Kjære kolleger

Overlegen var regelmessig hos den forrige Helseministeren – og vi håper å kunne følge opp den nye på samme måte, med aktuelle helsepolitiske spørsmål. Høie måtte finne seg i å bli konfrontert med egne tidligere standpunkt og inngåtte kompromisser, og han kan kanskje ha vært lei vårt mas om små sykehusnybygg og trange budsjetter. Likevel forsikret han i avskjedsintervjuet at han har satt pris på denne kontakten med en av de viktigste ­gruppene i helsetjenesten!

Helseminister Ingvild Kjerkol tok vennlig imot oss og har ikke hatt noen enkel start på oppdraget – midt i pandemi og med sterke hendelser som skapte «krisefokus» på psykiatrien. Det har ikke vært mye anledning til å parlamentere rundt vanlige helsepolitiske temaer som den nye regjeringens løsninger for sykehusfinansiering eller sykehusutbygging; «Blåreseptsaken» som man kanskje trodde i Helsedepartementet skulle være av det trivielle, ble jo heller ikke en god «bli kjent-sak». Kjerkol har et avklart forhold til Nye OUS – dersom det blir nødvendig – vil hun ta i bruk statlig styring for å realisere prosjektet. DET er selvsagt det viktigste i den saken nå – vi kan ikke ha den samme vingling som har preget diskusjonen om plassering av E6 og Hovedflyplassen i sin tid. Lokaldemokrati er bra, men likevel ikke for mye av det?

Overkjøring av lokaldemokratiet er mer underordnet de mangelfulle premisser prosjektet kan synes å bygge på. Igjen regner man seg fram til overraskende lave sengetall i prosjektet etter magiske formler, og legger til grunn at andre foretak i området skal øke sine kapasiteter – uten at en kan være helt sikker på at alle har vært med på den diskusjonen. I den grad det finnes snev av sannhet i dette – er det da først å fremst viktig å demonstrere gjennomføringsevne? Hadde helseministeren høstet større respekt ved å gripe fatt i det som kan indikere et litt for dårlig forarbeid. Ikke minst fordi forgjengeren bare brukte 14 dager på å velsigne vedtaket i HSØ – i seg selv en bemerk­elsesverdig saksbehandling.

En av faktorene som forklarer en anselig del av sengeplassreduksjonen, er effektivisering. «Alle» foretaksbudsjett inneholder denne faktoren (1-3%) – men hvorfor er denne fast og konstant? Er det virkelig bare retorisk å stille spørsmål ved om det ikke må finnes en grense for effektivisering? Kan man legge til grunn at når bygget står ferdig så har man effektivisert for 9,5 %? Det virker som dette er foretaksøkonomenes Phi. Det er mye interessant å lese i Erik Høiskar og Christian Grimsgaards artikler om dette.

Hvordan står det til med rekrutter­ingen i de ulike spesialer? Et omfattende tema som vi har forsøkt å behandle ved å se på noen få fag. Det er ulikt i forskjellige spesialiteter – noen styrer mot åpenbar mangel på nye spesialister i forhold til avgangen som kan forventes de neste årene. Leger – som har stått tradisjonelt lenge i arbeid, ofte til 72 år – viser seg kanskje å planlegge en mer normal pensjonsalder, og det vil utfordre bildet. I andre fag kan det foreligge en overoppfylning av utdanningsbehovet. Det er interessant hvordan fagene som beskrives her, tenker å løse utfordring­ene sine. Arbeidstidsreguleringer, en klarere prioritering av en mer normal arbeidstid – og altså slik vår Quest-back viser, kanskje også et ønske om å slutte tidligere i jobben – stiller nye krav til effektiviteten i spesialistutdanningen; man HAR ikke de «10 000 timene» til rådighet som man tidligere bare har tatt for gitt skal investeres.

Regjeringen letter nå på smitteverntiltakene og vi tror vi er over i en smittesituasjon vi kan ha kontroll med uten strenge tiltak. Det har kostet og flere sykehus melder lengre ventetider og en opparbeidet ventetid på operasjoner opp mot 2 år. Det har altså hatt sin pris, vi må regne med at de fleste foretak vil ha ventelister av varierende grad – som nå skal innarbeides. Det har den senere tid kommet flere saker i media om langtidssykemeldinger etter 2 år med hardt arbeidspress, i tillegg til et økt korttids-fravær på grunn av det store smittetrykket med mildere sykdom. Det blir en utfordring å ta igjen det forsømte – under disse omstendigheter!

Det som kunne være motiverende for å brette opp ermene, var at vi tydelig fikk se en statlig styring – på dette området – som satte en ny standard for intensivkapasiteten ved sykehusene. Den må bygges kraftig opp – og det umiddelbart. Det var minimumsfaktoren denne gangen, og vi må ikke på nytt komme i dithen at hele samfunnet må betale for dårlig rigging av sykehusene! Intensivplasser er det dyreste i helsetjenesten, men så kostet dette så uendelig mye mer.