Dimensjonering av Nye OUS
Planene for utvikling av Oslo Universitetssykehus er omstridt av ulike grunner. Mest oppmerksomhet har kanskje vært rettet mot nedleggelsen av Ullevål og den påfølgende planlagte oppsplittingen av akutt- og beredskapsfunksjonene som i dag er samlet der. Men andre forhold kan vise seg å bli vel så problematiske. Blant de viktigste er dimensjoneringen av de planlagte sykehusene.
Av Erik Høiskar, vara FTV, Oslo universitetssykehus
Erfaringene med Helse Sør-Øst som byggherre gir grunn til bekymring. Som kjent er begge de nye sykehusene i regionen altfor små. Ahus er ikke i nærheten av å håndtere oppgavene innenfor eget opptaksområde. Egendekningen er knapt over 60 prosent, og sykehuset har om lag en milliard i gjestepasient-utgifter årlig. Sykehuset Østfold var overfylt fra første åpningsdag i 2015. Enkeltrom må anvendes som dobbeltrom, og sykehuset planlegger både utbygging av akuttmottak og sengefløy med 90 flere senger.
Oslo Universitetssykehus skal de nærmeste årene håndtere en betydelig oppgave vekst som følger av flere og eldre innbyggere. I tillegg planlegges det tilbakeføring av bydeler fra Groruddalen og tilbakeføring av Sagene bydel fra Lovisenberg sykehus. Totalt dreier dette seg om et opptaksområde på 150 000 innbyggere. Hvorvidt de absolutte sengetallene innenfor psykisk helse og somatikk endres er altså ikke et egnet utgangspunkt for å vurdere om kapasiteten vil være tilstrekkelig. En må i stedet dykke inn i framskrivninger og beregninger av veksten i behovet for å finne ut hvilke forutsetninger som er lagt til grunn.
Her møter vi på den nasjonale framskrivningsmodellen. Denne legger til grunn ulike «endringsfaktorer» som medfører et fratrekk i sengetallet på mellom 20 og 30 prosent av det behovet som beregnes. Om dette lar seg realisere på noen god måte kan vi jo lure på. Erfaringene fra Ahus, og Norges mest digitaliserte sykehus i Østfold gir ikke grunn til udelt optimisme. At kommunene skal ta over en betydelig større del av byrden er det også grunn til å være skeptisk til. Med eldrebølgen vil belastningen på den kommunale helsetjenesten uansett øke drastisk.
Tabellen over illustrerer «beregningene» frem til 2035 for oppholdsdøgn innen psykisk helse og avhengighet [PHV], og som danner grunnlaget for antall senger i voksenpsykiatrien i nye OUS. Grunnet befolkningsvekst og sykelighet øker behovet for psykiatriske døgnplasser med 40%. «Endringer», blant annet gjennom overføring til kommunen, gjør at HSØ mener det er behov for færre senger i 2035 enn vi har i dag.
Men den nasjonale framskrivningsmodellen er ikke den eneste svakheten med prioriteringene gjort i OUS. Det er gjort andre valg forut for framskrivningene som i betydelig grad påvirker dimensjoneringen.
Aktiviteten som i dag er lokalisert til Rikshospitalet er unntatt fra framskrivningene. Det forutsettes at denne virksomheten skal håndteres innenfor det samme arealet som de i dag har til rådighet. I perioden ventes det imidlertid en betydelig behovs-vekst på i størrelsesorden 30 prosent. At dette skal kunne håndteres innenfor dagens bygninger på Gaustad – som ikke har vært utvidet siden åpning i 2000 – fremstår som usannsynlig.
En betydelig del av lokalsykehusaktiviteten som i dag håndteres ved Ullevål forutsettes flyttet til de private ideelle sykehusene. Av om lag 160 000 episoder i 2035 flyttes ca 60 000 til Rikshospitalet. De øvrige 100 000 forutsettes overført til Lovisenberg og Diakonhjemmet, noe som gir en betydelig vekst i kirurgisk aktivitet for disse sykehusene. Det legges til grunn at disse sykehusene skal ha 100 prosent egendekning innen- for egne fagområder. Dette er en forutsetning som det ikke kan være noen realisme i. Ingen av sykehusene i Helse Sør-Øst kan framvise en egendekning i denne størrelsesorden, og det ville da heller ikke være ønskelig. Det mest outrerte eksempelet er kanskje intensiv. HSØ sine planer for nye OUS forutsetter at både Diakonhjemmet og Lovisenberg skal etablere svære intensivavsnitt med 18 plasser hvert sted. For Lovisenberg en formidabel økning fra dagens to plasser.
Flere andre forhold rundt planer og dimensjoneringen av Nye OUS kunne vært trukket fram, blant disse antallet arbeidsplasser det planlegges med. Planene for nye Aker gir særlig grunn til bekymring. Innenfor radiologi er det planlagt med 20 arbeidsstasjoner totalt. Bare en enkelt av seksjonene teller flere radiologer. Antallet er i størrelsesorden 1/3 av behovet. Totalt planlegges det med en betydelig reduksjon i antall stasjoner for radiologer i nye OUS sett opp mot hva vi har i dag, til tross for en voldsom vekst i aktivitet og undersøkelser innen radiologi. Også andre funksjoner og areal er av betydning, som areal for klinisk forskning.
I sykehuset som i dag produserer mer enn halvdelen av landets kliniske forskning er det knapt avsatt areal til denne aktiviteten. Arealer avsatt til kontorer er svært lavt, hvor en tenker seg mobile løsninger og «kontoret i lomma». Vanskelige og taushetsbelagte samtaler må tas i en «bås».
Som vi ser er det gjort en rekke valg – også ut over bruk av den nasjonale framskrivningsmodellen – som vil ha avgjørende betydning for om sykehusene har tilstrekkelig kapasitet og vil settes i stand til å levere helsetjenestene befolkningen vil ha behov for. Vi som tillitsvalgte forsøker å følge med på hvilke valg som gjøres, men det er vanskelig å få innsyn i og oversikt over planene som legges. Å finne fram til framskrivningsgrunnlaget og valgene som er gjort i forkant av selve framskrivningene har båret preg av et grave- arbeid. Framskrivningsrapportene er utarbeidet av enkelt ansatte i Sykehusbygg. Rapportene har etter det vi kjenner til ikke vært behandlet verken i sykehusets styre eller Helse Sør-Øst sitt styre, annet enn som et ikke trykket vedlegg langt nede i en styresak. Verken Oslo kommune eller de private ideelle sykehusene har blitt informert om de betydelige volumene med pasientbehandling de forutsettes å skulle ta over fra Oslo Universitetssykehus i årene som kommer. Kvalitetssikringen av dimensjoneringen og tilhørende risikoanalyse er fraværende. En må konkludere med at HSØ igjen risikerer å bygge nye sykehus med for liten kapasitet. Grunnet Oslo sin størrelse og OUS sitt ansvarsområde er underdimensjoneringen i dette tilfelle av en helt anen skala enn i Østfold og Akershus. Det er heller ingen andre sykehus bak OUS som kan ta over pasientene, et perspektiv som også burde bekymre ledelse i HSØ.