Kjære kolleger

Klima som fokus har vært redaktør­ens ønske lenge – som Cato den eldre har jeg avsluttet mine innspill til styret og redaksjonskomite med å si: «Forøvrig burde vi hatt Klima og helse som et eget nummer – for ikke å si en egen spalte om denne utfordringen». Nå har vi hatt den dårligste snøvinteren i Oslo i manns minne, med vårtem­- p­eraturer i februar, ekstremværvarsler på rekke og rad, og så høy vannstand at man i hvert fall i Drammen må lure på om man har valgt riktig tomt for det nye sykehuset – skjønt de er kanskje bedre forberedt for endringer som måtte komme siden grunnen av leire har tvunget fram en løsning som gjør at det står på påler jaget ned til fjell!

«Hvis vi skal nå 2-graders målet i Parisavtalen – må vi handle nå!» sies det stadig oftere. Men, hvem tror egentlig på at det lenger er innenfor rekkevidde? Klimamodellene er kompliserte og har som all annen vitenskap med det sine klare begrensninger. På Nordpolen smelter allerede isen langt raskere enn estimert – og det siste årets globale varmerekorder og spesielt i januar, demmer ikke opp for manges skepsis til realismen i våre for så vidt dystre framskrivninger av klimautviklingen. Utsiktene er alvorlige nok, men vi har kanskje dårligere tid enn vi tror?

Uansett, framtiden vil gi oss nye utfordringer – det er sikkert – vi kan bare berøre problemstillingen. Vår plass i verden er heldig i denne ­sammenhengen, men endret sykdoms­panorama og følgene av ulevelige ­forhold, naturkatastrofer og mangel på naturressurser – som vann – vil skylle også inn over våre breddegrader i form av migrasjon og konflikt. Vi som trodde Antibiotikaresistens skulle bli den store utfordringen for fremtidens medisin, ser at den kommer sammen med langt større utfordringer som for­- sterker hverandre. På alle samfunnsområder vil dette utfordre oss, men helsesektoren vil det komme til å bli krevd mye av framover. De medisinske utfordringer vi drømmer om å løse – vil kanskje komme i bakgrunnen av andre mer presserende oppgaver som vil trenge seg på.

Dette ble dystert, men det er god grunn til å ta signalene på største alvor. Leger uten grenser jobber «der ute», og kan fortelle hva de ser i felten: Først og fremst er det de fattige i underut­viklede områder som allerede lider. Dette er en folkehelsekrise under ­utvikling som er en utfordring for alle land, og vi som leger må komme på banen, oppfordrer de.

Senter for klimaforskning, CICERO, har lenge arbeidet med problemstillingen og leverer en klimarapport som heller ikke er oppløftende lesning, men et visst ubehag er kanskje nødvendig for å skape motivasjon – for endring. Å spørre hva betydningen av mitt lille bidrag til endring kan være i et hav av fortsatt økende CO2 utslipp, er forståelig, men altfor defaitistisk. Helse­sektoren har et betydelig CO2- ­avtrykk, som man i stedet kan erkjenne, og la seg inspirere av allerede vellykkede klimatiltak i andre land. Viktige aka­demiske miljøer som Oxford og Cambridge publiserer, og tidsskriftene New England Journal og Lancet har spalter innenfor dette temaet etablert, og det er derfor allerede en del kunnskap om helsesektorens klima­avtrykk. Identifikasjon av reduserbare utslipp har i England vist målbare forbedringer og denne type informasjon er selvsagt inspirerende. Kunnskap om at valg jeg som kliniker gjør sammen med etter hvert stadig fler, er forståelig og anspor­ende – og krav om bærekraft blir gradvis en del av ideen om bedre kvalitet i helsetjenesten.

Helsesektoren kan feie for egen dør, men myndighetene må tenke overordnet når tjenesten planlegges – jamfør klima­- belastning ved nye bygg og lokalisering av disse, som utredet av TØI. Klimaendringer kan bare møtes med tiltak i alle samfunnssektorer – vi befinner oss i en sektor som faktisk har et signifikant avtrykk, ca 5% av Norges samlede CO2 avtrykk. ­Temaet er i modning og vi kan foruten i våre private prioriteringer, se hva vi kan gripe fatt i på egen arbeidsplass, i klinisk praksis.

OVERLEGEN er fra denne utgaven DIGITALISERT! Det gjør oss lettere tilgjengelige. Det er foreløpig et uttalt ønske fra leserne om å beholde papirutgaven (miljøvennlig produksjon) – så den består, men vi blir lettere å søke opp og dele. •