Foto: Ole Kristian Losvik/Flickr

De bevingede ordene tilhører ­styreleder Renate Larsen i Helse Nord1. Anledningen var styresak 11-2023 Tiltak for å sikre bærekraft i Helse Nord.2 Etter flere timers forhaling ble den omstridte styresaken vedtatt 23. februar, mot ansattes stemmer. Nå skal et team ledet av konstituert Helse Nord direktør Marit Lind og akkompagnert av tidligere UNN-direktør Tor Ingebrigtsen utarbeide en plan for omstrukturering av tilbudet i regionen. Selv om det ikke er eksplisitt formulert i saken, ligger det an til betydelige omlegginger og nedleggelser av til­budet. Mange små og sårbare enheter skal bli til mer robuste og fleksible ­enheter og fagmiljøer.

Det er ingen uenighet om at lands­delen har mange små sykehus. I dagens struktur har Helse Nord elleve sykehus for å levere tilbud til en befolkning av samme størrelse som Akershus universitetssykehus dekker. Av landets 13 minste akuttsykehus ligger 8 i Helse-­Nord. Men sykehustettheten er likevel lav; disse sykehusene leverer helse­tjenester til 45 prosent av landarealet i Norge. Dette er det ikke enkelt å sy sammen. Men det er jo ikke en ny ­situasjon, disse utfordringene har ­regionen bakset med i alle år.

Hva er så årsaken til at det nå slås på stortromma i Helse Nord, hva er det som skaper denne historiske muligheten? It’s the economy stupid! (Selvfølgelig). De siste årene har resultatet i regionen blitt gradvis svekket, og avstanden til øvrige regioner har økt. Én milliard skal spares inn. Spørsmålet blir da hvorfor økonomien har tapt seg? ­

Forklaringen er sammensatt. Av styresaken kan vi lese at utgiftene til innleie er nær doblet senere år, fra 300 millioner i 2019 til 550 millioner i 2022. Volumet har økt og timeprisen har skutt til værs. Rekrutteringen til faste stillinger svikter, og turnover har økt. Utdanningskapasiteten i regionen har blitt økt senere år, men mange nyutdannede reiser sørover.

Den nasjonale inntektsmodellen skal muliggjøre et likeverdig tilbud i hele landet. Men sviktende rekruttering og økt innleie gir ikke uttelling i modellen. I siste revisjon ble kompensasjonen for regionens særlige høye kostnader redusert betydelig. Nærhet til nærmeste tettsted (over 20 000) ble valgt som indikator for høyere kostnader i grisgrendte strøk. Indikatoren fanger ikke opp den kraftige økningen i innleie sykehusene i nord har møtt de seneste årene.

En annen, viktig og kanskje utløsende forklaring på den økonomiske miseren i Nord er komplett utelatt fra styresaken. Regionens kapitalkostnader (avskrivninger og renter) har økt kraftig som følge av omfattende investeringer i nye bygg. Som omtalt i andre saker i Overlegen må kostnadene dekkes inn med reduserte bevilgninger til driften. ­Dette utgjør et viktig bidrag til den formidable økonomiske utfordringen regionen nå står oppe i. Alt tyder vel nå på at de ambisiøse byggeprosjektene leder til omfattende nedleggelse av tilbudet i Nords distrikter. Og dette er en rotårsak; Anstrengt økonomi fører til økt press på gjenværende medarbeidere, som velger seg vekk. I neste omgang øker innleie-kostnadene og ballen ruller videre.

I landets største helseregion, sør-øst, ligger den økonomiske miseren noen år fram i tid, når kapitalkostnadene fra de store investeringene slår inn. Her har økonomien i sykehusene blitt ­strupet som følge av at regionen har holdt tilbake midler de senere årene. Regionleddet rapporterer rekord­resultat, men ute i sykehusene opp­leves økonomien som særdeles ­anstrengt. Også her svikter rekrutter­ingen og ansatte søker seg vekk.

Renate Larsen kan ha mer rett enn hun aner i sin spådom om at våre løsninger kan bli eksempel til etterfølgelse. Den offentlige helsetjenesten svekkes over det ganske land når ansatte gir opp magre kår i offentlige sykehus og søker seg over i private tjenester. Også i nord er mangelen på helsepersonell relativ; de siste årene har private åpnet sykehustilbud både i Tromsø og Bodø. •