Hva vil NTNU med en ny master i anvendt helseteknologi?

NTNU i Trondheim er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Da det medisinske fakultet ble etablert på 70-tallet var nærheten til de tunge teknologiske fagmiljøene et av de viktigste argumentene for opprettelsen.

Av Arild Faxvaag, Overlege ved Revmatologisk avdeling,
St.Olavs hospital Professor i Helseinformatikk, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU

De mange medisinsk-tekniske forskningsmiljøene som ble skapt har gitt universitetssykehuset en ledende posisjon blant annet innen medisinsk ultralyd, onkologi, bilde­støttet kirurgi, in-vitro fertilisering, foster- og nyfødtmedisin. Denne ut­viklingen har skapt betydelige verdier for sykehus, klinikere og pasienter, men gjenspeiler også en global trend. Hvis vi ser verden under ett skaper de store fremskrittene i biomedisinsk forskning og teknologiutvikling en jevn strøm av nye diagnostiske og ­terapeutiske metoder, noe som igjen betyr at praksis alltid må være i ­endring.

Tilgangen på et stadig bredere ­repertoar av kunnskaper, metoder og avansert teknologi betyr også en økende grad av spesialisering, noe som igjen skaper et mer komplisert aktørbilde og behov for kompetanse på ­samarbeid i tverrfaglige team. Det å lære seg å bruke en ny teknologi og vedlikeholde ferdighetene kan kreve mye av en kliniker. Samtidig kan ­teknologien drastisk endre rollen som klinikeren innehar. Figur 1 illustrerer utviklingen av sentrale teknologier i fagområdet hjertemedisin.

Figur 1 Tidslinje for utvikling av sentrale teknologier innen fagområdet hjertemedisin (Arild Faxvaag og Stein Samstad, upublisert)

Figur 2 Roller knyttet til programmering, ytelse, analyse og forbedring av kunnskap-basert helsehjelp.

Fakultet for medisin og helsevitenskap ser nå at det nå er behov for en utdanning som gir en generell kompetanse i anvendt helseteknologi. Ordet teknologi betyr læren om utvikling av tekniske innretninger.1 Tekniske inn­retninger kan igjen defineres som ­produkter eller maskiner som frem­stilles for å utføre en oppgave. NTNU sitt PhD program i medisinsk teknologi definerer medisinsk teknologi som «teknologiske metoder, materialer og utstyr for bruk i medisinsk fore­bygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering».2 I planleggingen av den nye utdanningen har vi brukt ­begrepet helseteknologi om tekno­logiske metoder, materialer og utstyr som brukes i planlegging, organisering, realisering, dokumentasjon, evaluer­ing, ledelse og videreutvikling av ­kunnskapsbasert helsehjelp. Helsehjelp omfatter også befolkningsrettede tiltak, annen forebygging og egenomsorg. Etter denne definisjonen er ­medisinsk teknologi å regne som en type helseteknologi. Helseteknologi inkluderer også teknologiske løsninger for å organisere og koordinere helsehjelp. Vi ser for oss at all teknologibruk legger beslag på ressurser. Enhver betydelig investering i nye teknologier eller metoder krever en løpende ­vur­der- ing av risiko og nytteverdi, også etter at teknologien eller metodene er tatt i bruk. For legemiddelområdet heter dette fase 4 studier.

Vi ser for oss at teknologi- kompetanse kan brukes betegnelse på det en gitt person må beherske for å kunne gå inn i ulike roller knyttet til pilotering, viten­skapelig utprøving, anskaffelse, inn­føring opplæring, bruk, monitorering og evaluering av helseteknologi. Vi ser for oss at studentene som tar den nye masteren skal få en utdanning som gir dem denne kompetansen. Vi ser for oss at dette skal være en utdanning som kommer i tillegg til selve profesjons­utdanningen. Bildedannende teknologier og tekno­logier som brukes til å gjøre målinger har det til felles at de genererer data. Dataene som genereres definerer ­teknologien, samtidig som de spiller en avgjørende rolle når teknologien er ny og skal testes, valideres og sertifiseres.

Bildedannende teknologier kan gi opphav til store datasett. En enkelt MRI-undersøkelse kan for eksempel kreve mer enn 300 megabyte med lagringsplass. Et apparat for måling av blodsukker er et eksempel på sensorteknologi som gir opphav til longitudinelle data. Slike datasett kan også bli store og kan brukes til å følge med på sykdom utvikles over tid. Felles for alle teknologier som brukes i diagnostikk og monitorering av helsetilstand er at dataene de genererer må gjøres tilgjeng­- elig via et informasjonssystem. Felles for de samme teknologiene er at institusjonene som bruker dem er pålagt å følge med på om teknologiene er trygge å bruke. Vi ser derfor at studentene som blir tatt opp på den nye masteren må bygge kompetanse på analyse av store mengder helsedata. Dette vil også innebære bruk av automatiserte teknikker som maskinlæring og kunstig intelligens.

Vi ser også at studentene må få kompetanse på å omsette ny innsikt til kunnskapsbaserte prosedyrer, behandlingsprogram og pasientforløp. I tillegg skal studentene få en generell kompetanse på områdene teknologidrevet endring og tjenesteinnovasjon. Figur 2 illustrerer noen av rollene. Masteren er beregnet på personer som har en helsefaglig grunnutdanning på bachelor- eller master-nivå. Studenter som gjennomfører profesjonsstudiet i medisin skal kunne ta masteren parallelt med legestudiet. Når de er ferdige vil de sitte på en dobbeltkompetanse som vi tror blir etterspurt både i sektor, forvaltning og helserelatert industri. De vil blant annet kunne fylle viktige roller i register-miljø og analyseenheter samt i kvalitets-, pasientsikkerhets-, forbed­rings- og endringsarbeid. Hvis alt klaffer vil de første studentene kunne tas opp høsten 2022.

Fotonoter:
1 https://www.dictionary.com/ browse/technology
2 https://www.ntnu.no/studier/ phmedt
(3) BMJ 2019; 365 doi  (Published16. May 2019)
(4) West J Med. 1996; 165(1-2):31-36)