Hva nå, Helse Nord?

Nordlandssykehuset Lofoten, Gravdal. Foto: Nordlandssykehuset^©

Senere uttalelser fra ledelsen i Nord kan tyde på at de opplever seg falt i ryggen; først gis det beskjed om behov for strukturendringer, men når de etter mye motstand legger fram en skisse til løsning, blir den skutt ned både av styret og regjering. De kan vel ha rett i at politikken er ustadig, men helt overraskende kan ikke tilbakeslaget ha vært. De bør være kjent med formuler­ingene fra Hurdalsplattformen der det fastslås at regjeringen skal «utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge» og «styrke den lokale akuttberedskapen».

Det var heller ingen «helhetlig plan» som ble lagt fram for styret i Helse Nord. Administrasjonen beskriver nærmest uoverstigelige økonomiske utfordringer; innsparingskrav på om lag 1,3 milliarder. Ved gjennomgang av økonomiplanene ser beløpet ut til å være blåst opp; kravet har delvis forklaring i investeringsplaner som er ekstremt ekspansive. Regionen legger opp til årlige investeringer som er en milliard høyere enn de som er fastsatt i økonomisk langtidsplan.

Forklaringen på økonomiproblemene i Nord ligger i alle fall ikke alene i strukturen i regionen. Spredt bosetning og mindre en­heter enn i resten av landet skal de dessuten være kompensert for gjennom den nasjonale inntektsfordel­ingen. En mere nærliggende forklaring er mangelfull økonomisk disiplin over flere år.

Men det er liten tvil om at de øko­nomiske utfordringene er betydelige. Innsparingskravet er i størrelsesorden en milliard. Effekten av «den helhet­lige planen» – som altså nå er parkert – ville gi årlig besparing på 177 millioner. På papiret. En femtedel av utfordringen administrasjonen selv fremstiller. Hvordan kunne ledelsen i Nord komme så skjevt ut i denne prosessen? Et år etter oppdraget ble gitt legger de fram en rekke forslag til tiltak som er sær­deles betente og politisk omstridte, og som selv på papiret bare kan løse en brøkdel av utfordringene?

Det er nærliggende å tenke seg at de hadde bestemt seg for løsninger før de har skaffet seg oversikt og analysert situasjonen de står oppe i. Både i regioner og innad i helseforetak med flere enheter, er det vanlig å laste mindre og perifere enheter for særlig økonomiske vansker. Kanskje har ledelsen i Nord levd seg inn i en forestilling om at det er strukturen som er så særdeles dyr, og at det er de minste enhetene som belaster totaløkonomien. Argumentet om behov for «styrking av universitetssykehuset» kan tyde på dette er en underliggende oppfatning.

Men regnestykket de selv la fram viser langt på vei at dette ikke er til­felle. Effekten av planene er langt ­lavere enn behovet. Forklaringen på økonomiproblemene i Nord ligger i alle fall ikke alene i strukturen i regionen. Spredt bosetning og mindre ­en­heter enn i resten av landet skal de dessuten være kompensert for gjennom den nasjonale inntektsfordel­ingen. En mere nærliggende forklaring er mangelfull økonomisk disiplin over flere år. Et høyt investeringsnivå over mange år må følges av innsparinger. I Nord har det omvendte skjedd, og særlig under tidligere ledelse, antallet ansatte har økt mere enn pasientbehandlingen. Ikke minst i ymse lederfunksjoner.

Helse Nords ledelse og styreleder fremstår nå alvorlig svekket. Planen de la fram ble med god grunn filleristet i styret. Ministerens tale var heller ikke til hjelp. Veien videre under nåværende ledelse ser særdeles vanskelig ut. At ministeren valgte å reoppnevne en allerede svekket styreleder var vel et forsøk på å tre støttende til. Men neppe til hjelp for den faktiske virksomheten i regionen. At styreleder skal få med seg et enstemmig styre og opplandet i regionen fremstår nå som lite sannsynlig. Det kan se ut til at Nord nå styrer mot en særdeles lite ønskelig løsning, å presse gjennom struktur­reform ved å bytte ut noen styre­medlemmer. •