Overlegen vil i dette nummeret starte en serie om overleger som har gjort seg bemerket ved å gjøre en stor innsats på også andre områder enn sitt daglige virke som overlege.
Først ute er anestesilege
Jannicke Mellin-Olsen President of WFSA*
På intensiv på Bærum har de jo laget en strimmel over Clinton-bildet der det står: Mr Clinton meets the President.
Jannicke er 62 år, født og oppvokst i Bærum, men har sterk medisinsk tilknytning til Trondheim. Hun er utvilsomt en fargerik dame, som har spredd kunnskap og glede til mennesker over hele verden.
Hvorfor ble du lege?
Da jeg var 3 ½ år, fikk jeg en bror med bl.a. øsofagusatresi, og mamma visste at han ikke ville klare seg om hun ikke var på sykehuset med ham. Den eneste muligheten var at jeg passet på søsteren min på 2 år, mens mamma var på sykehus med broren min. Han døde etter en uheldig hendelse, og da sluttet jeg å leke og skulle redde verden. Jeg ville bli «sykesøster», for jeg trodde bare menn kunne bli lege. Men mamma nevnte en kvinnelig psykiater i gaten, så da var saken klar – da jeg var jeg fire år.
Hvorfor ble du anestesilege?
I studiet syntes jeg at fysiologi var spennende, men de klarte ikke formidle at anestesiologi er applisert fysiologi, så jeg prøvde diverse annet før jeg så lyset mens jeg var i Libanon. Fra første dag følte jeg at jeg har funnet den beste spesialiteten.
Jannicke Mellin-Olsen sammen med indiske LIS
Hvilken annen spesialitet var aktuelt?
Det er kanskje tilfeldig hvor du kommer, men ikke hvor du blir. Jeg har vurdert onkologi og psykiatri, men anestesiologi er helt klart den beste spesialiteten.
Hvor fikk du ditt internasjonale engasjement fra?
Det har vært der så lenge jeg kan huske. Jeg hadde basarer i barnehagealder og var våken hele natten da Sovjet gikk inn i Tsjekkoslovakia da jeg var 10.
Hva har gjort mest inntrykk på deg i din karriere?
Umulig spørsmål. Det er mye, fra enkeltpasienter på intensiv til møte med kolleger som bor i krigsområder, og likevel står på mot alle odds.
Hva er du mest stolt over å ha fått til?
Det er også mye, fra å inspirere enkeltpersoner til at alle de fagmedisinske foreningene klarte å samle seg om én konsensusuttalelse i organisasjonsdebatten da jeg ledet forløperen til FaMe, til å drive frem «Helsinki Declaration on Patient Safety in Anaesthesiology», som er blitt verdensomspennende.
Hva er mest ergerlig å ikke ha fått til?
En del av endringene jeg har medvirket til, har ikke vært stabile over tid. Men det er viktigere for meg å se fremover.
Hva gjør du for å «lufte hodet»?
Jeg pleier å si at «noen slår kjerringa, andre springer i skogen»: Fysisk aktivitet ute i naturen.
Hvilke råd vil du gi til unge overleger i dag?
Det er ikke farlig å by på seg selv, ikke å ta seg selv høytidelig. Jeg har også hatt glede av at jeg har ofte har søkt råd hos andre, inkl erfarne sykepleiere, selv om det er ingen tvil om hvem som har behandlingsansvaret. •
