Et år med Covid-19

For ett år siden ble vi uforberedt invadert av det nye Coronaviruset – det skulle utvikle seg til en pandemi og sette flere lands helsevesen på en meget alvorlig prøve. Vi så det utvikle seg i øst, men vi er vant til at det ikke helt når våre land og vi slipper med skrekken. Så ikke denne gang. Det ble vanlig med svært alvorlige rapporter fra Italia med daglige dødstall vi er helt uvant med, når det er 100 år siden Spanskesyken og de store Pestene herjet i middelalderen.

I hvert fall – det vi så i Italia, måtte vi forhindre ble til virkelighet her i landet. En meget stram nedstengning av hele samfunnet ble resultatet 12. mars. Det er litt absurd å tenke på at det utløste en vill hamstring i butikkene og at de som dro på hytta for å søke ly der – ble truet både med Sivilforsvar og bøter på 20 000 kr. Etterhvert lærte vi å leve med situasjonen, butikkhyllene var igjen normalt fulle, hjemmekontor ble vanlig – og nordmenn plassert hjemme med begrenset bevegelses­frihet, begynte å pusse opp; hyllene på Maxbo var tomme…

Langsomt lærte vi å holde avstand, nye hilseformer ble vanlige – og en klem rykket tilbake i intimadferds-­repertoaret. Folkemengder ble truende, folk skifter til det andre fortauet når de møter noen på søndagstur mens de smiler unnskyldende. Vi gikk over en slags normalisering mot sommeren – man kunne dra til Danmark og noen andre steder, men svært mange gjenoppdaget Norge som et feriemål. Bobilsalget satt rekorder og fortsatt er det et knapphetsgode i forkant av sommeren 21. Aldri har så mange «gått i fjellet».

«Det som er bedre – er beredskapen og innsatsen i befolkningen – og det er den vi fortsatt må stole på»

Nå er vi inne i ny nedstengning, det åpnes og lukkes i hele landet alt etter R-tall og om det er Britisk eller Sør­afrikansk mutant som dukker opp – disse har skapt nye nesten uhåndterlige bølger i England og i andre europeiske land. Vi er derfor på nytt denne våren i gang med å konfrontere/frykte en 3. bølge og overveier på nytt innstramninger – som kanskje ligner de vi hadde for akkurat ett år siden. Det er ikke lett å si at vi ser enden på det eller lyset i tunellen!

Dette året har hatt helt uoversiktlige kostnader på menneskelige og samfunnsmessige plan – heldigvis har vi økonomi og sosiale innretninger som gjør oss nesten ekkelt bedre i stand til å møte disse utfordringene enn land som det også er naturlig å sammenligne seg med, USA for eksempel – som fullstendig mistet kontrollen av grunner det ikke er nødvendig å terpe på.

Våre myndigheter stengte ned fordi vi sto overfor noe som åpenbart kunne være av en annen dimensjon enn de epidemiene vi tidligere har stått over for. Vår kapasitet til å møte en slik sykdom var også utvilsomt svak og jeg har tillagt dem det som en del av beslutningsgrunnlaget og motivasjonen for en så kontant håndtering. Ellers fantes det ikke tester (naturligvis) eller tilstrekkelig lager av smittevernutstyr – det er mer bemerkelsesverdig. Med 6 intensivsenger/100 000 innbyggere var det åpenbart at vi lå langt nede på en europeisk skala – Tyskland har 29,2 senger i samme målestokk. Sverige og Danmark har også bygget ned sin kapasitet og er like «moderne» som oss, dvs < 10 senger.

Vel – det er gode grunner til å se lysere på 2021 og mulighetene for en mer normal høst: Befolkningen har lært svært mye om hygiene, avstand er blitt noe vi er bevisst på og i flere byer er munnbind (noe vi tidligere bare så på en merkelig måte var vanlig for japanske turister) blitt et helt vanlig syn. Det var vanskelig å få aksept i starten, men i butikker er det de uten munnbind som skiller seg ut nå (der nedstengning har vært strengest). Denne endrede smittetankegangen – som man for ett år siden kunne lure på hvordan man skulle få alle oss til å forstå – sitter overraskende bra nå. Det eksisterer en slags dugnads­- ånd på dette feltet.

Ellers er det mest avgjørende for en normalisering – vaksinen! Den ER et faktum og vaksinasjonen er i gang. I skrivende stund har vi ennå ikke fått tildelt 400 000 doser, men vaksinasjonsapparatet er bygget opp i le av ventetiden. Vi har hatt våre runder på vaksinasjonsstrategi – det måtte dessverre omkamp til for å få «oppgradert» helsearbeidere i denne køen – litt bitter strid for de som har stått i stormen og som må forvente å være de mest ekspo­nerte i en 3. bølge! Fordelingsstrategien utover det ganske land har tatt utgangs- punkt i rettferdighet – forholdsmessig rettferdighet. Den runden pågår og man har funnet å justere noe på dette prinsippet, slik at det kommer flere vaksiner der smitten brer seg raskt. Dette er for­ventede diskusjoner i et norsk landskap – men vi tar dem og det skjer da noe. Det som selvsagt er det viktigste med dette aspektet er at vi ikke får nok vaksiner fort nok – disse diskusjonene næres jo av at det ennå er et knapphetsgode. Kanskje vi må ta saken i egne hender og samtidig gjøre noe for naboforholdet i nord – å kjøpe Sputnik av Russland?

Det som imidlertid er en uendret utfordring – er vår begrensede intensivkapasitet – som i hvert fall delvis er et resultat av vår forretningsmodell for tiden: Too small, too late. Minner om tallene over – vi må forklare hvorfor det antas at vi skal klare oss med så mange færre intensivsenger enn ­normen andre steder i Europa. Dette må myndighetene stå til ansvar for. Det er kjedelig, og heller ikke nå få noen innrømmelser, men tvert imot forsikringer om at «vi IKKE har for få senger; dessuten har man satt i gang utdanning av flere intensivsykepleiere og leger». Da det å øke rammene for utdanning nå, selvsagt ikke hjelper på den krisen vi står midt oppe i, og fordi det finns en debatt fra de siste 10 årene der fagfolk har varslet om denne ut­fordringen – er det på sin plass å legge seg flat som politiker i denne sammenhengen. Mest innbitt og synlig er selvsagt Høie, og jeg skulle gjerne sett at han var mindre «kjekk». Vi har dessuten gjort oss avhengig av utenlandsk arbeidskraft i disse stillingene – og det er i en slik situasjon sårbart – det har vi vel sett?

Som flere framtredende kolleger har lagt frem i pressen – vi står ikke bedre rustet nå – i helsetjenesten!

Det er like alvorlig – og DET er grunnen til at en 3. bølge ikke må slippes inn over oss! Det som er bedre – er beredskapen og innsatsen i befolkningen – og det er den vi fortsatt må stole på.