerne kan delta. Min erfaring er at det å investere i gode brukermedvirkning i digitaliseringsprosjekter gir gevinst i form av gode systemer – altså med mindre plunder og heft. Som fagdirektør har jeg systemeieransvar for alle e-helsesystemene i Helse Bergen, og jeg­ ­trenger hjelp fra klinikere som bruker systemene i sin daglige kliniske praksis. Det er altfor lenge siden jeg brukte disse systemene til at jeg skjønner problemene og mulighetene systemene gir. Ellers er det viktig at vi markerer oss på de nasjonale arenaene. En god del av systemene utvikles og driftes nå (heldigvis) nasjonalt – som e-resept. Det er langt fra Bergen til Skøyen, men vi har absolutt muligheten til å påvirke. Vi har tross alt ikke så store problemer som Oslo universitetssykehus har – ref. overlege Torkel Steen sitt innlegg i Aftenposten 4. januar 2019.

Haukeland har de siste år opplevd flere alvorlige svikt i pasientbehandling – er vi gode nok på pasientsikkerhet ?

Med de siste alvorlige hendelsene friskt i minne, må vi vel slå fast at vi kan bli bedre. Det er derfor pasient­sikkerhet er mitt første fokusområde for 2019. Men den som tror at vi aldri kommer til å gjøre feil igjen, at våre systemer alltid kommer til å fungere perfekt, vil bli skuffet. Vi holder på med farlige ting i komplekse systemer, og vi kan ikke helt sammenlikne våre prosesser med industrielle prosesser. Det er ikke slik at vi kan legge inn ­algoritmer og retningslinjer for alle tenkelige kombinasjoner av pasienter, symptomer og tegn, diagnoser, personell, pågang, kapasitet, lokaler, legemidler og utstyr. Men vi kan jobbe mer med systemene, arbeidsprosessene og ­kulturen. Dette er et ledelsesansvar, men vi trenger også hjelp av medarbeiderne – gjennom godt medarbeiderskap og samhandling med tillitsvalgte og verne­- tjeneste. Da er overlegene, som rollemodeller for de yngre legene og medisin- studentene, en særlig viktig gruppe. Overleger som generøst deler av sin erfaring og kompetanse, som ­super­viserer, veileder og gir råd, som i vakt skaffer seg oversikt og som svarer på bavkaktcallingen med «hva kan jeg hjelpe deg med?». Rollemodeller som gir de yngre og mindre erfarne den nød­- vendige tryggheten i arbeidssituasjonen.

Sikkerhet er en fellesnevner mellom en flytur og en operasjon. Mens flysikkerhet alltid har topp prioritet, så havner pasientsikkerhet ofte bak økonomi og drift. Hva kan gjøres for å øke betydningen av god pasientsikkerhet i klinisk drift og pasientbehandling ?

Jeg er ikke nødvendigvis enig i påstanden som fremsettes i dette spørsmålet. God pasientsikkerhet er god klinisk drift som gir den beste økonomien. Når det gjelder operasjoner har vi prosedyrer for trygg kirurgi som skal følges. Der inngår sjekk- lister etter modell fra flysikkerhet. Da må vi følge disse prosedyrene. Kjernen er at alle i et operasjonsteam skal være sikker på at alt som ligger i sjekklisten er utført før operasjonen starter. Riktig pasient til riktig sted, tid og prosedyre.

Hva er den viktigste enkeltfaktoren for god pasientsikkerhet ?

Det er vanskelig å peke på en enkeltfaktor, men hvis jeg må, blir det god ledelse på alle nivåer.

Hvorfor bruker ikke leger avvikssystemet vårt (Synergi) godt nok – hva kan gjøres for å bedre meldekulturen i en travel klinisk hverdag ?

Jeg vet ikke nok om hvorfor legene ikke bruker Synergi, og er derfor i ferd med å skaffe meg oversikt og kunnskap om dette. I utgangspunktet tror jeg noe dreier seg om meldekulturen blant leger, og noe dreier seg om at systemet er sub-optimalt satt opp både teknisk og organisatorisk. Et velfungerende avviks- eller forbedringssystem er en forutsetning for å holde oversikt og internkontroll. Så vi må få med oss legene i dette arbeidet.

Vi investerer for mer enn en mrd i året i nybygg og MTU – kan man investere seg til god pasientsikkerhet ?

Gode, moderne bygg og godt medisinsk- teknisk utstyr er nødvendige men ikke tilstrekkelige forutsetninger for kvalitet på pasientbehandlingen og pasient­sikkerhet. Ved Haukeland universitetssjukehus har det vært god økonomi­- styring i mange år, som gjør at vi har kunnet gjøre systematisk og planlagt utskifting av bygg og utstyr. Det vil alltid være nødvendig å prioritere mellom denne typen investering, og flere folk på jobb. Med gode bygg og godt utstyr kan hver av oss arbeide bedre og mer effektivt.

Forskning er av våre fire hovedoppgaver gitt av Stortinget og vi bruker stadig mer på forskning. Hvis du måtte velge – kvantitet (øke antall doktorgrader og publikasjoner) eller kvalitet (kun de beste får midler)?

Jeg tror jeg ville valgt kvalitet. Men i tillegg må vi ha system som sikrer at talenter og nye ideer slipper til – selv om de ikke er blant «de beste» målt i publikasjonsliste.

Klinisk forskning er etterlyst på nasjonalt nivå. Hva skal til for at flere klinikere får forske ?

For det første må sykehusene legge godt til rette for at klinisk forskning kan bli en naturlig, integrert del av god klinisk praksis. Forsknings- og u­tviklings- avdelingen skal blant annet sørge for at regionsykehuset kan bli bedre på klinisk forskning, så her har jeg et ansvar. For det andre må forskning ikke være til hinder for god spesialistutdanning. Når helseforetakene selv skal ta seg av LIS- utdanningen, er det en gyllen anledning til å innlemme forskning i systemet. For det tredje må tilgangen til helsedata og biobanker forenkles og forbedres, slik at forskerne ikke må bruke for mye ressurser på byråkrati og infrastruktur for forskningen.

Ny LIS-utdanning er på trappene. Dette innebærer nye oppgaver for overlegene med veiledning og supervisjon. Hvilke muligheter gir dette oss, også sett i ett regionsykehus-perspektiv ?

Jeg tror det er riktig at helseforetakene selv bestemmer innholdet i og omfanget av spesialistutdanningen i sykehusene, når det er helseforetakene som faktisk skal sørge for nødvendige, rettferdige og gode helsetjenester til sin befolkning. Det er en stor mulighet for foretakene til å planlegge og gjennomføre utdanningsløp som kan sikre god og stabil tilgang på kvalifisert legearbeidskraft til sykehusene. Jeg er imponert over det store arbeidet som er gjort med strukturen for spesialistutdanningen i Helse Vest gjennom RegUt-prosjektet. Dette har vært et vellykket samarbeid mellom helseforetak, fagmedisinske foreninger og spesialitetskomiteer mv., og har resultert i omfattende planverk og system som skal tas i bruk i hele ­regionen. Overlegene har alltid drevet med veiledning og supervisjon av yngre kolleger. Nå blir dette satt i et bedre system, og både utdanningsansvarlige overleger og andre overleger skal få avsatt tid i arbeidsplanen til å drive med veiledning og supervisjon. Regions­- sykehuset har et særlig ansvar for å samarbeide med alle de andre helseforetakene om utdanningsløp som sikrer god gjennomstrømming av ­spesialister både innen regionssykehuset og i hele regionen. Mange av LIS vil trenge å arbeide perioder ved regionssykehuset for å få oppfylt sine kompetansemål. Dette gir den store muligheten til å sikre kvalitet på og samarbeid om LIS-utdanningen i hele regionen.

Hvis du som fagdirektør fikk en mrd kroner og måtte sette dem kun på ett felt – forskning, beredskap, IKT eller kreftbehandling – hvilket ville du valgt ?

Da ville jeg valgt forskning! Så ville jeg rettet forskningen inn slik at den ga oss nødvendig kunnskapsgrunnlag for riktig beredskap, gode IKT-systemer og den beste kreftbehandlingen. Kinderegg!