David mot Goliat

Dette ble vurdert og ganske raskt ble det klart at mangel på fagfolk (opptil så mye som 1000 manglende stillinger), med dertil stor innleie av vikarer var hovedårsaken til at Helse Nord hadde havnet i et økonomisk uføre etter 2019. Nybygg det siste tiåret i Bodø, Stokmarknes, Narvik, Kirkenes og Tromsø hadde visstnok ikke noen sammenheng med de økonomiske problemene å gjøre.

Strategien ble lagt tidlig, med ­administrerende direktør Marit Lind i ­spissen. Sentralisering måtte bli oppskriften. Men strategien ble i stedet kalt oppgavefordeling til større og mer robuste enheter, helst på steder med høy aktivitet i vaktlinjene. Kirkenes, Narvik, Lofoten og Helgeland skulle vurderes kritisk, utelukkende basert på antall innleggelser per døgn og antall akutte kirurgiske inngrep utenom kjernetid. Parametre som faglig kvalitet, rekrutteringsevne, avstand til nærmeste sykehus, vær og vind var uvesentlig. Samfunnsøkonomiske konsekvenser og sikkerhetspolitiske hensyn spilte ingen rolle. Selv ikke at Kirkenes har et nytt sykehus (åpnet 2018) og at nye Narvik sykehus ikke hadde åpnet enda, var uvesentlig. Det eneste som var vesentlig var at «noe måtte gjøres».

Etter hvert ble Kirkenes sykehus «fredet», sannsynligvis av sikkerhetspolitiske hensyn, samt det faktum at det er 480 (!) km til nærmeste sykehus i Hammerfest (hvis man kjører via Finland). I Lofoten og Narvik tok det lengre tid før det ble «fred», men til slutte måtte Kjerkol «frede» også oss i Sykehustalen 16. januar 2024. Samtidig ble det gjort endringer i finansieringen av sykehusbygg, noe som skulle lette på den økonomiske situasjonen for helseforetakene. Likevel er det all grunn til å forvente at finansiering av bygg vil presse driften, også fremover.

Videre blir det selvsagt interessant å se hva som skjer på Nordlands Balkan (les: Helgeland). Etter minst et tiår med konflikt ser det ut som det blir en videre kamp om det skal være 1 eller 2 akuttsykehus på Helgeland, samt selvsagt, hvor dette skal ligge. Videre kamp mellom Bodø og Tromsø er også svært sannsynlig. I hvert fall hvis denne «helhetlige planen» skal inneholde et snev av helhet.

For oss i Lofoten virker freden litt for god til å være sann. Paranoia har satt seg i ryggmargen og vi sover fortsatt med et årvåkent øye åpent. For slike prosesser gjør noe med en arbeids­- plass. I all hovedsak opplevde jeg et bedre arbeidsmiljø og godt samhold lokalt. Sikkert på samme måte som soldater i krig. Likevel er ikke slike prosesser akkurat rekrutterende i seg selv. Det skaper en usikkerhet som kan holde potensielle arbeidstakere borte, naturlig nok. Og i dette ligger Helse Nords dilemma. Skal man banke igjennom endringer raskt og smertefullt eller skal man gjøre gode utredninger før man gjør større grep. Den første taktikken har nå vært forsøkt og må beskrives som et mageplask. Helse­personell i Nord håper derfor på en bedre gjennomført prosess der vi som er nært pasientene også blir tatt med i råd. Så langt har det vært langt mellom David og Goliat. Dette dyrker frem en mistillit på alle nivåer av organisasjonen. Goliat har underveis glemt at han ­trenger David, men ikke motsatt.

Hva kan gjøres annerledes?

Man må nesten begynne med Helse­vesenets viktigste ressurs; helsepersonellet selv. Hvilke ønsker og behov har vi? Hvilke arbeidsoppgaver har vi og hvilke unødvendige arbeidsoppgaver har vi? De fleste ønsker å bli sett av gode ledere som kan tilpasse driften til den enkelte, heller enn motsatt. Faglig utvikling er et avgjørende, men må ofte vike for drift. Helsevesenet har et ­omdømme problem som må snus raskt hvis vi skal ta unna helsekøene. Stabilisering og verdsettelse av helsepersonell er det viktigste rekrutteringstil­taket en leder kan gjennomføre for å tiltrekke seg flere medarbeidere. Fordi vi snakker sammen. Som jeg har sagt mange ganger før; ta vare på de ansatte, så blir det flere av oss. Men jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror det vil koste. Men vi er faktisk gull verdt.

Kampen i Nord Norge er langt fra over. Mange skal brette opp armene i månedene og årene som kommer. Dessverre blir det nok heller enn ­drag- kamp mellom miljøer og sykehus, frem- for det det burde vært. Å benytte helse- personell klokere bør få et større fokus, heller enn forsøk på tvangsflytt­ing. Mangel på fagfolk kan også løses av at fagfolkene utelukkende brukes på det de kan best: fag og pasientbehandling.

Vi i Lofoten er i hvert fall klare til videre kamp for å beholde vårt lille, livsviktige og omsorgsfulle akuttsykehus (som leverer god faglig kvalitet)! •