Håvard Trønnes / Eirik Vikane

Skipsleger på Statsraad Lehmkuhl

Hvem:
2 av til sammen 16 overleger ved Hauke­- land Universitetssykehus som i perioden august 2021 til april 2023 vil bruke overlegepermisjon til å fungere som skipsleger. Skipslegegjerningen er om bord på Statsraad Lehmkuhl, som i denne perioden er på verdensomseiling med One Ocean Expedition. Skuta skal seile 55.000 nautiske mil og besøke 36 ­havner over hele verden.

Hvilke spesialiteter har dere til vanlig?
Eirik: Jeg er spesialist i Fysikalsk ­medisin og Rehabilitering og i tillegg idrettslege, NIMF.
Håvard: Jeg er spesialist i Barnesykdommer.

Hvorfor søkte dere om å være skipslege?
E: At foretaksledelsen i Helse Bergen gjorde det mulig, og tilrettela for at OL-permisjon kunne brukes, var viktig for meg. Å få utøve faget på en flott ­historisk seilskute, med spennende destinasjoner gjorde dette attraktivt. Eventyrlyst og reisetrang i en tøff tid spilte også inn.
H: Jeg har vært skipslege i forsvaret på fregatt, så jeg hadde litt erfaring.

Hvordan forberedte dere reisene?
H og E: Norsk senter for Maritim og Dykkemedisin ved Yrkesmedisinsk avdeling organiserer og velger ut ­aktuelle leger. De holder også kurs og forbereder legene som skal delta på toktene. Det var også en mental øvelse å forberede seg på å være lege uten tilgang til akutthjelp når det vil ta flere dager å få bistand fra helikopter ute på havet. Underveis var regelmessige øvelser sammen med sanitetslaget ombord en viktig arena for å øve sammen og være forberedt på ulike hendelser.

Kan dere fortelle litt om turene deres?
E: Mitt tokt gikk fra Las Palmas på Kanariøyene via Kapp Verde, til den karibiske øya Curacao. Vi seilte i 31 dager over Atlanteren. Det var 142 om bord, og i 3 uker seilte vi uten å se andre skip, kun 1 fly midt på natten. Da fikk jeg et nytt perspektiv på avstand, og jeg tok ofte innover meg det å leve med usikkerhet og viten om at man er langt unna sykehus. Heldigvis var mannskapet om bord erfarne, stemningen var positiv, og jeg var heldig ved at det var både leger og sykepleiere blant medseilerne. Et felles mål var å lære sjømannskap. Man kom nær inn på hverandre og lærte hverandre å kjenne.

H: Min rute var fra Curacao til Jamaica, videre til Cuba, så til Bahamas før vi ankom Miami. Det var mange eksotiske havner, men den største opplevelsen var å være en viktig del av mannskapet på en så vakker og stolt skute. Det var spesielt flott å seile inn til disse historiske havnene og byene og bli møtt av båter og vinkende folk. Og helt spesielt å være om bord på en så vakker og velholdt gammel skute. Den er modernisert med batteridrift, men seilingen skjer fortsatt på den gamle måten. Det er flott å se at det kontinuerlige ved­likeholdet gir skipet lang varighet.

Kan dere beskrive hverdagen som ­skipslege på et skoleskip?
Skipet har faste måltider og kaffe­pauser. Dette er et sosialt møtepunkt for mannskapet. Siden skipet var såpass fullt, så hadde hospitalet fast åpningstid et par timer fra kl 08.00 hver morgen. I starten av seilasen var det ca 10 konsultasjoner daglig, med tilstander som vanligvis kommer på en legevakt. Heldigvis var det god tid til observasjon og dialog, og skulle det bli nødvendig var Radio Medico Norway, legevakten for skip, også i bakhånd. Utover dagen var det litt varierte oppgaver for skipslegen. Blant annet deltagelse i førstehjelpsøvelser- og i beredskapsmøter samt utarbeide ­dokumentasjon til havnemyndigheter. Samtidig må man holde skipsapoteket vedlike. Det var ulike måter å organisere legetilbudet på, men terskelen for å ta kontakt var lav. Ville noen ha kontakt, var man aldri langt unna …. Å være i beredskap betyr også en del stillhet og venting. Det var god tid til å sitte på akterdekket med utsikt til havet og en god bok i hånden. Det var også et godt utstyrt treningsrom under dekk. Vekttrening i høy sjø anbefales ikke. Tilstander som muskel-skjelettplager i overkroppen grunnet mye uvanlig bruk i forbindelse med tauhaling og klatring, samt smerter i hofter og lår grunnet mye statisk ståing på et dekk i bevegelse gikk igjen. Og hovne bein grunnet varmen. Eirik startet da en leg-exercise-group, «happy feet» med øvelser som gange i trapp, øvelser for legg og lår, før den ble avsluttet i ryggleie med hevede bein. Dette ble også sett på som et sosialt tiltak. E: Er man over 70 år og vil være med på et slikt tokt, så er helseattest obligatorisk. Et tilfelle av akutt forvirrings­tilstand midt ute i Atlanteren måtte jeg likevel håndtere. Varmen kunne være intens. På hospitalet var det jevnt over 30 grader celsius.

Har dere dratt nytte av det å være skipslege tilbake i den vanlige jobben?
Journalsystemet om bord var enkelt. Og det var faktisk en befrielse å kunne skrive korte notater, bruke mindre tid på dokumentasjon og samtidig bruke mer av seg selv i diagnostikken. Å ikke ha så stort tidspress og oppleve de gode samtalene både på kontoret og ute på dekk under stjernene var av stor verdi. Man fikk også tanker om hvilke forventninger en har til helsetjenesten i fremtiden. Hva skal man utrede og hvor fort skal det gå? Det å ha begrenset med hjelpemidler gjør at man ser verdien av å kunne observere, selv om gruppen selvsagt var selektert. Det å være skips­- lege er en nyttig øvelse i å være selvstendig og å gjøre vurderinger med begrensede hjelpemidler.

Så til det alle lurer på: hvordan klarer man å gjennomføre en slik seilas midt under pandemien?
H: Det å seile jorda rundt i en pandemi må vel kalles et dristig prosjekt. Selv med god planlegging, var det nødvendig med improvisasjoner på grunn av endret smittetrykk og innreiseregler i stadig endring. De ulike landene hadde ulike krav for innreise, og kommunikasjonen fra havnemyndighetene var ofte uklar. I Port Royal måtte den jamaicanske utenriksministeren involveres før vi fikk klarsignal til å gå i land. Forholdsreglene fra havnemyndighetene var generelt strenge, og i flere land var vi blant de første passasjerskipene siden pandemien startet. Alle som seilte måtte være fullvaksinert og ha negativ PCR-test 48 timer før avreise. I tillegg ble alle testet med hurtigtest før ombordstigning og underveis. I tillegg var det fokus på håndhygiene, renhold og spriting, formaninger om hygiene og oppførsel i land, temperaturovervåkning og lav terskel for å bli undersøkt av lege ved symptomer. Målet var å unngå å få COVID-19 om bord. Det var jo ikke mulig å følge avstandsbestemmelser på skipet!
E: Kombinasjonen av god planlegging, gode rutiner og god kommunikasjon underveis gjorde at selve klareringen med lokale styresmakter og havnevesen var svært enkelt når en kom til nye havner. Selve seilasen gikk faktisk uten Covid-19 på begge våre tokt. En tredje kollega som var skipslege etter oss fikk ett tilfelle om bord den dagen de skulle til kai i New York. Også der var de amerikanske myndighetene godt fornøyde med tiltakene utført underveis, og neste dag fikk alle med negativ test slippe i land, for storbybesøk og hjemreise.

Vil dere fortelle om Curacao hvor dere hadde overlapp med hverandre?
Curacao er en karibisk øy som tidligere var en nederlandsk koloni. Innbyggerne har fortsatt nederlandsk pass, og det er gode flyforbindelser til Amsterdam. Øya har flotte korallrev og er super for snorkling og dykking. De satser mye på turisme. Tidligere var det et stort oljeraffineri der som sysselsatte ca 30000, nå etter krise i oljenæringen er det stor arbeidsledighet, men turisme og handel er viktige næringer.

Hvordan var smitteverntiltakene der?
Gjennom god loggføring kunne vi ­dokumentere at vi ikke hadde smitte med oss, og vi slapp da PCR-testing og retesting evt karantene for de som ikke var fullvaksinert ved ankomst. Innendørs var det bruk av munnbind og avstand som her. Curacao hadde innført vaksine­- pass for forsamlinger på over 100 personer, noe som medførte at vi opplevde et åpent samfunn med åpne strandbarer og mye liv.

Får dere overført kunnskap til andre?
En forutsetning for å bli med som skipslege på denne ekspedisjonen er at vi produserer et essay eller en vitenskapelig artikkel om fagfeltet maritim medisin. Dette er vi begge i gang med, og håper vi får publisert på egnet sted.

Kan dere fortelle litt om One Ocean expedition og fokuset på bærekraft i havet?
Det viktigste for hele ekspedisjonen og som gjorde det spesielt å delta var å få oppdatert kunnskap om status for verdenshavene på en objektiv måte. Ekspedisjonen samler inn systematiske data om temperatur, CO2 nivå på ulike dyp, registrerer hvordan havstrømmene går, i tillegg blir plast i havet og fisk en får underveis registrert. Underveis på toktene var det jevnlige workshops hvor forskning og vitenskap ble presentert av fagfolk som jobber innen maritime fag. Det var også grupper som diskuterte bærekraft, både for den enkelte og i et globalt perspektiv

Noen råd til andre som tenker på en slik seilas? Nå er plassene som skipslege denne gang fylt opp, men det går an å melde sin interesse for seinere seilaser. Som reisemåte er slike turer positive opp­levelser for alle aldre hvor man også i voksen alder har mye å lære.

På jord­omseilingen One Ocean er det fortsatt ledig plass som medseiler, så det er bare å bli med!