Den uforutsigbare sykehusøkonomien

Det er betegnende for hvor uforutsigbart det er å være leder at budsjett­ene endret seg flere ganger fra vi sendte ut invitasjon og til svarene kom. Det preger denne utgaven noe, da ingen av de administrerende ­direktørene i de regionale helseforetakene ønsket å gi sin vurdering. Noen av dem trakk seg helt i siste liten.

Alle de politiske partiene har svart, bortsett fra partiet til helseministeren, Arbeider- partiet. Svarene finner dere i bladet.

Det er umulig å drive en forsvarlig spesialisthelsetjeneste uten en forutsigbar økonomi. Det skjønner alle. Det er selvsagt forståelig at en pandemi og krig i Europa har hatt stor innvirkning på økonomien og handlingsrommet, noe som igjen har ført til at prisene og rentekostnadene stiger. Dermed blir også innleie av vikarer fra andre land dyrere og vanskeligere å få tak i.

Men prinsippet om at prisveksten må dekkes inn slik at de økonomiske rammene til sykehusene blir stabile og forutsigbare må bestå. Om ikke det skjer så vil usikkerheten fortsette å bre seg, og flere kutt vil føre til uro både i befolkningen og blant de ansatte på sykehusene.

Sykefraværet etter pandemien er fortsatt høyt, og tilgangen på ekstern arbeidskraft er som nevnt redusert. Dette fører igjen til at kostnadene på helt nødvendige vikarer øker. Og i sykehustalen trakk helseministeren samtidig frem at bruken bør reduseres. Men hvis vi ikke kan leie inn vikarer, hvem skal gjøre jobben da?

Utenfor de offentlige sykehusene bygger private helseinstitusjoner seg opp som et alternativ. Mange helsepersonell søker seg dit for forutsigbarheten. Den er viktig også for våre ansatte.

I begynnelsen av februar la Helsepersonellkommi­sjonen frem sin rapport, som nå er ute på høring. Kommisjonens forslag om å gi ansatte flere oppgaver samtidig som medbestemmelsen reduseres er neppe den beste medisinen. Det er også et tankekors at utvalget er delt på punktet om redusert medbestemmelse. Kun et mindretall bestående av representanter for arbeidstakerne ønsker ikke å presse helsepersonell til å jobbe på mer ugunstige tider. Denne forskjellige virkelighetsoppfatningen om autonomi og styring kan være noe av forklaringen på situasjonen vi står i.

Budsjettene sykehusene rår over skal dekke drift, vedlikehold, nytt medisinskteknisk utstyr og nye bygg. I 2022 og 2023 forsvinner det meste til drift, og all bygging stopper opp. I disse dager har man også fattet et vedtak i Helse Nord som kan få store konsekvenser for tjenestetilbudet til lands­delen. Og i Stavanger har byggetrinn to av det nye sykehuset blitt lagt på is, samtidig som det fortsatt må gjøres mye arbeid fremover i det gamle sykehuset. Som i tillegg kanskje må selges og så leies tilbake igjen, for å skaffe penger. Det er nesten ikke til å tro.

Det er nå over 20 år siden helseforetaksmodellen ble innført. Det medførte en overføring av ansvar og økonomi til staten fra fylkeskommunene. Verdien på byggene og utstyret som staten ved de fire helse­regionene overtok ble satt for lavt. Dette har medført at den delen av kaken som skal gå til investeringer i bygg og utsyr har vært for liten i alle disse årene. Etterslepet begynner nå å bli så stort at det trengs en investeringspakke i spesialisthelsetjen­esten for å ta det igjen. ­Investeringspakken må på plass raskt, ellers blir uforutsigbarheten for stor og veien tilbake for lang. Det har Norge råd til. •