Mvh Ole-Jørgen Moe

Barnelege, 77 år og fortsatt i arbeid 40%

Dette understreket noe av poenget: Det finns en uutnyttet ressurs der ute – vi mangler en politikk for å tilrette­- legge for en bedre bruk av den. Mest av alt ble jeg nysgjerrig på avsenderen som oste av arbeidslyst 10 år etter «normal» pensjonsalder….

Jeg tok etter hvert telefonen: Kan vi få lage et intervju med deg til neste nummer av OVERLEGEN? Der skal vi fokusere på et stadig tøffere arbeidsliv for leger – du har jo vært med siden 70-tallet og kan ha en begrunnet oppfatning om dette. Vi har jo hørt at det var tøft før – og arbeidslivet har jo aldri vært så ­regulert som nå?

Jo gjerne det – men jeg er også blitt pensjonist nå 78 år gammel, jeg hadde min siste dag på helsestasjonen i januar. Følte jeg ikke kunne på en sikker måte håndtere de små lenger…

Det er kanskje tøffere – på andre måter nå, men vi hadde da «fulle dager og uker» i alle år – og jeg har arbeidet mye alene! Nesten hele tiden har jeg jobbet ved Ringerike sykehus, men jeg hadde først 3 år ved barneavdelingen i Ålesund, etterfulgt av 8 år på barne­avdelingen ved Ullevål sykehus. DET var en fin tid.

På hvilken måte?

Sverre Halvorsen var sjef da – han var krevende – men også flink til å oppmuntre. En god sjef! Vi fikk mye ansvar og det var mye arbeid – jeg lærte svært mye akutt pediatri. Det var det jeg trengte for senere å kunne jobbe selvstendig som barnelege ved Ringerike sykehus resten av yrkeslivet.

Avdeling og bemanning?

Det var meg da. Jeg ble ansatt som barnelege ved kvinneklinikken – det ble aldri noen egen barneavdeling på sykehuset. Etter mange år ble vi 3 barne­- leger – det var fordi en av direktørene syntes jeg jobbet for mye… Etter opprettelsen av Vestre Viken skal jo nå barna til Drammen, og barnelege­stillingene er også overført dit.

Hvordan ble det til at du dro fra Ullevål til Ringerike?

Det var nok en del tilfeldigheter, men jeg kommer herfra og hadde som barne- lege på Ullevål ambulante dager til Ringerike som en del av tjenesten; jeg så nok at det var mye å ta fatt i for å få etablert et forsvarlig tilbud til barna – særlig de aller minste som utrolig nok lå på vanlig voksenintensiv! Det var flere voksenmedisinere der som hadde fått sanne «at barn ikke bare er små voksne»! Jeg har heller aldri hatt ambisjoner om først og fremst å jobbe på universitetsklinikker sentralt.

Vaktbelastning i den tiden?

Vel, igjen så var det jo bare meg da de første årene. Det ble mye tid på sykehuset – det var sånn det var. Jeg hadde jo glede av det, det var mitt ansvar å sjekke dårlige barn – uansett – før jeg gikk hjem om kvelden.

Hvis du var alene pediater – du gikk «én-delt» da?

Ja. Men jeg hadde jo ikke vakt i den forstand – det het Generell beredskap, som jeg hadde et månedlig vederlag på 1500 kr for.

Og det innebar?

At jeg skulle være til sykehusets disposisjon – når de trengte meg. Før mobiltelefonen gikk jeg med en personsøker – når den ga lyd fra seg, måtte jeg gå til nærmeste telefon! Mobilen var jo en betydelig lettelse – dvs de første var jo tunge, men jeg husker jeg gikk skitur med den i sekken på Krokskogen.

Hvor lenge varte denne beredskapen?

Tja – det var vel de første 17 årene…

Hvordan opplevde du arbeidsbelast­ningen – hvordan taklet du det?

For det første så hadde jeg gått en god skole på Ullevål – det var normalt å ha mye å gjøre – og jeg satte stor pris på både den lærdommen og den tryggheten jeg fikk gjennom de praktiske ferdighetene jeg fikk i akuttpediatri der. For det andre – så kommer jeg jo fra en gård og arbeid har vært en del av hverdagen siden jeg var liten. Vi dro jo aldri på ferie i dagens forstand – så det ble ikke noe savn.

Jeg kunne ikke drive gården – som min far; jorda ble derfor leid bort. Men, jeg har hele tiden drevet i skogen som tilhørte gården – jeg har elsket å drive i skogen – det har liksom vært livet mitt det… Fikk fysiske utfordringer og tror nok jeg koblet av med det.

På de større sykehusene har man jo et fagmiljø; på Ringerike var du jo ikke bare nødt til å gjøre alt selv – du hadde jo ikke et fagmiljø å støtte deg på i det daglige. Jeg kan røpe at vi som jobbet under noenlunde de samme omstendigheter – dannet det vi kalte «Alenepediatere på sykehus». Vi møttes regelmessig 2 ganger i året og diskuterte fag og annet over flere år. Sammen med kolleger fra Levanger, Sandnessjøen, Kongsvinger og Kongsberg hadde jeg et fagfellesskap faktisk. Og – stort sett var vi alle veldig tilfreds med vår arbeidssituasjon. Jeg tror mange kolleger ikke får øye på fordelene ved å jobbe i litt mindre miljø.

Privatlivet – hvilken plass kunne det få? Du var i en årrekke sjefslege og har vært direktør ved sykehuset, har hatt kommunale verv og involvert i utbyggingsarbeid ved sykehuset opp igjennom årene. Det har selvsagt vært ulike faser – til å begynne med hadde jeg eneansvar for min første datter på 5 år. Jeg bodde med henne på gården og hun gikk i barnehagen; når jeg ikke kunne komme fra på sykehuset hadde jeg jo god hjelp av besteforeldrene til henting og pass. Storfamilieløsningen med besteforeldre 200 m unna var klart en premiss som bidro til at dette gikk fint. Det måtte bare gå – og det gikk jo bra. Min kone kom først senere inn i bildet og de to andre barna har det også gått bra med.

Opplevde du skviset mellom hjem og jobb som belastende?

Det var jo en «skvis» selvsagt – og jeg forstår hva de snakker om de som beskriver dette dilemmaet nå også, de som er unge og i den fasen av livet. Men, det var jo ikke noe annet å gjøre enn å finne løsninger – vi måtte jo sy sammen hverdagen, da som nå. Jeg vil få si at jeg forstår svært godt og anerkjenner det som mange, særlig unge kvinnelige leger, opplever som vanskelig i en travel sykehushverdag eller fastlegepraksis – at de ikke får vært nok sammen med sine barn. Det er ikke noen tvil om at dette er en stressfaktor. Jeg ser disse problemene, men jeg ser ikke så godt løsningen på dem; jeg er ikke sikker på at det ER noen enkel løsning.

Dine tanker om dagens helt annerledes regulerte arbeidsliv for leger?

Helt ærlig – så syns jeg nok generelt man godt kunne jobbet mer. Og jeg syns man i den andre enden, skulle lagt mer til rette for at flere eldre ­kolleger som ønsker det kan bli i ­arbeidslivet.

Dine tanker om dagens legeroll ift tidligere – autonomi? Mister jobben noe av ­meningen – og de negative sidene ­dominerer? Hva betyr det medicolegale som siger inn i yrket? I den lille foreningen vår snakket vi ganske ofte om nettopp slike ting, men vi opplevde det ikke sånn. Vi trivdes alle i jobbene våre og alle sto til 70 før de pensjonerte seg. Vi gjorde det beste vi kunne, sørget for å oppdatere oss og tenkte ikke så mye på slike ting – egentlig.

Jeg tror kanskje de som jobber på store avdelinger merker mer til dette. Jeg opplevde på Ringerike at jeg hadde nokså «frie tøyler». Jeg gjorde doktorjobben min – dokumenterte det jeg skulle, men slapp kanskje unna de senere års utvikling innen pasientadministrative systemer, i og med at jeg var på vei ut tidlig på 2010-tallet. Dette ble jo snakket om hver uke allerede på den tiden på legerådsmøtene – og siden er det jo blitt bare verre og verre. Men, jeg skygget altså litt unna det der når jeg kunne…

«Jeg kan tenke meg at karrierejaget presser mange inn i retning av de store universitetsklinikkene; det ene tar det andre – og så sier det «bang»

Det er altså et faktum at flere synes «å slite» eller «møte veggen» – særlig blant yngre kolleger. «Generasjon ­Perfekt» – har dagens unge leger bare for høye krav til seg selv? Eller er dette en tabloidisering av problemstillingen? Nei – jeg tror ikke det. De som opplever utbrenthet eller vanskeligheter med å finne seg til rette i rollen, har helt opplagt disse utfordringene og jeg tror på dem. På den annen side er det jo ressurs- sterke folk som har gjort bevisste valg og selv har søkt seg til både yrket og den jobben de er i. Kanskje har de ikke vært nok forberedt på hva legejobben egentlig innebærer. Man kan på samme måte overveie om erfaringen tilsier nye veivalg, en revurdering av den jobben man har. Ofte tror man jo at det viktig å jobbe sentralt på store klinikker – min erfaring er jo at mange kolleger trives svært godt på mindre sykehus. Dette er det vanskelig å si noe generelt om.

Men – valg kan man gjøre hele tiden. Jeg kan tenke meg at karrierejaget presser mange inn i retning av de store universitetsklinikkene; det ene tar det andre – og så sier det «bang».

Var ditt valg av spesialitet bevisst?

Tja – jeg tenkte fra tidlig i studiet at jeg ville jobbe med barn, men min vei dit var altså via Ålesund og denne svært grunnleggende tiden på Ullevål. Der fant jeg ut at jeg ville jobbe med akutt pediatri – min løsning på det ble Ringe­- rike. Der hadde de et åpenbart behov for en pediatrisk tjeneste – og jeg skulle overta en familiegård på Ringerike med bo og driveplikt. Det ble opprettet en stilling og dette har fungert aldeles utmerket for meg. En blanding av tilfeldigheter og bevisste valg. Sånn ble det bare og jeg angrer overhodet ikke på yrkesvalget.