Hvordan dimensjoneres senge­kapasitet i morgendagens sykehus?

De siste årene har det blitt avdekket kapasitetsmangel på ulike områder i ­helsetjenesten. Etter en rekke alvorlige voldshendelser utført av pasienter med psykiske lidelser har det gått opp for politikere flest at kapasiteten innen døgnbehandling for pasientgruppen er skral. Pandemien har også synliggjort at det også er lite å gå på i de somatiske sykehusene våre. Det er altså en gryende erkjennelse av at nedbyggingen av sengeplasser har gått for langt.

Sengemangel gjør oss dårlig for­beredt på den betydelige behovs­veksten vi venter som følge av eldrebølgen. Helse Sør-Øst har beregnet at regionens behov for døgnplasser vil øke med om lag 40 prosent fram til 2035, gitt at dagens forbruksmønster videreføres. Uten utvidelser av eksisterende kapasitet vil manglene som er avdekket de siste årene forverres betydelig. Stortinget har uttrykt at nedbyggingen av sengeplasser til ­psykisk lidende skal stanse. Dette er gjengitt også i regjeringens oppdrag til de regionale helseforetakene. Her er det også anført at kapasiteten innenfor intensivfeltet skal økes. Er disse signal­ene omsatt til tiltak ute i helseforetak­ene?

Det er ikke så enkelt for utenforstående å få klarhet i hva slags planer helseforetakene faktisk legger for de neste tiårene. De fleste ramler av lasset når de blir foreholdt at prosjektet er dimensjonert etter «nasjonal framskrivningsmodell». For å danne seg et bilde av hva det reelle behovet vil være og hvilken kapasitet som planlegges, må en trenge inn i modellens mekanismer. I tillegg må en klarlegge hvilke øvrige forutsetninger som er lagt til grunn. Det er altså flere terskler her som de færreste – også blant beslutningstagerne – kommer seg forbi.

«Den nasjonale framskrivnings­modellen» er egentlig en ganske enkel tilnærming til dimensjonering av sykehusene. Én tar utgangspunkt i dagens befolkningssammensetning og forbruksmønster per alderstrinn. Deretter framfører man dette til et gitt tidspunkt fram i tid. Vi kan med ganske stor sikkerhet forutse hvordan befolkningssammensetningen vil være noen 10-år fram i tid, særlig for storforbruk­erne av helsetjenester, for de er allerede født. Det betyr også at vi med rimelig sikkerhet kan si noe om forbruket fram i tid, gitt at forbruksmønsteret ikke endrer seg.

Det er på dette punktet synsingen og diskusjonene starter. Vil forbruksmønsteret endres? Hva vil effektene av økende digitalisering av tjenestene være? Er det ikke rimelig å vente at flere vil kunne behandles poliklinisk? Eller som dagpasienter? Og med utvikling av samhandling, vil ikke kommunene kunne skjøtte en rekke oppgaver som sykehusene ivaretar i dag? Dess­uten vil vel mange av dagens døgn­opphold i sykehus kunne overføres til observasjonsenheter eller hotell­senger?

Mange bekker små blir stor å; etter at rå-framskrivningene moduleres ved disse «endringsfaktorene» blir beregnet behov vesentlig lavere. Endringsfaktorene er basert på skjønnsmessige vurderinger og i seg selv omskiftelige; de endrer både navn og valør i ulike versjoner av modellen. Resultatet er imidlertid rimelig stabilt; fratrekket i liggedøgn ligger i størrelsesorden ­mellom 20 og 30 prosent. Hoveddelen henlegges til endringsfaktorene «intern effektivisering» og «samhandling med kommune/hjem».

Dette høres kanskje ikke så halv-galt ut. Men det er verdt å merke seg at «endringsfaktorene» ikke bare anvendes på det beregnede vekstanslaget, men på hele volumet. La oss ta utgangspunkt i at et sykehus i dag har 1000 senger. Og gitt at endringer i pasientgrunnlaget gir et behov på 1100 senger om 15 år. Etter innføring av «endringsfaktorer blir det endelig beregnede behovet 25 prosent lavere; 875 senger (75 prosent av 1100). Dette skal altså dekke et større behov i befolkningen enn dagens 1000 senger dekker.

Resultatet av disse modelleringene er at vi fortsatt styrer mot en kraftig reduksjon av sengetallet i norske sykehus. Det er allerede knapt om plassen, og knappere skal det bli, både innenfor psykisk helse og somatikk. Verst vil dette ramme befolkningen i sykehusområdene hvor kapasiteten allerede er hard presset, som Akershus Universitetssykehus, Vestre Viken og Sykehuset Østfold. Modellen brukes nemlig i hovedsak flatt; endringsfaktorene ­skiller ikke på hvilket utgangspunkt de ulike sykehusene har. Variasjonen her er betydelig; Akershus universitets­sykehus har om lag 1,2 somatiske ­senger per 1000 innbyggere mens landsgjennomsnittet ligger om lag 2. Sykehuset har noe over 60 % egen­dekning. Det er dette (mangelfulle) volumet som danner utgangspunkt for framskrivningene. Tilsvarende gjelder innenfor psykiske helsevern. Her er det vel kjent at tilbudet til eldre pasienter ikke dekker reelt behov. Likevel tar vi utgangspunkt i dagens forbruksmønster – og fremfører altså en ­mangeltilstand.

Andre forhold er bestemmende for den endelige dimensjoneringen av nye sykehus som vi skal se. Blant disse er hvordan alle mulige støttearealer er innrettet (faller inn under begrepet Brutto/netto-faktor). Funksjonsfor­deling mellom sykehusene kan også ha avgjørende betydning. Det mest avgjørende premisset er hvilken del av virksomheten en faktisk velger å framskrive som eksempelet fra OUS illustrerer.