OVERLEGENS Perspektivmelding

Regjeringen har lagt frem sin perspektivmelding, hvor den trekker opp ­utfordringene de nærmeste 40 årene. Det er en meget utfordrende øvelse, og den er ikke mulig uten også å skue bakover. Hvor var vi, hvor er vi, hvordan kom vi hit, og hvor skal vi? Bakgrunnen for denne artikkelen er en diskusjon i redaksjonskomitéen, hvor redaktøren og undertegnede fikk merkelappen «Gamle gubber», sikkert fortjent. Her skal jeg prøve å trekke opp perspektivene for overlegene fremover, om enn ikke 40 år.

Bakgrunn: I denne utgaven av bladet har vi artikler om overlegenes arbeidsforhold og helse, og vi har en artikkel av Legeforeningens statistikksjef ­Taraldset. Vi har mange hilsninger fra minister, president, partirepresentanter og artikkel om tillitsledelse. Vi har opp­- datert milepæler for foreningen, og jeg prøver her å se om man kan skimte en rød tråd i utviklingen og hva dette betyr for fremtiden, som er preget av langt flere leger, kjønnsbalanse i snart alle spesialitetene, kortere arbeidstid og en endret holdning til legerollen.

Legerollen, hvordan legeyrket utøves, har vært et sentralt fokus for dette bladet hele tiden. Rammebetingelsene endres, og med dem, så endrer vi hvordan vi jobber. Her kan man se på IKT-systemer. Noen av oss er så gamle at vi husker den evige jakten på papirjournalen, en ofte uorganisert ­bunke løsark, som var bortgjemt på et eller annet kontor, mens den nå bare er et par tastetrykk unna. Fremskritt, men også den faren at du som lege ser mer inn i PC-skjermen enn du snakker med pasienten. Følgene er at merkantile tjenester, et nyord for legesekretærer, er blitt borte, og legene bruker enda mer tid lenket til datamaskinen, og mindre på pasientrettet arbeid.

Legekårsundersøkelsen har fulgt en kohort leger fra 1994. I 2000 rapporterte overlegene en ukearbeidstid på 44,6, stigende til 45,2 i 2010 og 46,5 i 2019. For LIS-legene er også arbeidstiden stabilt høy, men her må man huske at alle timer på natt nå er aktive, og at det er satt av 4 timer pr uke til ­faglig fordypning. I tilsvarende undersøkelse i 2010 ­brukte overlegene 3,1 time pr uke til faglig fordypning, i fritiden.

Det er blitt langt flere kvinner også blant overlegene. Det er nå 45,7 % av Ofs medlemmer som er kvinner. I 20 av 30 hovedspesialiteter er det nå flere kvinner enn menn. Andelen ­kvinner er nær 50% i alle alders­kohortene annet enn medlemmer over 60 år. Legene har fortsatt lavt sykefravær, men det er stigende, blant både menn og kvinner. Det er viktig å se at de endringene legerollen gjennomgår nå, ikke er knyttet til mann/kvinne diskusjonen, men er allmenne trekk for hele legepopulasjonen. Legeforeningen gjennomførte tidens lengste legestreik i Spekterområdet i 2016. Dette var for å sikre rullerende tjenesteplaner, og på den måten unngå rovdrift, spesielt i ferieavviklingen. Vi ser at fastlegene har samme problematikk i forhold til sine kommuner. De har arbeidstid på over 50 timer pr uke, og så kommer legevakt i tillegg. Nå vil de ikke mer, og hele fastlegeordningen knaker i sammenføyningene. Under koronapandemien har vi sett det ­samme fra kommuneoverlegene.

Her tror jeg artikkelen vi hadde her i bladet 1-2019, «Å være lege, eller jobbe som lege» oppsummerer en trend som har utviklet seg over lang, lang tid. Ser man på «Milepæler for Norsk overlegeforening forrest i bladet, vil jeg trekke frem noen punkter. I 1990 ble delt ledelse innført, legene mistet sin enerett på å lede sykehusene. I 1992 kom overtidsbetaling, også legene var i ferd med å bli tariffstyrte arbeidstagere. Dette ble ytterligere forsterket etter 1996 oppgjøret, et grasrotopprør ledet an av Ylf. Selv om det var de yngre legene som aksjonerte, fikk dette stor betydning også for overlegene. Det ble nå for første gang opp til den enkelte lege å velge å jobbe mer enn 38 timer pr uke, før måtte man akseptere å ­jobbe så mye som arbeidsgiver for­langte, ofte langt over 50 timer pr uke, og vakt i tillegg.

Den statlige overtagelsen av sykehusene i 2002 har medført et langt større fokus på økonomistyring, aktivitet og produksjon. En samtidig innføring av NPM som styringsideologi har ­endret sykehusene til rene industrielle produksjonsbedrifter, og den faglige autonomien har jevnt og trutt blitt redusert. Det er ikke all selvbestemmelse som det er et tap at har blitt borte, pasientene er nok ofte tjent med at man følger vitenskapelig kunnskap om hvilken behandling som er best, men samtidig forsvant muligheten til å påvirke egen arbeidsdag og arbeidsoppgaver. Overgangen fra autonome kompetansemedarbeidere til tariff­regulerte arbeidstagere akselererte.

Systemeierne, dvs kommuner, helse­- foretak og departement må innstille seg på at denne utviklingen vil fortsette. Rammene rundt arbeidssituasjonen vår, med høyt produksjonspress, lite autonomi, styrkede pasientrettigheter (det er bra, misforstå ikke) og frykt for tilsynssaker gjør at samtidighetskonflikter ikke lenger kommer til å være akseptabelt. Det betyr at visitt og vakt, eller vakt og poliklinikk samtidig ikke vil være akseptabelt eller vanlig i ­fremtiden.

Den nye spesialistutdanningen for LIS vil kreve mye av overlegene, noe det ikke er tatt hensyn til ved innføringen av reformen. Fokus for LIS flyttes fra å lære ved å jobbe og på den måten få stor og variert erfaring (det var dette som var bakgrunnen for at gamle gubber påstanden nevnt øverst ble fremsatt) til å ha en planmessig og forutsigbar progresjon, mens overlegene skal stå for volumet av arbeidsinnsats. Videre krever denne reformen betydelig omfang av veiledning fra overlegenes side, og læringsmålene skal fortløpende evalueres av veiledende overlege. Dette kommer de nye generasjonene av overleger til å forlange avsatt tid til, det er ikke noe vi bare gjør innimellom. Videre er det ingen grunn til at overleger ikke skal ha avsatt tid til fortløpende faglig fordypning, utarbeiding av intern­undervisning og foredrag i sine ­arbeids- planer på samme måte som de yngre kollegaene.

Alt var ikke bedre før, og det nytter ikke fortape seg i fortidens autonome frie legerolle. Med den fulgte svært lange arbeidsuker, ikke avgrensbart totalansvar, Me Too # og engangsleger. (Per Fugelli) Statistisk Sentralbyrå har vist at det er en trend i tiden at man tar ut noe av velstandsøkningen i kortere arbeidstid og mer fritid. 33% av både mannlige og kvinnelige LIS-leger oppgir mye eller svært mye jobb-hjem-stress, dvs at de føler seg stresset i presset mellom å ivareta forpliktelser både hjemme og på jobb. Dette må vi overleger ta inn over oss, samtidig som vi må forholde oss til at også mer enn 20% av overlegene også føler på dette stresset. Det er ikke uten grunn at Legeforeningens ressurssenter på Villa Sana merker økt pågang, eller at det er etablert et behandlingstilbud for leger med rusproblemer.