Bekymret, men allikevel optimist
Tidsskriftet publiserte en artikkel i november 2019, «Medisinerstudenters holdninger og forventninger til fremtidige arbeidsvilkår» (1) hvor 21 medisinerstudenter i 3. til 6. studieår ble intervjuet. I etterkant av Spekterstreiken i 2016, hvor jo nettopp ugunstige arbeidstidsordninger var et hovedtema, samtidig som søkertallene til medisinstudiet var rekordhøye, ønsket forfatterne å undersøke studentenes holdninger og forventninger til fremtidige rammebetingelser.
Av Arne Laudal Refsum
Redaksjonskomitéen, Overlegen
21 studenter (48 % kvinner) ved universitetet i Bergen ble intervjuet i 4 grupper i såkalte fokusgruppeintervjuer. Alle studentene hadde klinisk erfaring. Jeg har plukket noe fra artikkelen, men hele artikkelen bør nok leses i sin helhet for å yte den rettferdighet. Denne artikkelen føyer seg inn i rekken av artikler fra LEFO, Legeforeningens forskningsinstitutt, som viser at yngre legers holdning til yrket er annerledes enn for de mer etablerte legene. Les f.eks. artikkelen «Å være lege eller jobbe som lege» i Overlegen 1-2019.
- Medisinstudenter uttrykker bekymring for å akseptere å gå inn i et system de ikke umiddelbart kan endre, der det kan være vanskelig å ivareta egne behov og en god balanse mellom jobb og hjem.
- De frykter mye ubetalt overtid, press på å ta ekstravakter, og vanskeligheter med hjem-jobb balansen.
- De uttrykte bekymring for balansen mellom direkte pasientarbeid og papirarbeid. De fryktet at godt kollegialt miljø kunne føre til at det ville være vanskelig å sette grenser, man ville ikke være den ene som sto på kravene og gikk tidlig hjem fra uferdig arbeid.
- «Det er en del av det kollegiale, føler jeg. Du går ikke hjem før du har gjort det du skal, for du vet jo at nestemann får det ille.», eller:
- «Når leger snakker om hvordan det har utviklet seg de siste årene, så er det at man må springe raskere og gjøre mer og mer på kort tid. Det er alltid krav til effektivisering. At på en måte peker alle pilene nedover.»
Studentene hadde sterk motivasjon for legeyrket, og behov for å være flinke gjorde dem sårbare for å akseptere tøffe arbeidsvilkår. Studentene oppfattet at mange leger følte seg privilegerte ved å ha en slik meningsfylt posisjon at de gav mye av seg selv.
Jeg merker at jeg blir bekymret, ja nesten deprimert av å lese denne studien. Den er jo gjennomført i etterkant av en langvarig streik, hvor selvfølgelig alt det negative knyttet til arbeidshverdagen løftes frem, men den viser også, kanskje, et ønske om at legeyrket skal være som alle andre yrker. Vi skal riktignok ha en spennende hverdag, hvor vi betyr mye for pasientene, men vi skal ha normal arbeidstid, ikke (ubetalt) overtid, og ingen utfordringer i forhold til prioritering av egne behov og familie og fritid.
Det er viktige bekymringer studentene kommer med, og de kan nok ikke bare avfeies med det retoriske svaret: Hvorfor i all verden har du da valgt å studere medisin?, selv om jeg må innrømme at det var den første refleksjonen jeg fikk når jeg leste artikkelen. Når arbeidshverdagen vår er blitt mer og mer preget av produksjon og økonomifokus, og mindre og mindre autonomi, og redusert mulighet til å påvirke eget arbeid og belastning, da blir jo slike ønsker helt naturlig. At jeg føler at mye av egenarten ved yrket samtidig kommer til å bli borte, skyldes vel at jeg kan regnes som medlem av GGG, Gretne gamle gubber.
I overskriften sier jeg at jeg, tross alt dette allikevel er optimist. For det første er det vel slik at alle eldre arbeidstakere mener at man mister profesjonens særpreg dersom det skjer store endringer. Endringer har kommet i alle tidligere generasjoner, og de kommer nå også. I tillegg er det tydelige tegn på at eiere og ledere er i ferd med å se at måten sykehusene har vært styrt og ledet på etter foretaksreformen, må justeres eller endres.
La meg nevne noen eksempler:
- I Overlegen 1-2019 skrev adm.dir. i HSØ, Cathrine Lofthus: HSØ vil arbeide med en konkret tiltaksplan for hvordan leger kan få mer tid til pasientene. Vi ser også frem til en dialog med de ansatte om hvordan vi kan bidra til å redusere arbeid som stjeler tid fra det pasientrettede arbeidet. (2)
- I årets sykehustale pekte helseminister Høie på et alt for høyt arbeidspress i sykehusene og for dårlig fysisk arbeidsmiljø. Dette er problemstillinger vi fra Overlegeforeningen har tatt opp en rekke ganger, men som oftest er de blitt avfeid, se bare i Overlegen 4-2019 hvor Høie sier at det er så stor søknad til medisinerstudiet at han ikke frykter noen sykehuslegekrise. Nå innrømmer han utfordringene (problemene) og det er et skritt i riktig retning. (3)
- Leder av Ap og tidligere helseminister Jonas Gahr Støre har uttalt at han vil bytte ut mål- og resultatstyring med en tillitsreform. «En styring av offentlig sektor som er bygget på nærhet til brukerne, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte». Jonas Gahr Støre starter arbeidet med tillitsreformen med en stor dose selvkritikk og innrømmer at Ap også har trådd feil. Vi har alt for ofte vært på systemets side. (Fri Fagbevegelse). (4) Les også intervjuet med ham på side 6-8 i dette bladet.
- Gudmund Hernes, professor ved BI, også han tidligere helseminister fra Ap sier: En ny parole har kommet: Tillitsbasert ledelse. Den er basert på et spørsmål og på en tese: Spørsmålet: Hvordan få folk til å ta seg selv i bruk for oss, (altså samfunnet/ bedriften)? Tesen: Alle kan bidra mer i rollen de har. Men da må de få handlingsrom og vises tillit til å gjøre det som er fornuftig der de er. (5)
