En superbrukers erfaringer med Helseplattformen

Visjonen om «1 innbygger, 1 journal» har vært et mantra i over 10 år. Tanken er at alle nødvendige journalopplysninger skal være til­gjengelig når det skal gis helsehjelp. Opprinnelig ble dette tenkt innenfor rammene av ett stort felles system men fra 2015 gikk man gradvis over til å tenke integrasjon og økosystem­løsninger.

Ledelsen i Helse Midt-Norge hadde dessverre allerede forelsket seg i tanken på et altomfattende fellessystemet og dermed ble Helseplattformen besluttet innført basert på det amerikanske systemet til Epic.

Jeg har vært såkalt «superbruker» i Helseplattformen. I min jobb er jeg avhengig av god tilgang til informasjon om mine pasienters helse, da jeg ofte må ettergå tidligere sykehistorie og retolke informasjon i et livstidsperspektiv hos kronikere. Bruk av tidligere innhentet informasjon er en oppgave som faller inn under legenes arbeidsområde. Dette er en viktig årsak til at det særlig er legene som opplever Helseplattformen som problematisk.

Helseplattformen er bygd opp av en rekke ulike «applikasjoner» eller digitale rom. Data må ofte overføres manuelt mellom disse. For eksempel er det er ikke mulig å rekvirere røntgen for en pasient som skal legges mens hen ennå er på poliklinikken. Opplysninger av denne typen følger digitalt rom, ikke pasienten per se. Denne oppbygningen kan logisk forståes ut fra amerikansk helsevesens opp­bygning og finansiering.

Dette gir imidlertid en rigiditet i systemet som vil bety store strukturelle begrensninger for hvordan helsetjen­esten kan organiseres, da blant annet besparende tiltak som dagpost ikke fungerer. Kombinasjonen av grunnoppbygning, manglende mulighet til å jobbe parallelt, høy kompleksitet betinget i at alle skal ha sine behov dekket og et vell av automatiske ­varsler, er de viktigste årsakene til at systemet oppleves som lite brukervennlig og ineffektivt.

Forutsetningen for å velge ett felles system, var tanken om at dersom alle er inne i samme løsning, vil alle sam­arbeide bedre. Faglig grunnlag for antakelsen mangler og løsningen gir utfordringer med henhold til lovpålagt taushetsplikt.

Helsepersonelloven sier at «helsepersonell skal hindre andre tilgang eller kjennskap til helseopplysninger eller personlige forhold». Erfaringen etter over ett års bruk er at det er ­vanskelig å sikre informasjon slik at alle kun får tjenstlige behov dekket. Personlig har jeg ofte kjent på ubehaget av å få presentert svært sensitiv informasjon jeg ikke trenger.

For eksempel har jeg fått detaljert informasjon om sanering av leilighet og renholdsrutiner i hjemmet. Dette er eksempler på hvor vidtrekkende delingen av såkalte helseopplysninger blir når «alle skal inn i samme system». Graden av tilgjengelig informasjon er neppe fullt ut forstått verken av myndigheter eller befolkningen for øvrig. Personlig er jeg glad for at fast­legene har gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker å ta i bruk løsningen da dette betyr at jeg kan fortsette å gå til min fastlege uten at sensitiv informasjon om meg deles på denne måten.

Effektiv kommunikasjon er avhengig av felles språk og målrettede beskjeder. Ulike deler av helsevesenet har ulik fagspesifikt språk. I Helseplattformen legges det opp til at informasjonen automatisk er tilgjengelig da alt legges inn i en felles database. Dette kan sees på som en stor sekk. All informasjon legges i samme sekk og gjør denne sekken unødvendig stor og rotete.

Når opplysningene da skal hentes ut igjen, så blir man nødt til å lete i denne sekken. Treffsikkerheten og effektiviteten i denne måten å jobbe på, er grunnleggende dårlig og du vil nødvendigvis komme over opplysninger du verken trenger eller forstår. Effektiv kommunikasjon mellom ulike deler av helsetjenesten, krever heller spesifikke beskjeder i et tilpasset språk av typen «såret skal skiftes slik» til den som skal ha oppgaven.

De første vitenskapelige oppgavene om temaet foreligger nå og konklusjon­ene indikerer ingen bedring av samarbeid ved den valgte løsningen.

Brukervennligheten er tett knyttet opp mot at brukergrensesnittet mellom ulike applikasjoner som for eksempel poliklinikk og sengepost er svært forskjellig i løsningen. Det som er riktig å gjøre i en poliklinisk setting er ikke riktig arbeidsflyt ved innleggelse. Når dette kombineres med en ekstremt kompleks arbeidsflate med flere lag av faner og nedtrekksgardiner der rekkefølgen er avgjørende, så blir dette ­vanskelig å beherske.

Fortsatt behov for kursing over ett år etter at løsningen er tatt i bruk, burde være bevis nok for at dette ikke er bærekraftig. Ansatte kvier seg for å gå mellom ulike enheter på grunn av ulike brukergrensesnitt. Muligheten for fleksibel bruk av personell og vikarer begrenses med dette. Dette er problematisk i et helsevesen der helsepersonell forventes å bli mangelvare.

Ineffektiviteten i løsningen forverres videre av at helsearbeidere må jobbe sekvensielt i løsningen. Parallell jobbing med samme pasient medfører låsing, et valg Epic har tatt for å unngå tap av helsedata. Problemet er velkjent. Avbøtende tiltak mot låst journal forventes å være en knapp der kollegaer kan hive hverandre ut ved behov.

Erfaringene fra Danmark og Finland gir lite grunn til optimisme. Det kom nylig rapporter fra Danmark om at man der hadde gitt opp automatisk overføring av helsedata til offentlige registre. Dette er også et uløst problem i Helseplattformen opp mot for eks­empel Medisinsk fødselsregister og Abortregisteret.

Erfaringene fra Danmark og Finland indikerer dessverre at problemene vedvarer. Det er derfor underlig at regjerningen ikke ser på muligheten for en nasjonal samordning av digitalt journalsystem da dette vil muliggjøre sparing av helsekroner uten at pasientnære tilbud affiseres og samtidig lukke avvikene i Helse Midt-Norge. •