Fra god rekruttering til alvorlig svikt

– utfordringer i psykiatrien

Utfordringsbildet

Rapporten «Legebarometeret» fra Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) fant at 85 % av helseforetakene hadde rekrutteringsutfordringer i psykiatrien i 2020 [1]. Riksrevisjonen slo i 2021 fast at «den gylne regel» som skulle sikre lik vekst i psykiatri og somatikk, ikke blir fulgt, og at dette delvis kan forklares med at helseforetakene har mange ubesatte psykiaterstillinger [2]. Siden mange psykiatriske enheter har bare én psykiater og fagmiljøene er små, blir de ekstra sårbare for svikt i rekruttering. Det kommer også rapporter fra flere helseforetak om at psykiater­stillinger blir omgjort til stillinger for andre profesjoner etter at de har vært ubesatt over tid.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en kraftig vekst i antall psykiatere fra 2007 til 2017, fra 0,17 til 0,24 årsverk per 1000 innbyggere, men veksten stoppet opp etter 2017 og i 2020 var det en nedgang i antall årsverk per 1000 innbyggere [3]. En av forklaringene kan være at antall nye norske spesialistgodkjenninger i psykiatri har falt betydelig, fra et gjennomsnitt på 85 nye godkjenninger i årene 2014-2018 til 57 de siste tre årene [4]. Færre nye norske godkjenninger ser ikke ut til å bli kompensert av konverteringer av spesialistgodkjenninger fra utlandet, da dette antallet har ligget nokså stabilt på rundt 20 per år de siste årene [4]. Vi vet ikke hvorfor færre norske leger har blitt spesialister i psykiatri de siste årene. Den samme tendensen kan ikke sees for de fleste andre spesialiteter, og kan dermed ikke forklares av forsinkelser pga. pandemien eller ny utdanningsordning for leger i spesialisering (LIS). En mulighet kan være at flere LIS slutter før de er ferdige spesialister.

Hvor trykker skoen?

Npf har gjennomført to medlems­undersøkelser, i 2020 og i 2021, som gir et godt bilde på hvor skoen trykker. For det første er nærmere 7 av 10 psykiatere tilfredse med jobben sin. Våre medlemmer opplever at tilfredshet i stor grad henger sammen med muligheten for å ha et kollegialt felleskap og diskutere med en erfaren kollega. De fleste trives selv med stor arbeidsmengde av egne pasienter når arbeidsoppgavene er tydelige. Mer utfordrende er det at psykiatere forventes å skrive ut medikamenter og vurdere somatisk status til andre behandleres pasienter, som de selv får kun sporadisk kjennskap til. Jo flere pasienter psykiaterne har medansvar for, jo mindre fornøyde er de på jobb. Videre har det vært en betydelig byråkratisering av psykiaterrollen gjennom endringer av Psykisk helsevernloven og innføring av pakkeforløp. I følge våre undersøkelser ­rapporterer psykiatere at de bruker mer enn halvparten av tiden til papirarbeid, møter o.l., og at de har fått mindre tid til pasientkontakt selv fra 2020 til 2021. Vi ser også at mindre tid til pasientene gir mindre fornøyde psykiatere. Psykiatere skal også forvalte bruk av tvang i psykisk helsevern, og det siste årets alvorlige hendelser og mediedebatt har vist oss hvor vanskelig det kan være å gjøre disse vurderingene. Psykiatere opplever stadig at de står i en skvis mellom for lite og for mye bruk av tvang, og raskt får medias søkelys når noe går galt.

Hva nå?

Vi tror at fokus må være på faglig kvalitet og utvikling for å bygge gode og attraktive lokale fagmiljøer. Her kan fagmiljøene bidra selv, ved f. eks. å styrke internundervisning og faglige møter. Digitale verktøy kan bidra til å samle spredte fagmiljø både innad i helseforetakene og på nasjonalt nivå. Ett viktig tiltak er å opprette flere spesialiserings- og LIS1-stillinger i psykiatri. Psykiatriske fag har relativt liten plass på medisinstudiet, og rekrutterende tiltak bør inn tidlig, rettet mot medisinstudenter og LIS1. Et spesialiseringsløp i psykiatri tar minst 5 år. Derfor er det like viktig å beholde de spesialistene vi utdanner. Dette oppnår vi ved at ferske LIS møter et positivt og faglig stimulerende miljø med en faglig kompetent og tilstedeværende ledelse, et tilstrekkelig antall spesialister, rom for faglig fordypning, og en tydelig rollefordeling. Det er nødvendig å se på organisering av ­enhetene i psykisk helsevern, og om større enheter og flere spesialister per enhet kan være et virkemiddel for å sikre mer robuste fagmiljøer. Det er heller ingen tvil om at vilkår som f. eks. lønn og fleksibilitet i arbeidshverdagen er viktige for legers valg av arbeidsplass. Våre medlemmer ønsker også rammer som sikrer mulighet for etterutdanning, faglig fordypning og forsk­ning, at det ansettes vikarer ved langvarig fravær, og gode digitale verktøy og støttepersonell som gjør at mest mulig tid kan brukes på pasientene. Å gjøre lederstillinger mer attraktive for psykiatere, slik at flere velger å bli ledere enn i dag, kan styrke faglig identitet på arbeidsplassene.

Hvorfor velge psykiatrien som fag? For forfatterne har valget vært knyttet til muligheten for å bli kjent med menneskene vi møter på en annen måte enn i somatikken, og å kunne se hele pasientens liv i sammenheng: barndom, oppvekst, relasjoner og her og nå. Også viktig er det samfunnsfaglige perspektivet på psykisk helse og muligheten for å jobbe med en marginalisert gruppe mennesker og bidra til et bedre liv for de som trenger det mest. Ikke minst er det et fag der mye fortsatt er uutforsket, med spennende muligheter for forskning og ny forståelse av mennesket, sykdom og tilfriskning.

Vi håper på en reell politisk satsing på psykisk helsevern i pandemiens kjølvann. I tillegg må vi og våre kolleger klare å engasjere unge leger til å velge denne faglig spennende og ut­fordrende spesialiteten.