Klimaendringer tar liv

Klimakrisen er den største trusselen mot global helse i vår tid, og rammer de fattigste og mest sårbare hardest. Når en stor folkehelsekrise truer, bør vi som leger komme på banen.

Av Karine Nordstrand
Lege og styreleder, Leger Uten Grenser

I fjor vår var jeg i Sør-Sudan og besøkte Leger Uten Grensers prosjekt i Pibor, en landsby befolket av kvegnomader, omringet av steppelandskap med elven Gumuruk som en livgivede åre. Befolkningen i Pibor er blant verdens fattigste, og foruten Leger Uten Grensers klinikk er tilgangen til helsehjelp marginal. Mødredødeligheten og spedbarnsdødeligheten er høy, og i den tykke boken hvor alle nye pasienter registreres er det særlig malaria, lunge- betennelse og diare som utgjør volumet, med noen slangebitt innimellom. Logistikken er utfordrende – i regntiden er området rundt klinikken omgjort til et gjørmehav, og transport av medisiner landveien er umulig.

På klinikken har vi kapasitet til å gjøre keisersnitt, et ernæringssenter og også en liten barneavdeling. På sistnevnte møtte jeg en gutt på 7 år, han hadde fått et epileptisk anfall som det var vanskelig å kupere. Faren var fortvilet, men vi greide å få kontroll i den akutte situasjonen. Gutten fikk medisiner og kviknet til. Likevel vil han trenge jevnlig oppfølging.

Et halvt år etter mitt besøk i Pibor ser jeg på BBC News at landsbyen er fullstendig oversvømt. Den verste flommen i manns minne har rammet, og man regner med at over 400 000 mennesker i regionen har mistet sine hjem.

«Vi må bidra til å skape en felles forståelse av hva som står på spill, selv om helsekonsekvensene av klimaendringene vil være mindre alvorlige her i landet, i alle fall innen den nærmeste fremtid. Vi må løfte blikket»

Leger Uten Grenser sin nyhetsoppdatering viser bilder av sykehusområdet, som nå står fullstendig under vann. Det er ikke lenger mulig å arbeide der. Teamet frykter utbrudd av kolera og et oppsving i både malaria og luftveisinfeksjoner. Ettersom vaksinasjondekningen er lav, er de også redde for at meslinger og andre vaksineforebyggbare sykdommer skal spre seg, og at de på grunn av flommen ikke vil være i stand til å respondere så effektivt som de pleier. Befolkningens levebrød – kveget – drukner, tørt brensel for matlaging er nesten umulig å oppdrive og tilgangen til helsehjelp er dårligere enn noen sinne. Livsgrunnlaget er revet vekk.

Dette er klimaendringenes sanne ansikt. Det er ikke en fremtidsdystopi – endringene er her allerede. Og all forskning viser at det vil bli verre. Vi vet at værmønstrene er i endring, at orkaner har blitt kraftigere de senere årene, at forekomsten av vektorbårne sykdommer som denguefeber er økende, og at hetebølger krever stadig flere liv på verdensbasis. Flom, både av kystnære strøk som følge av havstigning, og innlandsområder som følge av tyngre regnperioder, som i Pibor, vil true livsgrunnlaget og helsen til millioner av mennesker i årene som kommer.

Konsekvensene på helsesiden er både direkte, i form av skader, død og sykdomsutbrudd, og indirekte. Kamp om ressurser, ødeleggelse av infrastruktur og sviktende avlinger vil tvinge millioner på flukt, og mennesker på flukt er blant de som stiller aller dårligst hva gjelder tilgang til helsehjelp. Klimaendringene går utover matproduksjonen i flere regioner, og næringsinnholdet i viktige matkilder som mais og hvete er på vei ned på grunn av mer karbondioksyd i atmosfæren. Etter årevis med nedgang i antall mennesker som sulter i verden, er tallene igjen økende, og klimaendringene pekes på som en sentral årsak. Nye tørkeperioder gir vannmangel mange steder, og kampen om tilgjengelige ressurser kan bidra til å destabilisere hele regioner. Fremgangen for en rekke grunnleggende globale helsemål er truet. Det er på tide å våkne opp. For at det skal skje, må vi løfte blikket. Ansvarlig klimapolitikk er et hyppig brukt begrep blant norske politikere, og tillegges ulik mening av de som støtter gjeldende politikk, og de som argumenterer for mer omfattende utslippskutt enn hva regjeringen legger opp til. Spørsmålet er hvem politikerne er ansvarlig overfor: De som skal bære hovedbyrden av klimakrisens konsekvenser, eller den jevne nordmann, som ennå ikke føler dette så sterkt på kroppen?

Når vi diskuterer ansvarlighet, kan vi ikke lukke øynene for det faktum at klimautslippene hver eneste dag fører til tap av levebrød, helse og livsgrunnlag for mennesker i land som Tsjad, Niger og Den sentralafrikanske republikk – land som ligger aller nederst på listen over klimautslipp per innbygger. Mennesker som ikke har noe velferdssystem eller forsikring å falle tilbake på, som mangler tilgang til helsehjelp, som må greie seg på egenhånd. Klimaendringene gjør at antall mennesker som trenger humanitær nødhjelp er forventet å dobles fra dagens 108 millioner i året til 200 millioner i 2050. I følge Verdens helseorganisasjon representerer klimaendringene den største trusselen for global helse i vår tid. Og når en stor folkehelsekrise truer, er det vår plikt som helsepersonell å komme på banen. Vi, som leger og fagpersoner, må bidra til å øke kunnskapen om sammenhengen mellom klima og helse, slik at også våre politikere innser alvoret. Men vi må samtidig vise hvordan klimaendringene også utgjør den største folkehelsemuligheten i vår tid – dersom vi evner å agere og tilpasse oss. Og er det en ting vi mennesker er gode på, så er det tilpasning. Å bevare natur og økologisk mangfold er viktig for folkehelsen. Ved å kutte utslippene, vil luften vi puster bli renere. Et mer bærekraftig kosthold er ofte også et sunnere kosthold. Å redusere bilbruk der det er mulig, og heller ta sykkelen eller bena fatt, representerer en helsegevinst. Felles innsats for å løse klimakrisen kan forene, skape større mening og gi bedre liv og helse for alle. Det er vår oppgave som helsepersonell å formidle alt dette. Vi må bidra til å skape en felles forståelse av hva som står på spill, selv om helsekonsekvensene av klimaendringene vil være mindre alvorlige her i landet, i alle fall innen den nærmeste fremtid. Vi må løfte blikket.

Jeg vet ikke hvordan det gikk med gutten jeg møtte på barneavdelingen hos Leger Uten Grensers klinikk i Pibor. Men jeg vet at verken han, hans foreldre eller noen i hans nærmeste omgivelser har bidratt til de klimaendringene vi nå ser, og som rammer mennesker som dem aller hardest.

Klimakrisen handler om helsen til alle jordens mennesker, både nå i dag og for morgendagen. Det er på høy tid at vi som leger inntar den offentlige debatten og løfter helseaspektet i klimasaken.