Gastroenterologisk kirurgi

rekrutteringsutfordringer for et fag i endring

Spesialiteten gastroenterologisk kirurgi er en av de bredeste kirurgiske ­spesialitetene. Fagområdet er komplekst både i forhold til operativ virksomhet, men også når det gjelder andre sykdommer og problemstillinger som håndteres ved de gastrokirurgiske avdelingene.

Av Håvard Luong Thorsen, leder i NFGK og overlege/spesialist i gastroenterologisk kirurgi, Haugesund Sjukehus

Tilstandene spenner fra de mest alminnelige problemstillingene som behandles i stort volum ved de aller fleste gastrokirurgiske avdelinger til problemstillinger som krever høyspesialisert behandling. Mange av de mere høyspesialiserte inngrepene ut­redes og behandles kun ved univer­sitetssykehusene. Spesialiteten skal danne basis for den kompetansen det er behov for ved alt fra de minste ­kirurgiske avdelingene til avdelingene ved universitetssykehusene. Naturlig nok byr det på utfordringer som også preger rekrutteringen. Dystre spå­dommer har ikke alltid vist seg å slå til, og bildet ser annerledes ut i dag enn det mange av oss trodde for bare 10-15 år siden.

Et fag i endring

Gastroenterologisk kirurgi er et fag som er i konstant utvikling og endring. I løpet av de siste tiårene har blant annet overgangen til minimal invasiv kirurgi (laparoskopisk og robotassistert kirurgi) radikalt endret den praktiske delen av faget. Selve spesialiststrukturen er også under utvikling med endringer i forhold til hvilke krav og forventninger det stilles til fremtidige spesialister i gastroenterologisk kirurgi. Disse forholdene er noen av mange faktorer som påvirker rekrutteringen. Det foreligger en del studier som ser på faktorer som er avgjørende for rekrutteringen, men det er behov for mere kunnskap om hva yngre kolleger vektlegger mest ved valg av spesialisering. Denne artikkelen baserer seg ikke på evidensbasert forskning, men i stor grad på tilbakemeldinger vi får inn fra leger ved gastrokirurgiske avdelinger rundt omkring i landet, noe som er beheftet med en viss bias. Like fullt er det vesentlige innspill å ta med i debatten.

Utdanningsrapporten fra 2007

Legeforeningens rapport om spesialistutdanning av leger fra 2007 stipulerte behovet for fremtidige spesialister frem til 2017 (1). For gastroenterologisk kirurgi ble det anslått en etterspørselsvekst på 48,1 %. Den faktiske økningen var på 50,3 %. Rapporten traff med andre ord ganske godt. Etter prognoseperioden, dvs. 2017- 2021, har veksten imidlertid vært litt svakere, med 10,1 %. Skal man bedømme ut ifra tilbakemeldinger fra ulike gastrokirurgiske avdelinger kan det allikevel virke som om det fortsatt er et behov for flere spesialister for å dekke alle de oppgavene som blir pålagt avdelingene.

Kravet til effektivisering fremstår som et paradoks i det moderne helsevesen. Både med hensyn til driften og spesialistutdanningen stilles det krav til effektivisering. Samtidig stilles det krav til stor ressursinnsats i forhold til spesialistutdanningen for å sikre faglig kompetente spesialister i fremtiden. Det oppleves ofte som motstridende krav, der krav til effektiv drift fra et faglig ståsted vektlegges for tungt. Allerede tilbake i 2007 ble det presisert i rapporten om spesialistutdanning av leger at det var på høy tid å tillegge fagutvikling og kompetanseutvikling like stor vekt som økonomi og produksjon. Det ble påpekt at dette krever ressurser som burde fremgå av budsjettene.(1) Hvorvidt man har kommet nærmere denne målsetningen i 2022 er diskutabelt. Det er også et behov for økt forskningsaktivitet innen det gastrokirurgiske fagfeltet. Skal det være mulig må det legges til rette for det, og det må oppnås aksept for at dette må prioritereres også i forhold til tildelte ressurser.

Utdanning er ressurskrevende

Utdanning av kirurgiske spesialister er utfordrende og ressurskrevende. I en travel arbeidshverdag der arbeidsmengde ikke alltid samsvarer med tildelte ressurser er utdanning dessverre en av oppgavene som tilsynelat­ende ofte blir nedprioritert. Dersom situasjonen skal endre seg er det behov for at man innser at utdanning av neste generasjon spesialister løftes frem og prioriteres. Ved flere avdelinger opp­lever man en situasjon der det er ­vanskelig å sette av tid til faglig for­dypning, strukturert veiledning og andre utdanningsaktiviteter. Produksjonspress trumfer i varierende grad utdanning. På sikt er det god grunn til å anta at dette blir en negativ spiral. På den ene siden går det ut over kvaliteten på utdanningen vi tilbyr. Samtidig er det en av faktorene som medfører at flere LIS faller fra. Klare tall på hvor mange som avbryter spesialiseringen og hvilke begrunnelser de har er vanskelig å komme opp med. Det er absolutt et emne det hadde vært behov for å kartlegge bedre og som sannsynligvis kunne hjulpet oss i forhold til hvordan vi skal sikre en god rekruttering. For en spesialitet som gastroenterologisk kirurgi er det naturlig at en del kandidater finner ut at det ikke er en spesialitet som passer dem. Dette gjelder nok de fleste spesialitetene, men kanskje især kirurgiske spesialiteter. Når man diskuterer problemene rundt spesialistutdanning med kollegaer fra ulike sykehus sitter man igjen med et klart inntrykk av at det ikke mangler på vilje og interesse for å styrke ut­danningen.

Ny spesialiststruktur

I forbindelse med endringen av spes­ialiststrukturen har det i perioder helt klart hersket en del bekymring i forhold til hvordan fremtidsutsiktene for faget ville se ut og hvordan dette ville påvirke rekrutteringen av fremtidige spesialister. Frustrasjonsnivået og usikkerheten blant leger i spesialisering har til tider vært høyt. En lang periode der det har vært uklart hvordan utdanningsforløpet skal se ut, hva det skal romme, hvilke kurs man skal gjennom osv har nok dempet motivasjonen hos flere. I perioder har flere spesialister gått av med pensjon enn antallet nye spesialister man har klart å produsere. (1) Generell kirurgi er en av spesialitetene som har hatt den mest negative fremskrivingen av antall spesialister. Nedgangen i antall spesialister innen generell kirurgi har direkte konsekvenser for gastrokirurgenes arbeidshverdag ettersom en stor andel av de generell kirurgiske oppgavene overføres til de gastrokirurgiske avdelingene. Manglende rekruttering har ikke vært en unik situasjon for Norge og gjelder heller ikke utelukkende gastroenterologisk kirurgi. I flere vestlige land har man sett en svakere rekruttering til kirurgiske fag. Især har dette rammet de store kirurgiske spesialitet­ene som gastroenterologisk kirurgi og generell kirurgi. (4, 5) Det har tradisjonelt vært en betydelig import av spesialister til Norge. Primært fra andre Europeiske land. Med en økende etterspørsel etter spesialister i de samme landene kan man ikke ­basere seg på dette i fremtiden. Det er flere teorier om hvorfor det har blitt slik og hvordan man kan snu denne utviklingen. Årsakene er nok sammensatte. Rekrutteringsutfordring­ene handler heller ikke utelukkende om å produsere nok spesialister. Vel så viktig er det at man sikrer at det produseres spesialister som har den nødvendige kompetansen. Det dreier seg ikke utelukkende om operativ kompetanse, men ikke minst at man sikrer tilstrekkelig teoretisk kunnskap og klinisk erfaringsgrunnlag. Spørsmålet som vi må stille oss som gastrokirurger er hvordan vi skal sikre at fremtidige leger velger å spesialisere seg innen gastroenterologisk kirurgi. Og enda viktigere, hvordan skal vi sikre at våre fremtidige spesialister får den kompetansen og de ferdighetene som faget krever? Etter avvikling av generell kirurgi, er kompetansekravene blitt såpass omfattende at det vil kreve en uforholdsmessig lang spesialiseringstid sammenlignet med andre kirurgiske spesialiteter. Samtidig ville belønningen i den andre enden være ansvaret for store deler av de akutte kirurgiske tilstandene og en høy vaktbelastning. Med andre ord ikke de aller beste ­argumentene for rekruttering.

Nye generasjoner velger anderledes

Preferansene som avgjør valg av spesialitet endrer seg opp gjennom studiet og i årene etter. Undersøkelser har tidligere vist at preferansene til en viss grad også varierer mellom ­kjønnene.(2) Endringene er mest på­fallende for de kirurgiske fagene. ­Hensynet til familie og fritid påvirker valg av spesialitet. (2) Dette gjelder ikke kun for kvinnene men er en mere ­generell trend. Medisinsk utfordrende arbeid, prestisje og karrieremuligheter er motivasjonsfaktorer som konkurrerer med familiehensyn og arbeidsbeting­elser. Hvordan man vekter disse faktor­- ene påvirker valg av spesialitet, og den kirurgiske spesialiseringen og rekrutteringen til faget må ta høyde for det. Kvinneandelen på medisinstudiet utgjør ca 70%. Det kan ikke utelukkes at kvinnelige leger har andre preferanser enn de mannlige, og at dette vil påvirke valg av spesialitet. Spørsmålet blir om man skal akseptere at det bare er sånn, eller om man snarere må ta hensyn til det i forhold til hvordan spesialiteten og arbeidsbetingelsene utvikles. Etter flere runder med omkamp ble behovet for generell kirurgisk vaktkompetanse og behovet for å gjenopplive generell kirurgi anerkjent. Fortsatt hersker det en del usikkerhet i forhold til hva den nye spesialiteten i generell kirurgi skal romme, og hvilke ansvarsområder som skal ligge under generell kirurgi. Det er nok ikke til å komme utenom at gastrokirurgene kommer til å ha et stort ansvar for den akutt kirurgiske beredskapen rundt omkring på norske sykehus. Man må derfor også forvente at behovet for spesialister innen gastroenterologisk kirurgi vil øke i årene fremover.

Volum og kompetanse

Gastroenterologisk kirurgi er et ­fagfelt der det på lik linje med andre kirurgiske fag stilles store krav til ­praktiske kirurg­iske ferdigheter. På den ene siden er det for en del av sykehusene en utfordring å rekruttere tilstrekkelig antall spesialister. Det som nok er en større utfordring er å sikre at de som ønsker å utdanne seg innen faget får god nok mulighet til å tilegne seg de nødvendige praktiske ferdighetene. Det er også et stort behov for å sikre at ferdige spesialister får tilstrekkelig god mulighet til å videre­utvikle og opprettholde de samme ferdighetene. Sett fra et faglig ståsted er det viktigere å sikre rekruttering av kompetente spesialister enn å bare sikre at alle stillinger er dekket. Et hode er ikke et hode, og en gastrokirurg er ikke en gastrokirurg. Både den ­praktiske og teoretiske delen av faget krever erfaring og mengde­trening over tid. Mangel på talent er ikke det store problemet. Snarere dreier det seg om å få tak i de rette talentene, klare å beholde de og sikre at de får mulighet til å utvikle seg. Dette blir spesielt utfordrende for en spesialitet med et så stort spenn fra enkle og hverdagslige til høyspesialiserte prosedyrer og ­problemstillinger. Det stilles også svært ulike krav til hvilken type ­kompe­- tanse det er behov for ved de enkelte sykehusene.

Kamp om inngrepene

Tilgangen til gode læringsarenaer har ikke økt i takt med det økende behovet for spesialister for å dekke alle arbeidsoppgavene både i daglig drift og i forhold til vaktberedskap. Den operative virksomheten har utviklet seg i en retning som medfører at tilgangen på egnede læringsinngrep ikke står i samsvar med antallet leger i spesialisering. ­Prosedyr­ene har blitt mere kompliserte, lærings­kurvene lengre og kvalitets­kravene er økende. Kort oppsummert er det flere leger som kjemper om tilgang til de samme inngrepene. Forholdene varierer fra sykehus til sykehus, men flere steder rapporteres det fra LIS om manglende tilgang til operasjonstrening. Rapport­ene er subjektive, men like fullt gir de en indikasjon på at man har en utfordring.

Ikke operative oppgaver øker

Behovet for et stort antall spesialister og leger i spesialisering for å dekke alle arbeidsoppgavene står med andre ord i konflikt med tilgangen til operasjonserfaring. Dette gjelder både under spesialiseringen men også i tiden etter at man har blitt godkjent spesialist. Ferdig spesialist er ikke synonymt med ferdig utlært. Det er hele tiden behov for videreutvikling. Leder i Svensk Kirurgisk Forening Linus Axelsson påpeker i en artikkel i det svenske tidsskriftet Sjukhusläkaren at flere og flere ansettes for å utføre oppgaver som ikke ligger under kirurgenes opprinnelige oppdrag.(3) Axelsson påpeker at den enkelte kirurg opererer stadig mindre som en følge av at det utdannes for mange kirurger for å dekke alle de ikke-operative oppgavene. Det er et paradoks at det er et stadig økende behov for kirurgiske spesialister uten at antallet operasjoner har økt tilsvar­ende. Forholdene i Norge og Sverige er ikke helt identiske. Like fullt er det et problem som man også ser i Norge. Problemstillingen er kompleks og det er vanskelig å se for seg en løsning som ikke medfører en total omlegging av strukturen i helsevesenet. Hvorvidt en slik omlegging i det hele tatt er mulig å se for seg er nok også tvilsomt. Det tvinger seg dermed frem et behov for nytenkning og endring i forhold til hvordan man driver opplæring og hvordan man sikrer at kompetansen opprettholdes.

Simulering og ferdighetslaboratorier

Simulering er et eksempel på hvordan man ser for seg at man kan tilegne seg kirurgiske ferdigheter utenfor operasjonsstuen. Nytteverdien av virtuell ferdighetstrening med simulatorer og modeller er best dokumentert med hensyn til opplæring i tekniske og manuelle ferdigheter. Kirurgiske ferdigheter innøvd i ferdighetslaboratorium eller simulatortrening kan ­trolig overføres til klinisk praksis, men dokumentasjon er fortsatt begrenset. Det har blitt utviklet gode redskaper og metoder som er velegnet for å trene på kirurgiske ferdigheter og prosedyrer. Et godt eksempel er laparaskopisk suturering på ulike simulatorer. Dette er en av flere ferdigheter som med stor fordel kan innlæres og perfeksjoneres utenfor operasjonssalen. Simuleringen erstatter ikke trening under reelle operasjoner, men det antas å forkorte læringskurven betydelig og tjener som et verdifullt supplement. Tilgangen på mengdetrening er en av utfordringene med begrenset operasjonstid. Til en viss grad er det mulig å kompensere for dette med trening på simulator. Simulatorer har blitt stadig bedre, og kravene til simulering ligger nå også inne i det nye spesialiseringsforløpet. Foreløpig er nok dessverre tilgangen til ulike simuleringsverktøy variabel og ikke tilstrekkelig god rundt på norske sykehus. Utstyret er kostbart og det stilles også krav til at det settes av plass til å etablere gode betingelser for simulering. Avdelingene må også anerkjenne behovet og legge til rette for ulike simuleringsaktiviteter i arbeidstiden. Dessverre er oppfatningen at det ofte nedprioriteres til fordel for produksjon og andre arbeidsoppgaver. Fordelene ved simulering er mange, og gastrokirurgene som faggruppe kan ikke akseptere at det blir en nedprioritert post på budsjettet. Dersom man utnytter potensialet fullt ut og er villig til å prioritere gode simuleringsverktøy og fasiliteter er det god grunn til å hevde at det er en av de måtene vi kan høyne kvaliteten på den kirurgiske opplæringen og redusere tiden det tar å produsere en kompetent spesialist. (6) Man kommer ikke utenom at det alltid vil være behov for erfaring. ­Erfaring som kun kan oppnås gjennom klinisk aktivitet. Moderne kirurgisk opplæring kan nok gjøre det lettere å oppnå den samme kompetanse på kortere tid. Like fullt vil det være behov for kloke hoder som har vært ute en vinternatt før og som har en «bag of tricks» for de situasjonene som stand­ardisert opplæring ikke kan forberede oss på. Det er heller ikke til å komme utenom at store deler av de kirurgiske ­f­erdighetene må tilegnes under reelle operasjoner. Praktisk simulering, ­teoretisk opplæring, studering av ­operasjonsvideoer og lignende vil aldri fullt ut erstatte selve operasjonen som læringsarena. Snarere må det ses på som et supplement til tradisjonell kirurgisk opplæring. Det er en utfordring å sikre at leger i spesialisering innen gastroenterologisk kirurgi får tilstrekkelig tilgang til operasjonstid og annen klinisk virksomhet under kyndig supervisjon.

Vite når man skal operere, eller ikke

De praktiske ferdighetene er bare en liten del av det som må læres innen et kirurgisk fag. Det som ofte er langt mere krevende er å tilegne seg nød­vendig kompetanse for å ta alle de beslutningen og vurderingene som må tas før, under og etter selve inngrepet. Satt på spissen er det «enkelt» å lære seg å operere. Det er langt mere krev­ende å lære seg når man skal operere, og å velge en optimal strategi. Det er behov for nytenkning også i forhold til hvordan man skal få mest mulig og best mulig læringsutbytte ut av de enkelte inngrepene. Det at en LIS ikke er klar for å utføre en prosedyre betyr ikke nødvendigvis at samme LIS ikke kan gjøre deler av inngrepet. Det betyr heller ikke at passiv deltagelse/observering ikke medfører et læringsutbytte. Samtidig er det vesentlig at operasjoner i større gard må ses på som et lagarbeid der det ikke bare er hoved-operatør som får utbytte. I forbindelse med nettopp det å sikre best mulig utbytte av det enkelte inngrep er LapcoNor et godt eksempel på hvordan man prøver å sikre dette i forbindelse med standardisert opp­læring innen laparaskopisk kolorektal kirurgi. Lapco TT kurs (Train the ­Trainer) er interaktive instruktørkurs i laparoskopisk kolorektal kirurgi med spesifikke pedagogiske målsetninger. (7)

Mester-svenn

Opplæring etter mester-svenn ­metoden og «see one, do one, teach one» prinsippet er nok ikke tilstrekkelig innen moderne kirurgi og innenfor de rammene opplæringen må gjennomføres. Derimot er mester-svenn læring særlig nødvendig for videre­utdanning av spesialister for å kunne håndtere og behandle komplekse ­kirurgiske problemstillinger og ­komplikasjoner.

Sykehusstruktur

Som tidligere nevnt er gastroente­ro- logisk kirurgi et fagfelt som er i ­stadig endring. Det samme gjelder sykehusstrukturen og de rammene og forutsetningene man må jobbe innenfor. I forhold til rekruttering til faget er det forhold som påvirker hvordan man rekrutterer og hvor utfordrende det kan være. Det er ikke til å komme utenom at geografiske faktorer og sykehusstruktur også er avgjørende. Norge er et langstrakt land der det vil være varierende utfordringer i de ulike delene av landet. Små og mellomstore sykehus, spesielt i områder med mere spredt populasjon vil oppleve andre utfordringer enn man opplever i om­råder med større befolkningstetthet.

Funksjonsfordeling

Befolkningsgrunnlag, funksjonsfor­deling og sentraliseringsprosesser påvirker rekrutteringsmulighetene for de enkelte sykehusene. Det er ikke til å komme utenom at de fleste gastro­kirurger ønsker faglig utfordrende arbeidsoppgaver, og muligheten til både å utvikle og opprettholde sin kompetanse. Dette fremkommer blant annet i undersøkelsene som har sett på hvilke faktorer som styrer valg av spesialitet.(2,5) Funksjonsfordeling og sentraliseringsprosesser har for en del av de mindre sykehusene medført at nettopp rekruttering blir utfordrende. For det gastrokirurgiske feltet er det først og fremst kreftkirurgien som har blitt sentralisert og samlet på større enheter. Den faglige begrunnelsen og hvorvidt det har vært en nødvendig prosess for å heve kvaliteten skal ikke debatteres her. Men det å miste spesielt colon cancer kirurgien er nok av ves­entlig betydning for hvor attraktiv den enkelte avdeling er i forhold til rekruttering. Det har også sekundære følger for den kirurgiske beredskapen ved de samme avdelingene pga redusert mulighet til å opprettholde operativ kompetanse. Det er derfor ikke urimelig at det oppstår et krav om at det dokumenteres at kvaliteten av behandlingen blir bedre ved økt grad av sentralisering. For flere av de mindre sykehusene kan nok frykten for økt grad av sentralisering og tap av funksjoner i seg selv være en utfordring. Flere av de mindre sykehusene har funnet nisjer der de har spesialiserte seg og oppnådd gode resultater. Ett eksempel på dette er Voss sjukehus og bariatrisk kirurgi. Nisjer erstatter nok ikke fullt ut tapet av en del inngrep, men det har sannsynligvis bidratt til å styrke rekrutteringen til sykehuset.

Små sykehus rekrutterer

Det finnes eksempler på små sykehus med begrenset nedslagsfelt som har klart å sikre en god rekruttering av kompetente spesialister på tross av utfordringer. Rent geografiske forhold preger også tilgangen på nye spesialister og muligheten for å holde på dem. Det dreier seg blant annet om jobbmuligheter for ektefeller/partnere. Mindre plasser har mye å by på, og det er helt klart også store fordeler ved å slå seg ned der. Utfordringen er ofte å reklamere for de fordelene det er ved å bo og jobbe der, og å klare å selge inn bud­- skapet Det å flytte til en ny plass er i seg selv et stort valg å ta, og spesielt for de som er i en familiesituasjon kan det være krevende og utfordrende. Rekruttering til mindre sykehus vil derfor ofte basere seg på at man tiltrekker seg arbeidskraft med en viss lokal tilhørighet. Det gjør seg nok også gjeldende for de mellomstore og større sykehus­ene, men i større grad for de mindre. Det er like fullt gledelig å se gode eksempler på mindre sykehus som har lyktes med dette. Volda Sjukehus som ligger sentralt til i Sunnmørsalpene er et godt eksempel. Man har her lyktes i å bygge opp et faglig dyktig kollegium med unge og engasjerte spesialister. Det krever en dedikert holdning til rekruttering, engasjement for faget og stedet, og at man jobber målrettet over tid.

Sentralisering kontra akuttberedskap

Debatten rundt sentralisering og funksjonsfordeling er kompleks. Det er heller ikke intensjonen å føre den her. Men det er helt klart en faktor som det må tas høyde for når det dreier seg om rekruttering for å sikre akuttbered­skapen ved norske sykehus. Sentrali­sering av elektiv kirurgi kan gi utfordringer i forhold til opprettholdelse av kirurgisk aktivitet som er relevant for det kirurgisk vaktarbeidet. Spesielt gjelder dette elektiv kreftkirurgi som utgjør hovedvolumet av elektive tarmreseksjoner. Sett fra de små sykehusenes perspektiv blir det fort en debatt om funksjonsflytting snarere enn funksjonsfordeling. Gastrokirurgien er tett knyttet opp mot akutt kirurgisk beredskap. Det er derfor vesentlig at man også sikrer rekrutteringen av kompetente spesialister til de mindre sykehusene. Det oppnår man ikke uten at disse sykehusene samtidig kan tilby faglig utviklende og interessante oppgaver.

Universitetssykehus

Gastrokirurgiske avdelinger ved universitetssykehusene opplever nok litt andre utfordringer knyttet til rekruttering og utdanning av frem­tidens spesialister. Det er et stort ­behov for et høyt antall spesialister og LIS for å dekke omfattende arbeidsoppgaver og ikke minst sikre vaktfunksjonene. Forskningsaktivitet er en av oppgavene som også naturlig nok prioriteres høyere ved disse avdelingene. Behovet for antall leger oppleves å stå i konflikt med tilgangen til operasjonstid. På den ene siden har antallet spesialister som ønsker å bo i sentrale strøk og jobbe ved universitetssykehusene tradisjonelt vært bedre enn i mere perifere deler av landet. Ved flere av avdelingen har man sett en betydelig økning i antall stillinger både når det gjelder LIS og overleger. Like fullt er det et problem hvis disse avdelingene ikke får et rammeverk som gjør det mulig å sikre at kompetansen opprettholdes også i fremtiden. Tilgangen til operasjonstid har ikke økt tilsvarende økningen i antall leger. Det er derfor utfordrende å sikre en adekvat kirurgisk opplæring til alle kandidatene. Hvis det i det hele tatt er mulig. Kampen om operasjonstid, og ikke minst kampen om det som opp­fattes som faglig utfordrende inngrep forflyttes opp til overlegenivå. Dette kan fort føre til et ønske om økt grad av sentralisering av de samme inngrepene som de mindre sykehusene kjemper for å beholde. Utfordringene i forhold til rekruttering til spesialiteten er mange og varierer fra sykehus til sykehus. Arbeidstider og vaktbelastning spiller en vesentlig rolle. Hvilke verdier dagens medisinstudenter og yngre leger vektlegger høyest er avgjørende. Det overordnede spørsmålet er hvordan vi sørger for å gjøre spesialiteten attraktiv slik at vi tiltrekker oss utdanningskandidater også i tiden fremover. Minst like viktig er det at vi klarer å utdanne kompetente spesialister og deretter beholde de i faget. Det er lett å fokusere på utfordr­ingene og glemme argumentene for å velge nettopp gastroenterologisk kirurgi som spesialitet. Faget har fantastisk mye å tilby. Mulighetene for en variert arbeidshverdag med en blanding av interessante medisinske problemstillinger kombinert med praktiske prosedyrer og operasjoner burde være tiltrekkende. Bredden i faget er noe av det som gjør at man aldri blir utlært og ferdig «spesialisert», og er noe som forhåpentligvis appellerer til våre fremtidige kollegaer. Som fremtidig spesialist innen et fag i stadig utvikling har man anledning til å være med på å videreutvikle og forme fremtiden til gastroenterologisk kirurgi. Det hviler også på oss som allerede jobber innen spesialiteten å opprettholde engasjementet og at vi hele tiden jobber for å fremme faget. Min høyst uvitenskapelige påstand er at det kreves et brennende engasjement, nysgjerrighet og interesse for faget for å bli en dyktig kirurg. Det samme engasjementet smitter forhåpentligvis over på neste generasjon.

Referanser:

  1. Spesialistutdanning av leger, DNLF, 2007
  2. Aasland OG, Røvik JO, ­Wiers-Jenssen J. Legers motiver for valg av spesialitet under og etter studiet Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 1833 – 7.
  3. «Fler och fler anställs för att sköta det som inte är vårt grunduppdrag» – Sjukhusläkaren (sjukhuslakaren.se)
  4. Fischer JE. The impending disappearance of the general surgeon. JAMA 2007; 298: 2191 – 3.
  5. Sanfey HA, Saalwachter-Schulman AR, Nyhof-­Young JM et al. Influences on medical student career choice: gender or generation? Arch Surg 2006; 141: 1086 – 94.
  6. Nabavi, A., Schipper, J. Op.- Simulation in der Chirurgie. HNO 65, 7–12 (2017). https://doi.org/10.1007/s00106-016-0248-1
  7. https://lapconor.com