OUS prosessen
– kort oppsummert

I styrevedtak 6-2019 vedtok styret i Helse Sør-Øst 31. januar å godkjenne konseptfaserapporten for utbygging av Aker-Gaustad. Og å legge rapporten til grunn for en lånesøknad til Helse- og omsorgsdepartementet. Sykehusets egne ansatte-representanter hadde da allerede gått i mot å godkjenne ­konseptfasen, og også i Helse Sør-Øst sitt styre gikk de ansatte-­representantene i mot vedtaksforslaget, og i mot å søke lån basert på rapportens løsningsforslag.

Ti år etter fusjonen er altså sykehusets ansatte og øverste ledelse fortsatt uenige om hva som er en farbar vei videre for utviklingen av sykehusstrukturen i OUS. Utenifra kan det nok fortone seg som ganske uoversiktlig prosess, og det er derfor ikke så lett å sette seg inn i hva uenigheten skyldes, og hvordan vi har endt i denne situasjonen. Siktemålet med dette innlegget er å forklare dette, fra et ansatte-perspektiv.

Arbeidet frem mot fusjonen mellom sykehusene i Oslo ble egentlig startet allerede i 2004. Da etablerte departementet en gruppe som skulle se på samordning mellom de to største ­helseregionene og regionsykehusene. En viktig underliggende drivkraft har vært ønsket om å samle regionfunk­sjoner på ett sykehus i hver landsdel, og da fjerne sykehusene med rene landsfunksjoner.

Siktemålet med fusjonen i 2009 var altså for så vidt enkelt, om enn ikke eksplisitt uttalt, men gjennomføringen har vist seg uvanlig krevende. I 2009 var Rikshospitalet snaut 10 år gammelt. Tomtevalget og innretningen av bygget var gjort med siktemålet at det ikke skulle kunne la seg utvide. Å fysisk samle virksomhetene på Gaustad-­tomta etter fusjonen var derfor ikke (uten videre) mulig. Men det var heller ikke aktuelt å flytte virksomheten til Ullevål, og oppgi 200 000 kvadrat­meter med relativt nytt sykehus-areal.

Siri Hatlen ble den første direktøren som skulle nøste i problemet. I 2011 la hun fram rapporten Arealutviklingsplan 2025. Tre muligheter ble vurdert; samling på Gaustad – som ble vurdert å være umulig, samling på Ullevål – som ble vurdert å være mulig, og ut­vikling av begge sykehusene, som ble tilrådet i rapporten. Kostnaden for prosjektet ble stipulert til 18 milliarder, som eier Helse Sør-Øst trolig ikke ville stå inne for. Kort tid senere trakk Hatlen seg.

Etter et intermesso tiltrådte Bjørn Erikstein som direktør. Han har senere uttalt at han flere år i forveien hadde sett for seg mulighet for samling på Gaustad, ved å legge Ringveien i tunnel. Forslaget ble presentert for Helse Sør-Øst, som gav sin tilslutning til oppstart av idefase-utredning basert på denne ideen. Dette ledet fram til rapporten Idefase Campus OUS. Her ble de ­samme alternativene vurdert; samling på Gaustad – som nå ble vurdert som mulig og den beste løsningen, samling på Ullevål – mulig, men ikke ønskelig, og til sist delt løsning – som ble vurdert å være uhensiktsmessig, og ikke bærekraftig. Altså stikk i strid med Hatlens vurderinger.

Høringsrunden og dialog med veimyndighetene gjorde det tidlig klart at idefasens foretrukne løsningsforslag ikke lot seg realisere. Det var ikke ­gjennomførbart å legge Ringveien i tunnel, og da heller ikke mulig å flytte hele akuttsykehuset til Gaustad. I stedet for å trekke fram samling på Ullevål, altså det nest beste løsningsforslaget fra idefasen, valgte sykehusets øverste ledelse en helt ny løsning. I rapporten Idefase – konkretisering etter høring, ble det foreslått å dele Ullevåls virksomhet i to, plassere halvdelen ved Gaustad på nordsiden av Ringveien, og legge resten i et nytt lokalsykehus på den gamle Aker-tomta på Sinsen.

Løsningen hadde ikke forankring i fagmiljøene, og det ble heller ikke gjennomført noen høringsrunde. Forslaget vakte betydelig uro i sykehuset. Å dele opp akutt-virksomheten ville medføre brudd i en rekke akuttsløyfer. I tillegg gav ikke løsningen plass nok til å avlaste Akershus universitetssykehus med bydelene fra Groruddalen. Det ble også reist spørsmål om tomtene var egnede og store nok til å romme virksomheten fra Ullevål, ikke minst i tiden framover. Den eksterne kvalitetssikreren reiste også en rekke spørsmål ved ­konseptet, og anbefalte at en ikke tok dette alternativet alene videre til neste steg i utredningsrekkefølgen.

Sykehusets styre valgte likevel, mot ansattes stemmer, å gå videre med forslaget til konseptfaseutredning. I dette arbeidet har en rekke ansatte vært deltagere i fokusgrupper, som har arbeidet med detaljering av løsningen. Gjennomgående har opplevelsen vært at det ikke har vært anledning til å diskutere løsninger på helt presserende problemer, av ulike art. I prosessen har ansatte altså blitt sittende igjen med en rekke ubesvarte spørsmål, og skepsisen har bredt om seg.

Nå har altså styret i Helse Sør-Øst valgt å godkjenne konseptfaserapporten, og ta et skritt videre, til tross for alle innvendingene som har kommet fram. Det er likevel stadig usikkerhet knyttet til om løsningen vil la seg ­realisere. Plan- og vernemyndighetene i Oslo har så langt sagt tvert nei til løsningen på Gaustad; tomta er ikke stor nok, og Gaustad-anleggets plass i landskapet skal ikke forringes med 76 meter ­høyhus. Det er også usikkert om ­Finansdepartementet vil støtte opp om en løsning med endelig prislapp på omlag 50 milliarder kroner. Det er uvisst hva første etappe vil beløpe seg til, men trolig ligger kostanden mellom 30 og 40 milliarder. Med den betydelige oppgaveveksten alle sykehusene i Helse Sør-Øst står overfor er det grunn til bekymring for om det er klokt å låse hoveddelen av investeringsmidlene de neste ti-årene til en omfattende og kostbar løsning i Oslo, en løsning som ikke de ansatte stiller seg bak.