Kjære kolleger

Begrepet TILLIT er blitt et tema i mange sammenhenger de siste årene – for oss i helsevesenet kanskje først og fremst i form av «noe vi føler vi har mistet». New Public Management – mindsettet, handler først og fremst om målsettinger og kontroll av mål oppnåelse – våre ferdigheter og yrkes utøvelse må inn på en eller annen skala. Surrogatmål kjennes ikke greit å bli vurdert på. Det er sterkt og økende søkelys på det medicolegale – vårt forhold til pasienter blir stadig mer «jussifisert». Siden vi også står personlig ansvarlig etter Helsepersonelloven, står vi også mer alene i en situasjon med uheldig utfall. Arbeidsgiver er svært fokusert på budsjett, og så godt som overalt i landet presser den trange foretaksøkonomien driften og personellet.

Tillitsreformen – venter vi på, i mange samfunnssektorer. Etterlengtet – var dette et av de viktigste temaene i valg kampen før siste stortingsvalg. Det er så langt ingen spor av endring etter at ny Regjering overtok – i vår hverdag – og jeg vil tro heller ikke lærere eller politisektor kan være mer positive.

Uten nye signaler ovenfra, er det ikke å vente annet enn at vi er på vei stadig lenger vekk fra det tillitsbaserte samfunnet, og i det det tillitsbaserte arbeidslivet. Det blir først og fremst viktig å ha fulgt retningslinjene for den ansatte – og å etablere kontroll systemer for ledelsen.

Det fører til at default er «kontroll» – som i automatisert overvåkning av journaloppslag; dette skaper ikke gode arbeidsforhold – innenfor hvilke man ønsker å utøve sitt yrke! Det er allerede en realitet. Dette skaper fronter på en arbeidsplass. Tidligere hadde vi en personal- avdeling; det heter nå HR og er på alle måter trukket opp i sentral ledelse: I slutten av februar hadde man behov for å rydde i systemet sitt ved AHUS – med en rent administrativ endring av mange spesialsykepleieres tittel til følge. Beklagelig følgefeil kalte man det – klønete var det! En personal avdeling ville ikke snublet på den måten.

Endringsprosesser skaper ofte konflikt – ofte fordi ledelse og ansatte ikke er enige om et felles mål; det klassiske er nye sykehusbygg. Bortsett fra lokaliser ingsspørsmål, er størrelse et uenighets tema og de fysiske arbeidsforholdene for de ansatte stridsspørsmål. Det bygges for smått – og det må kjempes utmatt ende kamper om kontorplass, garderober og undersøkelsesrom! Som ansatt opp leves dette som at arbeidsgiver ikke forstår den virksomheten de styrer, og omvendt synes ledelsen at de ansatte er vanskelige med sine mange krav. Dette tærer i lengden på tilliten.

Prosessen rundt Helseplattformen har demonstrert hvordan tilliten mellom ansatt og ledelse har blitt utfordret og blitt svært skadelidende. Et stort pro sjekt som åpenbart har feilet – for åpen scene, gjennom media. Særlig fordi det ikke har manglet på kritiske røster og fakkeltog – med bakgrunn i praktiske erfaringer fra andre land – i forkant av implementeringen, er det vanskelig for brukerne å forstå HM-ledelsens insistering på sin virkelighetsbeskrivelse. De skal endog følge planen om å utbre!

En ting er at ansatte kommer såpass i villrede at de faktisk slutter – men dette går ut over innbyggernes oppfatning av det helsevesenet de er avhengig av – å kunne ha tillit til. Offentlige registre får ikke pålitelige tall, leger har funnet det nødvendig å henstille til kreftpasienter om ikke å vente for lenge på prøvesvar, slik situasjonen er nå. Dette er fatalt for tilliten til det offentlige helsevesen – som det er vårt mål å beskytte i en tid der det private helsemarkedet er i ferd med å etablere seg. Det er ennå ikke stort – men ca 800 000 nordmenn har slik forsikring pr nå. Vi har ikke råd til at foretakene fremstår som arena for strid – fordi tilliten internt synes borte; vi er dermed ikke pasientenes tillit heller verdig!

Inspirasjonen til denne korte reflek sjonen har kommet av mye som har hendt ellers i det offentlige rom – der både «høy og lav» ikke har vist seg heller å være tilliten verdig. Jeg tenker på politik- ere og ministre som må ta sin hatt å gå. Selve gnisten tente nok Lars Ramberg med sin monumentale lyskunst på Økernsenteret – TILLIT i versaler. Det er rett ord på en synlig plass for ganske mange – i en tid, i et land som har kun net skryte av å score høyest av alle land på «tillit» i samfunnet – måtte vi ikke skusle bort den posisjonen! •