– feil premisser, gal diagnose og skadelig medisin

«Allerede i dag sliter mange sykehus med at ansatte søker seg vekk til bedre betalte og mindre belastende jobber»

Det er imidlertid ikke mange ­konkrete forslag kommisjonen har funnet fram til. Hovedbudskapet synes i stedet å være at helsetjenesten har est ut, at tjenesten ikke er bærekraftig, og at bemanningen derfor ikke kan styrkes i møtet med eldrebølgen. Kommisjonen anslår at årsverksbe­- h­ovet i omsorgstjenestene – gitt at vi ikke gjør noe – vil øke med femti ­prosent de neste tjue årene. Det er ikke mulig, og oppgavene må derfor deles på færre hender.

Flertallet foreslår at en del av løs­ningen er å frata pleiepersonellet innflytelse på arbeidstiden, ved å fjerne klausulen om at gjennomsnittsberegning må avtales. Kommisjonen foreslår videre utredning av «bærekraftig sykehusstruktur». Her leser vel de fleste nedleggelse av lokalsykehus. Kommisjonen foreslår også en ny-konstruksjon, «Hus-hytte-stillinger». Hus-hytte er trolig omskrivning av ambulering. De fleste som kjenner tilstanden i norsk helsetjeneste, forstår at ned­leggelse av lokalsykehus, redusert bemanning og svekket medbestemmelse i arbeidstidsordningene er feil medisin som vil bidra til økte rekrutteringsvansker og privatisering av tilbudet. Allerede i dag sliter mange sykehus med at ansatte søker seg vekk til bedre betalte og mindre belastende jobber.

Svartmaling

Hvordan kunne kommisjonen ende opp med så få konkrete forslag til gode løsninger? En viktig forklaring er valg av premisser. Kommisjonen har valgt ut statistikk som skaper et bilde av en oppblåst tjeneste som står foran en formidabel vekst i oppgavene. Bildet er villedende. Kommisjonen starter ut med å fastslå at andelen av arbeidsstokken som er ansatt i helse- og omsorgstjenestene er tredoblet fra tidlig 70 tall. Bruk av andel ansatte går igjen i rapporten. Neppe tilfeldig – da det er mange i deltidsstillinger i sektoren, og det gjennomsnittlige timetallet er lavt. I regnestykket om tredobling inngår også sosialtjenestene. Her inngår barne­hagene. Fra tidlig sytti-tall har vi jo hatt en fenomenal vekst i antallet plasser og ansatte i barnehager. ­Parallelt har yrkesdeltakelsen kunnet øke. Veksten i de faktiske helsetjen­estene har vært langt lavere. I spesialisthelsetjenesten har veksten av ­vanlige ansatte vært tjueto prosent fra 2008 til pandemiåret 2021. I perioden har antallet innbyggere vokst med drøyt tretten prosent, andelen eldre har økt og tjenesten fått en rekke nye oppgaver. Antall ledere har for øvrig vokst med førtien prosent i samme periode.

Hvordan kommer så kommisjonen fram til hele femti prosent vekst i behovet for arbeidskraft om bare tjue år? Igjen er detaljene avgjørende. Kommisjonens referansealternativ forutsetter én prosents årlig økt ressursinnsats per bruker grunnet standardvekst. Altså høyere nivå på tjenestetilbudet til den enkelte. Én prosent høres kanskje ikke dramatisk ut, men fremført med renters rente og over flere tiår gir dette kraftige utslag, som ethvert eksponentielt regne­- stykke. En kikk på SSBs rapport om Behovet for arbeidskraft i helse og omsorg mot 2060 (2019) er opplysende. Gitt én prosents standardvekst vil ­behovet for arbeidskraft innen helse- og omsorgstjenestene øke med tjuesyv prosent til 2035 og hele syttifem ­prosent til 2060.

Settes derimot standardveksten til null endres utfallet drastisk. Da vil behovet øke med syv prosent til 2035 og femten prosent til 2060. Befolkningsveksten (mellomalternativet) i samme periode er ventet å bli ni prosent til 2035 og femten prosent i 2060. Rett nok vil en høyere andel være eldre, men dette vil delvis kompenseres av at pensjonsalderen ventes å øke noe. Gitt dagens tjenestenivå vil altså behovet for flere arbeidstakere i ­spesialisthelsetjenesten følge befolkningsveksten.

Krise, hvilken krise?

I et intervju i 2018 uttalte tidligere finansråd, sentralbanksjef og nåvær­ende styreleder i Helse Sør-Øst, Svein Gjedrem seg om utsiktene for velferdsstaten. På spørsmål om vi måtte ruste oss for hardere tider repliserte Gjedrem med at «Jeg liker ikke den beskrivelsen. Ja vekstratene vil trolig ikke bli de samme og økningen i reallønningene blir trolig ikke som vi er vant med, men det er ikke tale om hardere tider, men en avdemping av veksten. Gjedrem tilføyet at de som eventuelt måtte si at velferdsstaten må nedbygges og reallønninger falle – hvis noen sier det – har nok ikke etter mitt skjønn tenkt så nøye gjennom det.»

Trolig er Gjedrems utsagn en mer presis spådom enn kommisjonens scenarier. Vi kan ikke legge én prosents årlig standardvekst til grunn når vi skal planlegge for morgendagen. Men utfordringene er på ingen måte uoverstigelige ved videreføring at tilbudet på dagens nivå. Det er allikevel ingen tvil om at det blir utfordringer med flere eldre i befolkningen som trenger helsehjelp. Og den største utfordringen vil bli i primærhelsetjenesten, i kommunen.

«Å innføre en handlingsregel om ikke å ansette flere i helse- og omsorgs­sektoren vil skape store problemer»

Vi bør satse på vår offentlige helsetjeneste

Å innføre en handlingsregel om ikke å ansette flere i helse- og omsorgs­sektoren vil skape store problemer. Utfordringen er å beholde det personellet vi har, og å gjøre sektoren attraktiv for unge som står foran yrkesvalg. I tillegg må andelen heltidsstillinger og gjennomsnittlig timetall øke. Skal vi få mer effektive leger og sykepleiere, altså øke produktiviteten for den ­enkelte ansatte, så må man gjøre tiltak nå, ikke vente, eller utrede i nye utvalg (som kommisjonen også foreslår). Helse- og omsorgstjenester lar seg ikke effektivisere i samme grad og like enkelt som en rekke andre næringer. Tiltak som kan gi økt produktivitet må vektlegges høyt de kommende årene. Og de finnes.

Vi bør starte med de fysiske forutsetningene. De siste årene har vi bygget altfor trangt. Alle de tjuefire bygge­prosjektene som er planlagt i de fire helseregionene bør gjennomgås på nytt. Trange sykehusbygg øker personellbehovet per pasient og er dyre i drift. Det er mye dyrere å ha en uproduktiv lege eller sykepleier enn det er å ha et poliklinikkrom stående tomt i deler av uken. Fremtidige behov for kapasitet og personell må samstemmes med primærhelsetjenesten. Vi må også slutte med å planlegge med alt for store sykehusenheter. Byggene bør være romslige, men virksomheten (pasientgrunnlaget) bør ikke være så stor at effektiviteten faller. Også innen IKT-feltet har vi mye å gå på. Dagens løsninger er store tidstyver for den knappe ressursen helsepersonell er. Nye datasystem må utformes sammen med brukerne, og innrettes slik at de reduserer plunder og heft i hverdagen.

Den store utfordringen vil uansett bli å gjøre sektoren attraktiv også i de kommende årene. Kommisjonens løsningsforslag – flere oppgaver på færre hender og redusert medbestemmelse – er i denne sammenheng ganske ­enkelt skadelig medisin. •