Leger som elsker legeyrket angrer likevel på yrkesvalget
– en rapport «innenfra» og om veiledningens nødvendighet

De legene jeg møter på Villa Sana, tar samfunnsoppdraget alvorlig, de jobber mye, lenge og er selv i faresonen. Derfor kommer de til oss. Gjennomgående er at de er slitne, overarbeidet, desillusjonerte, kjenner på skyldfølelse pga. fravær av glede over legegjerningen, og de preges av kostnadene på kropp og sjel.

Av Gry Stålsett, psykolog, Villa Sana

De var jo blant de heldige som kom inn på medisinstudiet og som skulle arbeide med noe som ga mening. Utdanningen hadde ikke forberedt dem på lege-hverdagen. Særlig gjelder det mange av de unge legene. Overgangen blir for tøff til en hverdag preget av fravær av oppfølging, ansvar for liv og død og redsel for å gjøre feil. Omfanget av oppgavene er for overveldende.

Prestasjonskultur

Kanskje er dagens unge spesielt sårbare i en kultur som preges av en utenfra- styrt identitetsdannelse, som vektlegger det å være perfekt. Urealistiske idealer forsterker utilstrekkelighetsfølelse, og vi ser en ny form for skam som vi kan kalle samtidsskammen. Dette forsterkes av at det er nettopp de flinke som presterer på topp nivå, som blir leger. Verken samtidsånden eller legestudiet forbe­reder dem på å håndtere livs­smerten.

Balansekunstnere?

I det daglige å måtte velge og prioritere mellom syke, er å balansere mellom liv og død. Kunnskapsgrunnlag, mestringstrening eller veiledning, som er nødvendig for gode beslutningspsykologiske prosesser der emosjoner er under press, er slående fraværende. Og tidsnøden kan få en lammende effekt i ellers så klartenkte hjerner.

«Kanskje er dagens unge spesielt sårbare i en kultur som preges av en utenfra- styrt identitetsdannelse, som vektlegger det å være perfekt»

Hvor er de som kan spørres om veiledning der og da? Hvis de spør, føler de at de maser, er til bry for kolleger og skaper «støy i maskineriet». I vårt arbeid på Villa Sana møter vi den flinke stud­enten som nå kommer til oss og deler en lav selvfølelser som lege, fanget i selvkritisk tankespinn. Vi møter leger som angrer på yrkesvalget allerede i begynnelsen av tretti-årene, ellers ­ressurssterke personer som kan slite med mørke tanker, fortvilelse og ­handlingslammelse. Overraskende mange unge leger opplever å ha gått tom, og være sjakk matt i livet som lege.

Legens plikt

Legens plikt til å ta vare på seg selv er nå tatt med i den hippokratiske yrkes- eden: «Jeg vil ivareta min egen helse, mitt velvære og mine evner, for å kunne gi omsorg av den høyeste standard.» Plikten til å fylle de mange kravene til å utføre den beste, evidensbaserte, medisinske praksis har forsterket behov for at legen selv har god helse og et våkent sinn. Det er kjent at leger har høy arbeidsmoral, men forsømmer egen helse (Hertzberg, 2016). Rapportene om legenes egen livskvalitet og helse er alarmerende, noe som blant annet av- speiler seg i selvmordsstatistikken (Hem, 2015, Aasland, 2013, Tyssen mfl,2001).

Hvem fanger opp legen?

«Vi lever i et land hvor vi kjenner trygghet i at vi får hjelp hvis vi blir syke», skrev presidenten i Legeforeningen i en artikkel i temanummeret om legegjerningen og samfunnsoppdraget i 2014. Etter 5 års arbeid på Villa Sana, spør jeg: Gjelder dette også legene selv? Hvem fanger opp den slitne lege før han/hun blir syk? Hvilke systemer settes i sving tidsnok? Og når krisen er der, eller sykdommen rammer legen selv, eller feil begås, hva skjer da? Hvor er det hjelp å finne?

Honnørord?

Det snakkes med honnørord om forebygging, helsefremmende tiltak og behandling – som en del av legers samfunnsoppdrag, men er disse begrepene førende for handlingsplaner for legene selv? Dette er avgjørende, særlig når de eksistensielle aspektene ved helsen er truet, for eksempel ved opplevelse av eksistensiell ensomhet, utilstrekkelighetsfølelse, samvittighetsstress, ansvar, skyld og ufrihet i rollen. Når legens livskvalitet er i fare, rammes legegjerningen.

Faglig skjønn er komplisert

I legegjerningen kan en skjønnsmessig utøvelse måtte tas i løpet av noen få sekunder. Da kan ikke legen være ­nummen, men kunne tenke klart og handle raskt og riktig. Å sette følelser til side i mange akutte situasjoner er nødvendig. Men man skal ikke legge så stor avstand til følelsene at en mister kontakten med det som skal gi avgjør­ende informasjon om pasienten eller om en selv.

Den ferske legen trenger veiledning av en lege med mengdetrening, en som kan være rollemodell på å dele, sortere og håndtere følelser. Dette for å unngå at de senere kommer akkumulert til­bake som en «emosjonell tsunami» av opphopete ubearbeidede hendelser på jobben.

På et systemnivå kan det synes som om det er en slags ignoranse over egenarten til yrket, hvor sentralt følelser er, at profesjonen handler om å møte og behandle mennesker, og derved om fysisk, psykisk og eksistensiell smerte. God evidensbasert praksis krever inn- toning, kompetanse i å lese den andre, varhet for signaler for å kunne sette riktig diagnose og legge de beste behandlingsplaner. Det som er legens «redskap», er legen selv, legens oppmerksomhet, følelser som innhenter informasjon, som sammen med forskningsbasert kunnskap og mengdetrening utgjør en vesentlig del av ­legens faglige skjønnsutøvelse.

Krysspress

Slik det er nå, slik samfunnsoppdraget er organisert gjennom utdanning og helsevesenet som arbeidsplass, settes legene selv i et krysspress. Det er denne skvisen som reflekteres gjennom mange hundre fortellinger fra de over 3500 leger som har vært innom Villa Sana. Skvisen handler om hvorvidt det er produksjonstall som skal styre. Det instrumentalistiske språket som har tatt over i helsevesenet der tall, det å «produsere» pasienter, mao public management-dialekten ser ut til å ha fortrengt et mer helsepreget omsorgs- og behandlingsorientert språk. Legene kommer i etisk og emosjonell skvis mellom kravet om mindre tid pr. pasient og ønsket om å utøve en evidensbasert beste praksis, der en prøver å se hele mennesket, utøve empati og ikke gjøre feil. Mange rapporterer at de har ­manglende autonomi og tid til å «ta den rette avgjørelsen» for pasienten. I sykehusene (ikke minst i de store) er beslutningsmyndigheten pulverisert, ligger lengre oppe i systemet, og er gjerne fordelt på flere ledd. Hand­lingsrommet for å utøve legegjerningen i tråd med egne og andres forventninger, å oppfylle den mer eller mindre uttrykte samfunnskontrakten, oppleves under sterkt press eller nesten ikke tilstede.

Villa Sana

På Villa Sana undervises i forskning på legers helse, kompetanse på følelser og mestring, om hvordan emosjonelt stress kan føre til at en går i «tanke- og beslutningsfeller», oppøving av oppmerksomt nærvær, betydningen av fysisk aktivitet, og å selv åpne «handlingsrommet» – der det er mulig. Særlig vektlegges som utgangspunkt for samtaler og rådgivning betydning av å ta vare på kildene til livskvalitet.

På dagsorden står:

  1. følelsesmessig velvære (forutsetter følelsesbevissthet og toleranse for følelser), undervisning om følelsenes rasjonalitet, ny forskning på følelser og følelsesregulering i arbeidshverdagen, gjenkjenning av symptomer og mestring av stress
  2. betydningen av nære relasjoner
  3. betydningen av flere kilder til ­mening, relatert til forskning som viser at en kommer seg lettere opp igjen etter en nedtur hvis en har andre kilder til mening utenom jobb og familie
  4. betydningen av gode hverdagsrutiner – rytmen hjemme og på jobben, gjøre det uforutsigbare så forutsigbart som mulig, finne en rytme en trives med.

Veiledningens nødvendighet Det krever tid til refleksjon. I de individuelle rådgivningsdagene har vi fokus på å identifisere og bearbeide følelser, sortere tanker og analysere dilemmaer. Det kan være veien til dypere refleksjon over eksistensielle grunntema og rent praktiske valg for deretter sammen å skissere ulike handlingsalternativer. Dette er en modell som gjerne skulle vært en del av en jevnlig veiledningsordning i legers hverdag. Da tror jeg sjansen for å kunne leve og praktisere den reviderte hippokratiske eden øke. Det vil gi bedre sjanse for den beste praksis, og legene vil kunne bli lengre i yrket sitt. Det er bra med tilbud som Villa Sana og støttekollega ordningen (mer om denne se Rø, 2017), men jeg tror det er på tide å utdanne egne ­arbeidsveiledere blant legene. Personbasert og yrkesorientert veiledning for leger bør settes i system som en del av yrkesutøvelsen, ikke bare som ­krisetiltak.


Litteratur

Hertzberg, Tuva. (2016). The hospital doctor of today –still continuously
on duty.. Tidsskrift for den Norske laegeforening. 136. 1635-1638.
Rø, KI (2017), Hvordan er støtte kollega ordningen nyttig. Tidsskr
Nor Legeforen 2017;137: 57doi: 10.4045/tidsskr.16.1020
Tyssen R, Vaglum P, Grønvold NT, Ekeberg Ø. (2001).Suicidal ideation among medical students and young physicians: a nationwide and pros-pective study of prevalence and predictors. J Affect Dis- ord 2001;
64: 69–79 
Hem, E. (2015). Selvmord blant leger.Tidsskr Nor Legeforen 
135: 305doi: 10.4045/tidsskr.15.0176
Aasland OG. (2013) Physician suicide – why? Gen Hosp Psychiatry 2013;
35: 1–2. 
Flere unge leger sliter Dagens -Medisin2017 Available from:
https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/09/05/flere-unge-
leger-sliter
Sendén MG, Løvseth LT, Schenck-
Gustafsson K, Fridner A. What makes physicians go to work while sick:
a comparative study of sickness presenteeism in four European
countries (HOUPE). Swiss Med Wkly. 2013; 143: w13840.
Den norske legeforening. Kollega-støtte. Støttekollegaordningen.
http://legeforeningen.no/Emner/Andre-emner/kollegastotte/Stottekollegaordningen/ (29.10.2014).