Ingvild Kjerkol:

– Jeg er glad jeg fikk denne jobben

Regjeringen Støre tiltrådde 14. oktober 2021, og ikke uventet fikk Ingvild Kjerkol jobben som helse- og omsorgsminister. «Jeg håpte å få denne oppgaven. Hverdagen gir mening, selv om det er et høyt tempo, og vi må ta de krisene vi får i fanget.» Hun har nå hatt jobben i fire måneder, og fremstår ambisiøs på hva hun og regjeringen ønsker å oppnå.

 Foto: Edith Stenberg

Ingvild Kjerkol har arbeidet med helse- og sosialsaker på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå i mange år. Hun har sittet i helse- og omsorgskomiteen fra 2015. Starten som minister har vært turbulent. Dagen etter at regjeringen tiltrådde drepte en psykiatrisk pasient fem mennesker på Kongsberg, så ble en annen psykiatrisk pasient drept av politiet på Bislett i Oslo. Vil ikke være koronaminister, «Jeg vil være helseminister «uttalte Kjerkol til VG 30. november. «Jeg vil ikke være festbrems. Det er viktig at folk får ha det gøy». Ikke før var uttalelsen kommet på trykk før omikronbølgen feide over landet og tvang frem en ny nedstenging. Hva tenker du om den uttalelsen i dag? «Jeg har ikke fått omikron selv enda, selv om tre barn har hatt det» svarer hun. «Og nå som dagene blir lysere og lengre vil pandemien påvirke oss mindre. Selv om fagfolkene våre i helsetjenesten fortsatt vil kjenne på et høyt arbeidspress. Nå vet vi at omikron gir mildere sykdom og 2,7 millioner har fått den tredje dosen. Men vi må ha en beredskap til å takle endringer.»

Ikke lenger nasjonal sykehusplan

Overlegeforeningen krevde i 2010 en nasjonal sykehusplan, etter at Stoltenberg regjeringens Soria Moria erklæring hadde fastslått at ingen sykehus skulle legges ned. Vi mente at de omgikk dette løftet ved å tømme sykehusene for innhold, som for eksempel i Lærdal og Nordfjordeid, selv om bygningene ikke ble stengt. Nå har dere kommet med mål om en nasjonal helse- og samhandlingsplan. Betyr det en svekkelse av sykehusene? «Nei, det gjør det absolutt ikke! Vi planlegger en nasjonal helse- og samhandlingsplan mot slutten av denne stortingsperioden. Min forgjenger leverte to nasjonale helse- og sykehusplaner med vidt forskjellig innhold. Bare den første handlet om sykehusstruktur og kategorien større og mindre akuttsykehus. Det er fortsatt de regionale helseforetakene som har ansvar for planlegging og gjennom­føring av endringer i sykehusstrukturen gjennom sine regionale utviklingsplaner. Men Stortinget skal behandle en stortingsmelding om spesialistshelsetjen­esten med vekt på samhandling og styrking av det helhetlige pasientfor­løpet. I dag er det meste av framtidas sykehusstruktur på plass. Vi mangler Helgeland, der er det valgt en tosykehusmodell med hovedsykehus i Sandnessjøen. Vi mangler Innlandet, som er et sykehus drevet på sju lokasjoner og i ­og vedtatt for en tid tilbake». Det siste kommer med et litt oppgitt smil. «Vi skal jo fornye noen bygg her og der, men strukturen ligger nå fast. Det vil imidlertid være en utfordring at de demografiske forandringene gjør at sykdomspanoramaet vil endre seg, og dermed oppgavene sykehusene må håndtere.» Denne dagen intervjuet gjennomføres har Rune Slagstad en artikkel i Aftenposten som omtaler en «hestehandel» i regjeringen» ved at Innlandet blir sett på pånytt, mot at OUS-planene gjennomføres. «Jeg kjenner meg ikke igjen i hans fremstilling av saken», sier Kjerkol kort. Men hva sier du om bruk av statlig reguleringsplan i Oslo for å gjennomføre byggeplanene der? «Statlig reguleringsplan er et virkemiddel som enhver regjering kan bruke. Hurdalsplattformen er veldig tydelig på at vi skal gjennomføre planene for nye OUS slik de er vedtatt av Stortinget. Vi har p.t. ikke vedtatt bruk av statlig reguleringsplan. Men jeg avviser ikke bruken, det gjør jeg ikke».

Tiden for overkjøring av lokalsamfunn er over. Ingen kommuner eller fylker skal oppleve verken tvang eller press om å slå seg sammen. Lokalsamfunn skal bestemme mer selv, og folk skal få mer innflytelse over og kunne være stolte av sin egen hjemplass. Hvordan henger dette sammen med mulig bruk av statlig reguleringsplan? Planene på Aker og Gaustad er nå inne i en reguleringsprosess. Vi legger til grunn at reguleringssakene blir behandlet i Oslo bystyre som en plansak og ikke som en sak om sykehusstrukturen i Oslo. Dette spørsmålet har Oslo kommune tidligere uttalt seg om på det tidspunktet i prosessen der strukturen var på høring. Et flertall i bystyret sluttet seg da til planene. Staten har også behov for forutsigbarhet i sine planprosesser. Regjeringen ønsker framdrift og realisering av sykehusplan­- ene i Oslo. Regjeringen er ikke er noen prinsipiell motstander av statlig plan. Det er i Oslo brukt blant annet i forbind­- else med det nye regjeringskvartalet.

Fagfolk og kompetanse

«Viktigst fremover blir tilgang på ­kompetanse og fagfolk. Regjeringen har i plattformen sin varslet en Helsepersonellkommisjon, og den er allerede i gang med sitt arbeid. (Legeforeningen er representert ved Ylf-leder Kristin Utne og sentralstyremedlem Marit Karlsen, red.adm.) Alt står og faller med fagfolkene. Helsepersonellkommisjonen skal gi oss en helhetlig kunnskapsbasert vurdering og analyse av behovene for personell og kompetanse. Det vil omfatte for eksempel hvilke spesialister vi trenger fremover. De må se på utdanningsbehovene, men også hvordan vi rekrutterer og ikke minst hvordan vi beholder kompetansen. Videre skal de se på fordeling av oppgaver, og her er det viktig at noen kjepp­- hester parkeres på gangen. Det har jeg inntrykk av at partene er villig til». Flere ganger under intervjuet kommer Kjerkol tilbake til U,R,B. Utdanne, rekruttere og beholde. Dette blir nok noen kjerneord i det politiske budskapet fremover.

Vår felles helsetjeneste

Dette er regjeringens slagord/motto for helsetjenesten. Vi som har holdt på en stund har hatt «Pasienten først», «Pasienten i sentrum», «Rett behandling- på rett sted-til rett tid» og sist «Pasientens helsetjeneste». Hva vil vi ansatte, og hva vil pasienten merke med denne endringen»? «Mye var bra med Bent Høies ­«Pasientens helsetjeneste», med å jobbe nær pasienten, og med styrket brukermedvirkning, men man kom også etter vårt syn farlig nær å se pasienten som en kunde med fritt behandlingsvalg (FBV) og dermed privatisering. Jeg velger heller å se på helsetjenesten som et økosystem som må være i balanse, og i den sammenheng er felles referanser viktig for å gå mot sammen mål. Vår felles helsetjeneste avspeiler også at dette er fagfolkene sin arbeidsplass, og at fagfolkene er avgjørende».

Styringen av sykehusene skal evalueres

Som varslet i regjeringsplattformen har dere satt ned et utvalg som skal evaluere styringen av sykehusene. Mandatet sier imidlertid at dette nye Magnussen utvalget skal legge til grunn statlig eierskap, regional forankring, politisk kontroll og demokratisk innflytelse. Hva blir da nytt? «Vi har nå hatt dagens modell i 20 år, og den må være under kontinuerlig utvikling. Min forgjenger Bent Høie gikk til valg på å fjerne hele RHF nivået, men det gikk han tilbake på. Han satte ned Kvinnsland-utvalget, som konkluderte med å ikke gjøre noe. Det har gjennom årene blitt færre helsepolitik­ere, og jeg tror man har mistet noe på veien. Siden regionsnivået ligger under helseministeren, må RHF-ene ha tett kontakt med fylkeskommunene og primærkommunene. Fylkespolitikerne er viktige ombud for innbyggerne, og for å gi demokratisk forankring og åpenhet inn i RHF-ene».

Dette prøvde jo Sylvia Brustad, helseminister 2005-2008, også på. Det hele ble evaluert etterpå av Norges Handelshøyskole og Trondheim økonomiske høyskole. De konkluderte med at politik­erne som satt i styrene hadde lite kontakt med særlig mange utenfor systemet, med aktører som kommune, pasientforeninger eller pårørende, eller med grasrota. Hvorfor tror du det er riktig nå? «Jeg er ikke enig i premisset for spørsmålet. Som statsråd er jeg sykehusenes eier, og må beherske å ivareta en hel region, og dermed sette sammen et styre som har en samlet kompetanse til nettopp dette. Dette har vært ­førende når jeg har utnevnt nye styrerepresentanter, de skal kunne ivareta regionens behov for spesialisthelse­tjenester». Du tror ikke du får nye fortellinger om for eksempel «trønderranet» som jo herjet Helse Midt i en periode? Det var jo ganske heftig. «Overskrifter risikerer man alltid som helseminsiter. Men det tror jeg i så fall vil handle om andre ting enn hvordan jeg har oppnevnt styrerepresentantene».

Størrelsen på nye sykehus

Overlegeforeningen har gjennom mange år hevdet, og vist, at nye sykehus bygges for små. Dette har vi påpekt når det gjelder AHUS, Kalnes, og flere andre prosjekter. Kalnes skal nå utvide med 100 flere sengeplasser, det tilsvarer et halvt Bærum sykehus. Regjeringsplattformen sier at nye sykehus skal bygges med «nok kapasitet i nye sykehus». Nasjonal Framskrivningsmodell legger inn en rekke parametere som skal redusere behovet i fremtiden, enten det er effektivisering, flytte oppgaver til kommuner osv. Hva tenker du om plattformens løfte om nok kapasitet? «Dette er en kontinuerlig kunnskapsutvikling med å bygge sykehus, for hvert prosjekt lærer man noe. Det å bygge sykehus er noe av de mest kompliserte prosjektene vi har i offentlig regi. Noen prosjekter er jo også vel­lykket. Sør-Varanger (Kirkenes) har for eksempel bare enerom, men det opplever man også at er personellkrev­ende, selv om alle var enige da det ble bygd. Vi har gjennom disse prosessene også blitt mer enige om noen paramet­ere, som 85 prosent belegg. Så er det den fysiske utformingen, Kalnes har jo et meget lite akuttmottak, noe Legeforen­ingens president Anka Rime levende har beskrevet for meg, mens St. Olav har et kjempestort mottak og en egen akuttklinikk. Jeg er litt bekymret for å standardisere for mye. Sykehusene må tilpasses lokalt de funksjonene og pasientene man har på hvert sykehus».

Akutt kirurgi

Bent Høie forsøkte i sitt arbeid med nasjonal helse- og sykehusplan å fjerne akutt kirurgi ved noen av lokalsykehusene. Han mente at demografiske endringer ville føre til at det var mest behov for indremedisinsk kompetanse og rehabilitering, mens det ville være for lave ­volumer til at kompetansen og kvaliteten kunne bli opprettholdt i akuttkirurgi. Vil du foreslå tilsvarende endringer? «Noe av det jeg har lært mest av, og som jeg har sett fra sidelinja er arbeidet med nasjonal traumeplan. Det er et godt eksempel på en nasjonal arbeidsprosess, der lærte jeg mye om sammen­- henger i det akuttmedisinske. Akuttmottakene må være oppgavedifferensierte, og må henge sammen med den kompliserte indremedisinske kompetansen. Igjen kommer jeg tilbake til å se på sykehusene våre som økosystemer, og teste dem ut for ulike senarioer, det er noe vi må gjøre jevnlig».

Tillitsreform og færre tellekanter

Regjeringsplattformen sier jo: «Gi ­makten tilbake til fagfolkene», og jeg har skrevet at det er på dette vi i Over­legen skal måle denne regjeringen på. Hvordan tenker du tillitsreformen skal virke i sykehusene? «Det vil handle om å begrense antall tellekanter. Vi er jo fortsatt avhengig av å kunne måle kvalitet og lik tilgang. Pakkeforløp vil kalles pasientforløp, og standardiserte pasientforløp er for å sikre alle lik tilgang. Da tar du noe autoritet fra fagfolkene og så lager du noen flere sjekklister. Det gir kanskje mer støtte for de ferske legene, men litt mer overkjøring for de mer erfarne. Læring må ha dette viktige mester- svennforholdet. Finansieringen skal ha mer ramme, mindre DRG. Digitale løsninger vil gjøre rapportering lettere. Vi ønsker en dialog med fagfolkene om hvordan vi kan få løst oppgavene på en bedre måte, basert på tillit. Det er så langt vi har kommet, foreløpig. Det er viktig for oss å lytte før vi treffer riktig».

Opptrappingsplan for psykisk helse

Dere har varslet en opptrappingsplan for psykisk helse med hovedvekt på kommunene. Evaluering av den forrige opptrappingsplanen viste at hovedveksten kom i kommunene. Sykehusene fikk DPS, men de store institusjonene ble bygget ned, og sengetallet ble redusert. Kanskje for mye. «Vi tar sikte på å styrke et lavterskel tilbud i kommunene. Men i tillegg skal alle som henvises til psykisk helsevern få en vurderingssamtale. I dag er det 1 av 5 i barne- og ungdomspsykiatri som får et avslag uten å ha møtt en behandler. Vi mener at et slikt tiltak også er en del av en tillitsreform». Pakkeforløp i psykiatri har til dels vært upopulært blant fagfolkene, og blitt oppfattet som byråkratisk. Du tror ikke at en slik vurderingssamtale for henviste som åpenbart ikke har indikasjon vil bli oppfattet på samme byråkratiske måte? «Jeg håper ikke det. Jeg har besøkt nok klinikker til å se at dette er en for- andring som kommer nedenfra. Flere poliklinikker har begynt med dette, og det åpner opp for å styrke samarbeidet med kommunen. Så må vi bare passe på at finansieringssystemet ikke gjør at man går i minus med en sånn måte å jobbe på. Det er et politisk ansvar».