Når været ikke passer

150 år med værobservasjoner viser oss at klimaendringene allerede forandrer Norge. Skal framtidens samfunn være tilpasset dette nye klimaet, må vi ta denne kunnskapen innover oss nå.

M ange av oss kjenner følelsen av å ta på en skikkelig god genser, som plutselig ikke passer lengre fordi den har krympet i skapet. Det lar seg likevel løse. Men hva gjør vi når været ikke passer? Når vannet flommer inn i huset som var «perfekt klimatilpasset» for 20 år siden? Hvordan skal vi bygge i 2022 for å unngå at vi får kjelleren full av vann i 2051? Om vi ikke kan få været til å passe samfunnet, må vi få samfunnet til å passe.

Det er ikke regn eller temperatur fra dag til dag som skader bygg og infrastruktur, men de mer ekstreme utslag­ene i været. Ett unntak er at treverk som utsettes for varmere vær og mer nedbør lettere råtner. Vi ser eksempelvis av historiske værdata at de kraftigste bygene har blitt kraftigere. Det vil si at regnbygene som kan gi skade kommer noe hyppigere, og risikoen for nedbørs­hendelser med stort skadeomfang har økt. Det er ikke trivielle verdier som står på spill her, én kraftig regnbyge kan koste 500 millioner kroner.

I 1866 fikk Henrik Mohn i oppdrag å starte Det Norske Meteorologiske Institutt (MET). Noe av det viktigste Mohn og hans medarbeidere gjorde METs første tiår var å systematisere observasjonene inn i et nettverk som ga nasjonal dekning. Da de første ­vannkraftverkene ble etablert i 1890-årene, fikk observasjonene ­ytterligere et løft fordi vann var blitt til penger. Siden Mohns dager har MET fortsatt å ­observere all slags vær, og ta vare på, og analysere disse observasjonene. Disse funnene ut- gjør fortsatt en viktig jobb for oss, og viser oss helt klart og tydelig: Været og klimaet er i endring.

Disse endringene får ulike utslag avhengig av hvor i landet og del av året det er snakk om. For eksempel har temperaturen i Norge steget med drøyt 1 grad celsius. Aller mest øker temperaturen i nord og i innlandet – med de aller største endringene på Svalbard. Størst er oppvarmingen på vinteren og mindre om sommeren. Nedbøren i Norge har økt med ca 18% i løpet av det siste århundret. De største endringene er registrert om høsten på Vestlandet, mens sommeren på Østlandet i snitt har minst økning.

For å forstå hva som skjer framover, må vi nedskalere globale klimaprojeksjoner. Nedskalering vil si at vi bruker en kombinasjon av fysikk og statistikk til å tolke hva disse globale klimaprojek­- sjonene betyr for Norge. Resultatet av dette arbeidet er presentert i rapporten Klima i Norge 2100 fra 2015, og tilgjeng­- elig på klimaservicesenter.no. Her ser vi at den oppvarmingen vi alt har registrert vil fortsette fremover, med ulikt etter hvilket scenarier vi legger i bunn. Nedbøren vil fortsatt øke i Norge, ikke minst ekstremnedbøren. Snømengden og snøsesongen vil minke i lavlandet, mens snømengden kan øke i fjellet og deler av innlandet. Disse endringene i vær og klima vil også gi seg utslag i endret flommønster. Vi forventer færre store snøsmelteflommer, men flere regndrevne ­flommer vil bli hyppigere og kraftigere – som den som raserte Odda i 2014. Tilsvarende ser vi at ­problemene med overvann i bebygde områder vil bli hyppigere.

Det er ikke bare vår fysiske infrastruktur som er utsatt for disse endring- ene. Jordbruket møter utfordringer knyttet til nye nedbørsmønstre og økt risiko for tørke. For eksempel kommer nye insekter som nå får bedre kår i Norge. Meteorologisk institutt har også sammen med helsesektoren sett på faren for drikkevannet vårt i et nytt klima, og risikoen hetebølger ­representerer, særlig for eldre. Begge studiene antyder at denne type risiko er begrenset i Norge, mye på grunn av godt utbygd samfunn og infra­struktur.

Klimaendringene er her, og vil fortsette framover. Men nøyaktig hvordan utfallet blir avhenger av noen klare premisser. Det viktigste er: Det er ­fysikkens lover gjelder, og vi har ­forstått dem godt nok. Med denne forutsetningen er det bygd store datamodeller der klimautviklingen simuleres. Disse modellene testes mot klimahistorikken, og da blir det klart at menneskelige utslipp av drivhusgasser som CO2 har sterk påvirkning av klimautviklingen. Her kommer en av ut­fordringene: Hvilken internasjonal politikk blir rådende? Vil vi nå Paris­avtalens ­maksgrense med 1,5 grader oppvarming siden førindustriell tid, eller vil vi fortsette omtrent som nå? I FNs klimapanel er det satt opp fire ulike scenarier kalt RCP8.5, RCP6.0, RCP4.5, RCP2.6 som representerer fire ulike utviklinger. RCP2.6 er satt opp for å nå målet om maks to grader oppvarming, mens den motsatte ytterligheten, RCP8.5, representerer noe i nærheten av at vi fortsetter som i dag uten store restriksjoner. Utslaget av hvilken utvikling vi ender opp med kommer til å ha stor betydning. Blir det noe i nærheten av RCP2.6 vil endringene i verdens klima bli svært begrensede, mens det øvre scenariet gir store endringer med en global ­temperaturendring på 4-6 Celsius.

Vi vet med andre ord en hel del om hvilket vær vi får i fremtiden. Nå gjelder det å bygge et klimatilpasset samfunn, med bygg og infrastruktur som er ­robuste i vårt nye klima. Skal vi sørge for at samfunnet ­fortsatt passer til været, må vi ta ­kunnskapen om klimaendringene inn i planlegging og budsjetter. Bare slik unngår vi kjelleren full av vann. Og mens vi bygger dette klimatilpassede samfunnet, må vi være bevisste på at kutt i utslipp av drivhusgasser er det viktigste vi kan gjøre for at været ­fortsatt skal passe.