Man må forstå problemet – hvis ikke blir løsningen problemet

«Vi må ikke bare gjøre oss uavhengige av dyre vikarbyrå, men også dyre ­konsulentselskap som skal utrede og analysere det vi langt på vei allerede vet»

Prioriteringer må gjøres i et samspill mellom lederes og fagfolks kunnskap til det beste for pasientene. Organiseringen og eierskapet må følge fagene og pasientforløpene, ikke lokasjonene og institusjonene. Med den grunnmuren og på dette vis må vi ­videre se på hvor og hvordan vi skal fordele oppgaver og funksjoner i det ganske land.

Ledelse, kultur og kommunikasjon

Jeg har i flere sammenhenger pekt på noen nøkkelord for å møte og løse fremtidens utfordringer:

– Lederskap og ledelse er som kjent situasjonsbetinget. Vi står nå i en situasjon som er krevende og som tiltar i så måte. Vi står ovenfor store endringer som må skje, og det krever modige og tydelige ledere med relasjonelle ferdigheter. Og her må vi stå samlet fra nasjonalt politisk hold, styrene og i hele lederlinja i fore­takene.

– Kultur er noe som vi bruker å si «­sitter i veggene». Dette er også en av grunnene til at det tar tid å endre og venne seg til det nye. I Norge har de fleste av oss det veldig godt, og vår generasjon er vant til at vi har tilgang på alt vi ønsker oss og har behov for når vi trenger det. I et slikt perspektiv er det ikke like lett å skjønne hvorfor vi ikke kan fortsette slik vi drifter i dag. Men fremover vil ikke dagens drift være bærekraftig, hverken ressursrmessig eller økonomisk. Vi må derfor endre og til- passe oss nå for å møte fremtiden. Endringer kan smerte, ­spesielt hvis vi ikke forstår hvorfor.

– Kommunikasjon av dagens utfordr­inger og ikke minst hva som venter oss er ekstremt viktig for å kunne ha forståelse for at endringer må til og hva de består i. Som kjent så må en ha riktig diagnose før medisin ordineres og behandling gis.

Man må forstå problemet, hvis ikke blir løsningen problemet.

Sømløs organisering

Så er det et ønske om at vi i tillegg til å organisere, prioritere og fordele oss innad i spesialisthelsetjenesten, får mulighet til å forsøke en sømløs organisering og ledelse i alle deler av helsetjenesten. Her burde vi hatt en nasjonal pilot for dette, med aktuelle samarbeidende kommuner. Samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten må videreutvikles, og her kan en se for seg flere tilbud som etableres og koordineres «under ett tak». Eierskapet også her må følge pasientforløpet og ikke nivåene i ­helsetjenesten. Det er kun det som gir logikk fra pasientens ståsted. ­Spørsmålet er bare hvem som skal tilpasse seg og organisere seg etter hvem? Vi eller pasienten?

Brutto versus netto helsearbeider

Vi har de senere år blitt stadig mer ­spesialisert i det vi foretar oss. Det har gitt gode resultater og kommet pasienten til gode. Den kritiske ­mangelen på spesialisert kompetanse i årene som kommer medfører at vi må organisere oss mer robust og ­samlende.

Om vi fremskriver nivået vi har i dag bemanningsmessig, så vil vi i 2035 være avhengig av at hver 3. elev som går ut av ungdomsskolen velger et yrke innen­for helsevesenet. Det er verken realistisk eller ønskelig, også sett fra behovene til de øvrige sektorene i Norge.

Det betyr at selv i dag og i årene som kommer, så må helsearbeidere jobbe mer pasientrettet og med det de har utdannet seg til- ikke i stadig nye ­prosjekter, arbeidsgrupper, administrasjon, rapportering etc. Det er på denne måten vi får mer tilgjengelig «netto-­helsearbeider». For totalen, altså «brutto-helsearbeidere» øker ikke.

Økt tillit og mindre byråkrati

Alle må ha mer fokus og tid til sine respektive fagfelt. Men skal vi klare dette er vi avhengig av en helt annen tillit i hele sentral rekka fra departement via regionale helseforetak og ned til den enkelte lege. En må ha tiltro til at hver og én av oss gjør som best vi kan med de ressurser vi har til ­rådighet, og med et genuint ønske om å bruke mest mulig tid til det hver og én av oss er best på, og har brukt utallige år på å utdanne oss til. Det motiverende og effektive er å jobbe med det logiske og meningsfulle:

• Spesialistens tid foran skrivebordet og i møterom med ulike rapporteringer, møter, deltakelse i ulike komiteer og prosjekter m.m. for å nærmest legitimere sin egen eksistens på, må bort.
• Helsearbeiderens tid til oppgaver som kan løses av andre faggrupper må snarest omfordeles i full skala.
• Ledelsens tidsforbruk til administrasjon må i all hovedsak erstattes med ledelse – i størst mulig grad operativ og relasjonell ledelse sammen med medarbeiderne.

Lederne må lede og behandlerne må behandle.

Bevare pengene i sektoren

Vi må ikke bare gjøre oss uavhengige av dyre vikarbyrå, men også dyre ­konsulentselskap som skal utrede og analysere det vi langt på vei allerede vet. Pengelekkasjen må tettes, slik at pengene blir igjen til enda mer og ­bedre pasientbehandling.

Først da får vi frigjort tid og penger som kan brukes til sårt tiltrengt pasient­rettet arbeid. Det er avgjørende at unødvendig byråkratisk virksomhet og kontroll fjernes. Først ved en slik erkjennelse og endring løser vi ­problemet. Så må det formidable endringer til i det norske helsevesen. Vi kan ikke kjøpe oss ut av problemet og krisen som er voksende. Vi snakker om et paradigmeskifte, men som bare kan løses ved at:

– Man må forstå problemet, hvis ikke blir løsningen problemet. •