Teknologien forandrer medisinen

I auditoriet på Intervensjonssenteret, sitter det to mann med store briller spent rundt hodet og gestikulerer ut i luften. Det er kardiologen Henrik Brun og hjertekirurgen Sigurd Birkeland som planlegger morgendagens hjerteoperasjon.

Barnekardiolog Henrik brun og barenhjertekirurg Sigurd Birkeland planlegger hjerteoperasjon ved hjelp av Hololens. (Foto: Mathias Lippert)

Hololensteknologien gir god detaljoppløsning som gjør planleggingen enkel. (Foto: Mathias Lippert)

Urologer og radiologer kan overvåke ablasjonen av prostata på skjermen. MRen gir god oversikt. (Foto: Karl Øyri)

Bare føttene er synlig når paisenten ligger inne i MRen i naskose og tumoren i prostata brennes bort med fokusert ultralyd gjennom urethra. (Foto: Karl Øyri)

Hjertekirurgi i hybridrom. (Foto: Karl Øyri)

Det ser komisk ut, men jeg vet at de to nå er inne i hjertet til et lite barn og ser den medfødte hjertefeilen i detalj fra innsiden. Det de har på hodet er datamaskiner som prosesserer MR bildene av det lille barnet og viser et interaktivt tredimensjonalt hologram av hjertet. Denne teknologien har utviklet seg i kjølvannet av at all bilde­informasjon er digital og at prosessorene kan behandle store datamengder på sekunder. I dag kan vi velge mellom å trykke ut de tredimensjonale bilde­volumene i plast i en 3D-printer, eller å vise anatomien i et interaktivt ­hologram.

Kontrasten er stor fra å sitte på ­røntgendemonstrasjon og se bilder på en lyskasse slik vi gjorde det da jeg startet min kirurgiske karriere på 1970 tallet. Da lærte jeg også at den viktigste forutsetningen for et godt resultat var store snitt og godt lys.

Jeg spesialiserte meg i thoraxkirurgi og det var fantastisk å kunne operere tette kransarterier med å sy en ny åre forbi forsnevringen i kransarterien. Klaffesykdommer ble behandlet med å sy inn en kunstig klaff eller ved en plastikk. De første radiologiske hjerte­intervensjonene ble introdusert på 1980-tallet, men det skulle 20 år før de fortrengte den åpne kirurgien. I 2004 ble det utført 3430 operasjoner for behandling av tette kransarterier i Norge, det var all time high. Så gikk det nedover. I 2019 ble det utført 1117 bypassoperasjoner, mens det ble utført over 12000 intervensjoner.

Fra kontoret mitt hører jeg sum­mingen fra roboten som styrer bildeforsterkeren i hybridrommet over meg.

Der setter kardiologene inn en ny ­aortaklaff på en skrøpelig eldre pasient. Etter en drøy halvtime er summingen over, det er så lang tid det tar, hvis det ikke tilstøter noe uforutsett. En slik ekspertise kommer ikke av seg selv. Bare på denne ene stuen kommer det samme teamet til å skifte mer enn 500 aortaklaffer i år. Ved å sentralisere behandlinger til sentre med et høyt volum, der samme team utfører den samme prosedyren hver dag, kan vi redusere både komplikasjonsfrekvens og behandlings- og liggetid. Utskifting av hjerteventiler ved hjelp av inter­vensjonsteknikk har hatt en enda mer dramatisk effekt på behandling av hjertesykdom i Norge. Fra de første 21 prosedyrene i 2008, ble det i 2019 utført 840 slike prosedyrer. Samme år ble det bare gjort 390 inngrep der kirurgisk utskifting av aortaklaffen var eneste prosedyre, 124 færre enn året før.

Da vi bygde de to første hybridstuene i en brakke i Oslo sentrum, var det et eksperiment. Fram til da ble kirurgiske prosedyrer gjort i operasjonsstuene, mens radiologisk veiledede prosedyrer skulle gjøres på røntgen­avdelingen. Da Stortinget i 1995 vedtok å etablere en egen avdeling med en tverrfaglig organisasjon for å drive operasjons­stuer med radiologisk utstyr, var dette helt nytt. I dag yrer ­Intervensjons­- senterets operasjonsgang av syke­pleiere, radiografer, radiologer, nevrokirurger, gastrokirurger, ortopeder og kardiologer. Alle har pasienter som skal behandles i senterets teknologitunge stuer. Fra de to stuene i parken, til åtte rom med to MR maskiner, to hybrid stuer med angiografiutstyr, to rom som kan betjenes av et bevegelig CT-gantry, et rom for endoskopiske og laparoskopiske prosedyrer og et dedikert rom for forsøksdyr er det gått 20 år.

I dag bygger alle større sykehus ­hybridrom, og den tverrfaglige organisasjonen i egne avdelinger griper om seg. Dette er en organisasjonsmodell der de ulike spesialistene deler på rommene seg imellom, det vil si at karkirurgiske, ortopediske, ØNH, ­nevrokirurgiske, og hjertekirurgiske pasienter har tilgang til den samme teknologien. Dette gir kanskje en ­pekepinn om hvordan fremtidens ­operasjonsstuer vil bli organisert.

I laparoskopirommet, lærer kirurgen Bjørn Edwin opp yngre kirurger i ­laparoskopisk fjerning av levermeta­staser. Da jeg begynte min kirurgiske karriere, var lever-metastaser en dødsdom. I dag kommer pasientene fastende om morgenen, blir operert med kikkhullsteknikk og overnatter en natt før de reiser hjem. Det er nummeret før dagkirurgi. Denne pasientvennlige logistikken er bare mulig fordi HPB teamet ved OUS behandler mange pasienter og rutinene er godt innar­beidet hos alle som er involvert i ­behandlingen, sykepleiere, leger og laboranter.

I MR-rommet utvikler vi sammen med urologisk avdeling ved Aker sykehus HIFU behandling ved Ca prostata. MR veiledet HIFU behandling innebærer at det legges en probe med ­mange ultralydhoder inn i uretra. Mens pasienten ligger inne i MRen fokuseres ultralydbølgene slik at vev kan brennes bort på en kontrollert måte, som et alternativ til robotkirurgi. På begynnelsen av 2000 tallet begynte vi å prøve ut de første operasjonsrobot­ene. Siden da er roboter blitt vanlig ved en rekke inngrep, men har hatt størst gjennombrudd for prostatakirurgien. Nå, 20 år etter, prøver vi ut teknikker som kan erstatte de store operasjonsrobotene.

Robotene i fremtiden vil ikke bare være store telemanipulatorer. Etter at såkalte pillekameraer for undersøkelse av tynntarm ble introdusert i 2001, har vi deltatt i flere internasjonale prosjekter for å automatisere analyseringen av bildene. Det er også gjort flere forsøk på å kunne styre kameraet, enten ved hjelp av eksterne magnetfelt eller ved å gi kameraet en motor for fremdrift. Utfordringen med motor er batteri­kapasitet, derfor er foreløpig utvendig styring ved hjelp av eksterne magneter det mest realistiske.

Kunstig intelligens gir nye muligheter og utfordringer

Utviklingen av navigasjonssystemer, der instrumentene markeres og følges i et sporingssystem, har vært brukt i nevrokirurgien i flere år. Navigasjon og sporing av instrumentene øker sikkerheten og presisjonen i inngrepene. Utviklingen av navigering er en forutsetning for utvikling av mer autonome roboter. Sammen med selskapet Cassination og ØNH avdelingen ved OUS har vi testet en robot som driller plass til et cochleaimplantat gjennom os mastoideus. Roboten kan etter hvert finne veien selv ved hjelp av preoperative bilder og intraoperativ CT.

Multidisiplinære team (MDT) møter for å legge et behandlingsopplegg for den enkelte pasient har eksistert i hele min karriere, men møtene eser ut. Vi får stadig mer informasjon om hver enkelt pasient som har betydning for valg av behandling. Gensekvensering gir store mengder data om hver pasient. Dersom all den detaljerte informasjonen skal bli med i vurderingen av pasienten, må sorteringen og vektingen av informasjonen automatiseres. I 2017 startet vi derfor det såkalte BIGMED prosjektet som skulle identifisere og fjerne flaskehalser for å innføre presisjonsmedisin i klinikken. Prosjektet avdekket både juridiske og teknologiske hindre som må fjernes før denne typen funksjonalitet kan bli en realitet i sykehusene. Men om noen år vil antagelig fullgenomsekvensering være en standard­prøve som tas av alle pasienter ved første kontakt med helsevesenet.

Også når det gjelder overvåkning av pasienter vil kunstig intelligens spille en rolle. I operasjons- og intensivavdelingene vil computeren kontinuerlig følge utviklingen av pasientens vitale data, den vil kunne varsle og foreslå behandling hvis noe inntreffer. Ved intervensjonssenteret har vi i noen år hatt tilgjengelig et komplett oppsett for utvikling av kunstig intelligens algoritmer som basert på overvåkningsdata kan utføre trendanalyser og varsle hvis et er en uønsket utvikling. Etter hvert vil denne funksjonen også flyttes hjem til pasienten. Det er ikke utenkelig at i løpet av det neste tiåret vil poliklinisk oppfølging kunne ­erstattes av sensorer kombinert med en chattefunksjon.

Brukt riktig, kan kunstig intelligens bidra til en tryggere og mer pasientvennlig helsetjeneste.